Photobucket

Å ta bilder av seg selv med mobilkamera i speilet er jo ikke akkurat helt lov. Ja, det er nesten forbudt, i alle fall om det inkluderer peace-tegn eller duckface. Eller et smil som får meg til å tenke på “Smile like you mean it” av The Killers. (Grunnen til assoisasjonen trenger jeg forhåpentligvis ikke å nevne.) Men ellers også. Å legge ut bilder av seg selv tatt i speilet er sosialt selvmord. Av prinsipielle grunner, tydeligvis. Sosiale medier-selvmord. Og jeg skjønner jo i grunn hvorfor. Men fuck it. Om jeg føler meg vel og glad og fin en dag så tar jeg mer enn gjerne et par (hundre) bilder av meg selv og slenger opp på bloggen og på facebook. Ikke bare for å vise folk at jeg faktisk kan se bedre ut enn jeg gjør på bussen på vei til jobb klokka fem over syv hver morgen eller mens jeg er ute på joggetur, svett og jævlig. Ikke bare derfor, selv om det er greit å kunne vise at neida, det er ikke alltid jeg ser ut som et dass og lar meg selv forfalle like mye som converseskoa mine (som forøvrig fremdeles ikke har blitt bytta ut enda, på tross av at det består av mer hull enn tøy for øyeblikket). Men også for at det er godt å selv kunne se tilbake på dager hvor man gadd å bry seg. Som motivasjon til å bry seg igjen, kanskje. For seg selv og selvfølelsen. Jepp. I said it.

Photobucket

Dette bildet har Vilja tatt. Bildet er ikke redigert annet enn BW. Jepp, fotograftalent deluxe.

Og siden jeg er så god på å assosiere og greier. Jeg nevnte “prinsipielle grunner” isted. Da begynte jeg med en gang å tenke på dette med prinsippsak. Hvor mye totalt unødvendig gnål har ikke komme ut av “det er en prinsippsak”? Jeg mener… Er det forskjell, så er det forskjell. Å si at noe er “en prinsippsak” blir ofte helt feil for meg. Om det er på grunn av folks behov for å føle at de er moralsk korekte eller på grunn av et undertrykt kranglebehov aner jeg ikke, men i mange tilfeller er det mine antagelser. En ting er i alle fall sikkert; å straffe folk på grunn av prinsipp er ikke særlig imøtekommende eller forståelsesfullt. Det miner heller ikke særlig om velvilje eller lyst til å gjøre det beste ut av noe. Og før jeg står på en krakk med et rep rundt halsen foran en hel folkemengde; det er stor forskjell på å ha prinsiper og det å bruke “det er en prinsippsak” som argument. Har du prinsipper og verdier du tror på; yay! Hurra for deg og hurra for det. Bruker du setningen “det er en prinsippsak” ofte; buuu! Antihurra for deg og antihurra for det.

Photobucket

Jeg har fått en tegneserie-meg! Jeg digger den, og det er jo ikke rart når den er kulest i verden. Donkr.com er da Norges største pokerfourm (hvor jeg henger en god del), så om du er pokerinteressert bør du stikke dit og lage deg en profil. Join us! Join the fun! Og dessuten – det er RadioDonkr og radioturnering hver søndag, og det er jo ganske passende. Siden det er søndag og greier i dag mener jeg. Radioturneringa koster  i alle fall $22 på Pokerstars (hvor jeg spiller), og den snakkes det om på radioen. For å høre, trykk her. Om du lurer på hvor og hvordan du kan spille turneringa, så er det bare å sjekke forumet. It´s all there!

418636_10152081012110635_1065141614_n-1PhotobucketPhotobucket

Ja, så har jeg altså flyttet for meg selv – for første gang. Helt alene. Okei, jeg har jo faktisk bodd alene tidligere også (i Trondheim), men jeg flyttet aldri dit alene. Og det ble aldri ordentlig mitt. Anyways. Det er ikke poenget. Poenget er hvordan jeg fungerer (eller rettere sagt; ikke fungerer) på egenhånd. Helt alene. Hvor skal en begynne…? Jeg begynner med i dag, så kan jeg heller jobbe meg baklengs. I dag skulle jeg spise frokost. Jeg åpna kjøleskapet. Løfta på melka. Kjente i grunn med en gang at den var litt… tung. Litt merkelig. Og joda. Den var selvfølgelig sur og klumpete. Jeg måtte lide meg gjennom å tømme klumpene ut i vasken, som er noe av det verste jeg vet. Jeg kødder ikke. Sur melk i vask = puke. Jeg spyr. Usj.

Tilbake til poenget. Etter å ha tømt ut melka med både øyne, nese og munn lukket, så gikk jeg til brødboksen. Åpnet den og… Æsj. Brødet var svart. Rett i søpla med det og ut med søpla.

Så var det tid for middag. (Ja, det har naturligvis gått endel timer siden frokost.) Jeg orka ikke dra på butikken etter jobb, så på bussen på vei hjem fant jeg ut at jeg kunne lage havregrøt. Det er enkelt, godt og kan lages i mikroen – siden jeg fremdeles ikke har stekeovn. Jeg dro hjem, og gledet meg til grøt. Kom hjem, vasket opp koppene, åpnet skapdøra. Jeg tipper du allerede har skjønt hva som kommer nå, men for sikkerhets skyld; tror du jeg hadde havregryn eller…? Næh. Selvfølgelig ikke. Så hva ble det da til middag? Joda. Rugsprø med ost. Oh joy. (Om du senser ironi i det siste der må jeg bare beklage – du er ikke et geni, dessverre. On the bright side; du har rett. Irony it is.)

Og ellers? Tja. Jeg har fått hengt opp gardiner og greier også, så det er da ikke all bad.   I´m a survivor!

 

546578_10152022390900635_2124027033_n

Plutselig har jeg blitt voksen, jeg. Så godt som. Jeg sitter i nytt hus nå. Ett jeg leier. Helt alene. Det er faktisk første gang jeg har flyttet et sted helt alene. Uten å flytte sammen med noen. Også er jeg i gang i ny jobb. Fast jobb som journalist. Og jeg trives veldig. Og jeg har bare oppkjøring før jeg har førerkort. Også må jeg kjøpe bil. Og vips! Så var jeg plutselig noen hakk mer voksen enn før. Mer strukturert liker jeg også å tro at jeg har blitt. Mer bestemt på å være det i alle fall. Det er vel en start. Litt mindre mor har jeg blitt, da. Mindre i tid i alle fall. Helgemamma Drea. Føles ikke supert. Det er den største og eneste ulempen med å ha flyttet tilbake til Frøya for å bli litt mer voksen. Anyways. Bilder av mitt nye hjem kommer selvfølgelig etterhvert. Stryk selvfølgelig. Skjønner at det ikke er noen selvfølge lenger, med tanke på hvor lite jeg har sagt her inne i det siste. Men… Sånn går det når man plutselig skal bli voksen. Det tar tid å bli voksen, visst. I noticed. God natt.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Da var jeg plutselig tilbake på Frøya, og i morgen er det plutselig klart for å begynne i ny jobb, gitt. Wow. Det kom brått på. Sikkert for at jeg har vært borte i to uker nå. Jeg har jo som nevnt vært på Starum (på Toten!) og tatt et intensivkurs for å komme et par-tre steg nærmere førerkortet, som jeg trenger for å jobbe som journalist. Tenkte jeg skulle fortelle litt om opplegget til de som skulle ha interesse av det, for jeg syns denne løsningen for å få lappen så raskt som mulig var helt topp! Så jeg vil så absolutt anbefale det videre. Så. Hvor fant jeg frem til dette kurset? Vel. Det var faktisk mamma som sendte meg en link, og den linken var til mittførerkort.no. Det drives av Morten, en utrolig hyggelig mann som passa på at alt gikk rett for seg og at vi hadde alt vi trengte under oppholdet. Det var altså via der jeg meldte meg på. Ta en titt!

Kjørelærerne (to av dem kan du jo se på bildene ovenfor; til høyre øverst er Pål og nedenfor er Øystein) kom fra Røa Trafikkskole, og var utrolig flinke og med smittende godt humør. Veldig greit å ha kjørelærere som skaper en avslappa og fin stemning i bilen, så man klarer å glemme nerver og stress. Jeg og Aisha (øverst til venstre) kjørte med Øystein, og etter hver kjøretime hadde jeg seriøst vondt i kinnene av å le. Not kidding. Øystein rocks!

Prisen for kurset er 25 000,-, men om overnatting og mat er nødvendig så koster det 5000,- ekstra. Man får enkeltrom med seng og bad og hele pakka, så jeg trivdes veldig godt! Og frokost og kveldsmat. Ikke dumt, ikke dumt. Det var ikke kjøring i helgene, så da dro jeg til Trondheim og tok bilder, men det var også mulighet for å være på Starum altså. Så man slipper å reise frem og tilbake og hit og dit om man ikke må/vil.

Veit ikke helt hva mer jeg skal si om det, jeg. Jeg hadde det supert, og det var faktisk litt vemodig og trist å dra derfra. Ikke kun for at det var slutt på å farte rundt i denne fantastisk bra BMW´en (noe som selvfølgelig også blir et savn), men også på grunn av alle folkene. Jepp. SentimentalDrea it is. Tihi. Anyway, sjekk ut dette om du tenker på å ta lappen i løpet av neste sommer! Thumbs up.
fb2d9b39
Photobucket

Hvor vanskelig kan det egentlig være? Hvor jævla vanskelig kan det være å finne seg en kjæreste? Ikke at jeg stresser med det altså. Ikke at jeg er på leting. Overhodet. Men det er ikke poenget. Poenget slo meg i dag, da jeg så ei jente med så markert cameltoe at jeg ikke klarte å la være å stirre, gå ut av bussen og løpe bort til kjæresten sin som venta på busstoppen med omfavnelsen og kyssene klar. Jeg så på dem, og kunne ikke la være å tenke at han var overraskende kjekk til å godta at dama hans viste seg i full offentlighet med en bukse som helt klart ikke var skapt for henne. Forhåpentligvis hadde hun ikke på seg buksa der da de møttes, for om det så er tilfelle; hvordan i alle verden klarte hun å overtale ham til å bli sammen med henne? Hvordan fikk hun seg kjæreste, og hvorfor har det seg sånn at jeg ikke har…?

Anyways. Cameltoe-jenta var egentlig ikke det jeg ville skrive om i dag. Tro meg, det er nok å ha sett henne, om jeg ikke skal dedikere et helt blogginnlegg (det første på en hel evighet til og med) til henne og henne alene også. I dag står kjærleiken i fokus. Jeg er jo midt i bryllupssesongen, og hver helg fotograferer jeg lykkelige par som gifter seg og lover evig troskap i gode og onde dager, og jeg kan ikke la være å tenke; hvordan treffer folk hverandre? Hvordan finner folk som passer sammen hverandre? Og ikke minst; hvordan treffer de hverandre på rett tidspunkt? Er folk for lite kresne og tar til takke med det de finner, eller er det jeg som setter for store krav til hvor mye som skal klaffe? Burde man hatt en sånn tabell hvor man regner ut matchprosent, og tja… La oss si 90% match er godt nok? Eller skal man bare vente uten å tenke og plutselig så står det svart på hvitt på facebook at man er i et forhold, og man smiler og ler av dustete ting og kliner på bussen?

Tilfeldigheter. Det er i grunn ganske så gøy hvor rart det er med tilfeldigheter. Tilfeldigheter og timing. Valg man tar som kan vise seg å være life changing uten at man vet det før i ettertid, bare på grunn av tilfeldigheter. Tabber som kan vise seg å bli det viktigste man har gjort. Det er merkelig. Det er rart (og antagelig veldig waste) å tenke på hvordan ting hadde blitt om man hadde valgt motsatt. Crazyness. Men før jeg blir for filosofisk her nå; hejdå. Jeg skal snart gå av toget skjønner du. Jeg er på vei tilbake til Toten for å komme i gang med andre og siste uke av Operasjon Førerkort. For ja, nå har jeg forhåpentligvis snart blitt voksen og har førerkortet i lomma. Toten; jeg er klar for andre og siste uke med bilkjøring. Let´s go!

 

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Jepp. Vi har kosa oss. Veldig. Har ikke tid til å skrive så mye mer, for nå må det jobbes. Hugs.

Photobucket

Bryllupsesongen er i gang, og forhåpentligvis får jeg posta litt bryllupsbilder her fremover! Har hatt to heldagsbryllup jeg er veldig fornøyd med, så håper å kunne dele litt fra dem etterhvert. Sitter og jobber med bildene nå faktisk, og det har jeg gjort nesten non stop siden klokka 11 i dag. Det tar litt tid, men det er veldig, veldig gøy. Hugs!

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Sukk. Da var man i Norge igjen. Det føles… trist. Neida. Trist er det jo ikke, men jeg savner Vegas allerede, jeg. Pokeren. Folka. Hotellet. Moroa. Det er mye å savne. Jeg har hatt en fantastisk tur! Og om du lurer på hvem den gamle mannen ved siden av meg på det nest siste bildet så heter han TJ Cloutier, og er en pokerlegende. Han har vunnet seks WSOP-bracelets, og er dermed et stort navn innen poker. Jeg havnet på setet vedsiden av ham på en turnering jeg meldte meg på, og ikke nok med det, men jeg tok alle sjetongene hans og slo han ut av turneringa også. Ikke alle som kan skryte av at de har busta en pokerlegende! Jeg havnet forøvrig på 55. plass av 759 startende, og ble rimelig forbanna på meg selv da jeg røk. Gjorde noe jeg selv mener jeg ikke burde ha gjort, selv om de aller fleste rundt meg sa at det var helt greit spilt. Men, det ble da penger! Jeg skal nok være fornøyd med å komme i pengene i min første turnering på Rio i Las Vegas.

Og ja, forresten. De to siste døgnene har jeg virkelig fått smake på jetlag. Da jeg reiste til Vegas kjente jeg ingenting av det, men nå… Djizess. Det er helt merkelig. Natt til i går fikk jeg kun sove tre kvarter, og dermed ble jeg rimelig trøtt de siste timene på heldagsbryllupet i går. Så trøtt at jeg var sikker på at facebook hadde skifta til nynorsk da jeg plutselig satt på hotellrommet på Stiklestad, kun fordi at jeg så ordet “kanskje”. Jeg sovna sittende mens jeg skreiv ei melding på telefonen gjentatte ganger, og ga dermed opp og la meg til å sove rundt klokka tolv. Klokka fire sjokkvåkna jeg og var sikker på at jeg hadde sovet et helt døgn. Jeg måtte sjekke fire klokker før jeg trodde på at klokka ikke var mer enn midt på natta. Det var helt merkelig. Så nå vet jeg plutselig hva jetlag er jeg også. Jeg som skrøt sånn av at jeg ikke kjente noe til det da jeg ankom Vegas… Jaja. Anyways. Oppsummering; jeg har hatt en fantastisk tur og vil helt klart reise tilbake til WSOP igjen. Og da skal jeg spille WSOP-eventer selv også. Mange. Og vinne. Jess.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Vegas er fin. Siden sist har jeg kjørt limo til en utrolig hyggelig BBQ-fest i et kjempefint nabolag, spilt poker, tatt bilder, badet, vært full og hatt det veldig gøy. Ikveld tar jeg pause fra alt. Jeg sitter i senga på hotellrommet og har bestemt meg for å bare sitte her og se litt tv-serier eller noe. Skal ned i kiosken her (eller hva jeg skal kalle det) og kjøpe meg en is. Og en brus eller to. Anyway, jeg koser meg fremdeles like mye, og skulle ønske jeg bare kunne være her hele tiden og leve som det her! Dreamworld det da. Men, virkeligheten hjemme venter vel tålmodig på meg. Heldigvis. Jeg savner Vilja. <3