_MG_8972-as-Smart-Object-1brusbrus2  dreais dreaogviljapåferie ferie1 ferie2 ferie3 ferie6 ferie7 ferie8ferie9 ferie10 ferie12 ferie13  mer1mer2william viljaaaa stopp
Her kommer det en liten drøss med bilder fra Gran Canaria. Mest av Vilja, selvfølgelig. Jeg har kanskje ikke fortalt at jeg skulle til Gran Canaria heller, jeg. Du skjønner – mamma og Brynjulf gifta seg der nå, så hele familien var samlet. Vi var en uke, og vi var i Puerto Mogan. Det var knall! Utrolig godt med en uke i varmere strøk. Og gøy med bryllup!

På førstkommende lørdag blir det reising igjen og. Da går turen til NM i poker som holdes i Dublin. Jeg var jo med i fjor, og skal selvfølgelig være med i år også. Gud, som jeg gleder meg. Det er bursdag, nyttårsaften og julaften på en og samme tid! Du vet den gleden man har som åtteåring før slike dager. Den har jeg nå. Jeg kan nesten ikke vente. Lurer på hvordan konsentrasjonen er på jobb denne uka. jeg er helt i hundre. Det blir så GØY!

Og ja. Hadde en shoot med meg selv i dag og, så i morra blogger jeg IGJEN! To dager på rad det. Og ikke nok med det; i dag ble det hele to innlegg! Sykt. Comeback! Fnis. Hejdå!

bilderdrea

I dag vil jeg plutselig bo i København. Jeg vil studere psykologi og bo i en kjempeliten, søt leilighet i fjerde etasje med hvite tregulv og hvite vegger. Jeg vi ha en knallrød sofa. Jeg vil ha et fint smykketre med masse fine smykker på, og jeg vil ha en stor klokke på veggen. Sånn kjempestor. Jeg vil våkne til sol gjennnom et soveromsvindu med en så bred vinduskarm at jeg kan sitte i den. Jeg vil våkne ti på åtte på morgenen, uten noen spesiell grunn. Helt av meg selv. Av sola. Så vil jeg sette meg i vinduskarmen og se ned på rolige, stille gater midt i København. Jeg vil se duer lete etter mat. Jeg vil se en dansk pige med blomstrete kjole sykle på en rosa sykkel med kurv foran. Jeg vil se på et gammelt ektepar som går hånd i hånd og smiler. Der vil jeg sitte en stund, mens jeg hører på Morrissey så høyt som det er lov å gjøre i fjerde etasje klokka ti på åtte på morgenen, før jeg tusler ut i gatene selv. Jeg skal ha rød lebestift og hatt og converse. Kameraet skal ligge i den brune veska jeg har hengt over skuldra. Himmelen skal være blå og det skal være vår. Skikkelig tidlig vår. Sånn vår som gjør at alle mennesker bare er glade for at snøen og vinteren endelig har gitt opp kampen for denne gang. Der vil jeg gå – i timesvis – for å se på folk, høre musikk, ta bilder og lage trutmunn med rød lebestift og myse gjennom store, mørke solbriller. Så vil jeg skrive bok. Kanskje har jeg en liten laptop i veska og. Som jeg bare kan dra opp når jeg plutselig får geniale ideer. Så kan jeg sette meg ned på en benk i en stor park og skrive mens sola fisker frem enda fler fregner i ansiktet mitt. Sånn skulle hele dagen vært. Uten noe “må”. Uten noe “burde”. Bare “for at jeg vil.”

Å vite hvem man selv er, det er ikke en samlebåndsjobb. Det er ikke noe som bare går helt av seg selv hele tiden. Det er ikke noe man til og med kan gjøre i søvne med henda bundet fast på ryggen og nesa høyt i sky.

Å nei, nå gjorde jeg det igjen. Kommer med fasit. Tror jeg selv. (Viktig å ha med “tror jeg selv”, hvis ikke hadde jeg jo gjort det enda en gang.) Jeg har i det siste lært at jeg ofte tror at alle andre tenker akkurat som meg, og at jeg alltid tror jeg tenker det som er både logisk og rett. Nå skal jeg derfor prøve å uttrykke meg litt annerledes; Det er ikke sikkert det er noe problem for dere andre, men jeg vet i alle fall ikke alltid hvem jeg verken er, er ment til å være eller vil være. For ja – man er som man er. På sett og vis. Men hadde det nå bare vært så enkelt. At man bare kan leve rett frem, uten å verken ta valg eller ansvar. At “jeg er som jeg er, deal with it” hadde vært svaret på alt. Det hadde vel hatt sine fordeler, men om “det enkle er ofte det beste” passer i dette tilfellet – det er jeg ikke så sikker på.

“Vær deg selv, for alle andre er opptatt” sies det. Både på folkemunne og på utallige “dette-bildet-er-så-fint-at-om-det-står-noe-smart-her-så-får-jeg-mange-likes-og-delinger”-bilder. Gjerne av to bakhoder med hår som blafrer i vinden på stranda. Eller et nærbilde av et øye med en rennende tåre eller to. Men uansett; hva om man ikke helt vet hvordan man skal være for å være seg selv, da? Enn om man helst bare vil være noen andre? Eller bare bruke argumentet “what he said” når noen spør om akkurat din mening, som så absolutt ikke er et argument overhodet. Peke bort på han eller hun som kom med en tale lenger enn beina til Paris Hilton og bare si “det var mange gode argumenter der, jeg er veldig enig” – ikke for at man nødvendigvis er det, men rett og slett for at man ikke vet hva man mener selv. “Jeg vet ikke” er liksom det dummeste man svarer, uansett hva det er snakk om.

Jeg spiller poker. Til mammas store fortvilelse. Men det er et helt annet innlegg. Nå skal jeg bare bruke det som sammenligning. Å tenke på vanlige ting, er ofte som å tenke poker. Man tilpasser spillet etter hvem man spiller med. Man gjør en “read” på noen, og handler deretter – slik at det gagner en selv best. Oi, denne sammenligninga ble nesten bedre enn først tenkt. Men jeg er ikke ferdig. Av og til gjør man en read på at noen har en read på en selv, så man må liksom… step it up. Gå til et nytt level. Tenke på et nivå høyere, slik at motstanderen ikke henger med. Vel, sånn fungerer hjernen min mot seg selv ganske ofte. Først tenker jeg noe. Så tenker jeg “men tenker jeg virkelig det?”. Så tenker jeg “kanskje jeg bare tenker at jeg ikke tenker det fordi at…” Og så er vi i gang. Om og men og i tilfelle og kanskje og hvis og… Hjelp.

Det sies også at alt har flere sider, og at man bør kunne være i stand til å sette seg inn i dem. Alle sidene, uansett hva man selv mener. Man skal kunne høre på andre og skjønne hva de prater om. Og gjerne også si “jeg ser argumentet ditt, og det er veldig godt…” Og så skal man enten stå på sin sak, eller gå helt over og bli anti i sin sak. Det finnes ikke noe midt i mellom. Det er ikke helt lov å si “Vet du, argumentene dine ga sånn mening at nå har jeg ting som er fornuftig både for og imot. Nå vet jeg ikke helt hva jeg mener lenger.” Og da er man jo i gang. Med å ikke vite hva man mener eller hvem man er eller hva man skal si eller noe som helst. For meg blir det så mange motsetninger. “Vær deg selv, men for faen – ikke stå på meningene dine altfor hardt.” Man skal være seg selv, men man skal også tilpasse seg og la andre påvirke. Alle vil jo påvirke. Den balansen er ikke alltid så lett å verken finne eller holde fast på. Syns jeg. (Se, jeg lærer.) Men – jeg får vel bare være meg selv så ordner alt seg. Right?

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Her bor jeg. I et knøttlite, søtt hus på Frøya. Bil har jeg også nå. Borat heter den. Tenkte det var på tide å vise frem hvor jeg bor, for nå har jeg jo strengt tatt bodd her i et halvt år! Jaja. Here it is. Og hejdå.

PhotobucketPhotobucket

Etter at jeg flytta til Frøya igjen, og begynte å jobbe sånn der hver dag, så har jeg ikke tatt bilder annet enn på jobb, omtrent. Kameraet får ligge mer i fred enn før. Før jul fant jeg tre gamle harddisker i flytteesker, og i dag tok jeg de frem og begynte å bla. Herregud, jeg tok mye bilder før. Av alt. Hele tiden. Mye dårlig, men i blant noe som faktisk ikke er så ille. Disse to er fra 2009. Med litt ny redigering, så ble de da aldeles ikke så ille. Og nå har motivasjonen til å plukke opp kameraet – slik som i gamle dager – sneket seg tilbake. I alle fall for kvelden. Forhåpentligvis litt mer permanent enn som så, men… Du vet jo hvordan det er. Tid og alt det der. Og ork. Jeg føler meg svært så ambisiøs for tiden. Jeg har lyst til så mye. Så er det bare å gjøre det, da. Og tro på det. Jeg tror det ofte er det som holder igjen. Troen på at man faktisk kan klare det man ser for seg. Det man drømmer om. Men en ting er sikkert – klisjé eller ei; om man aldri prøver så klarer man det i alle fall ikke. Og takk for meg (for ikveld), før dette blir altfor motivasjons-gladkristen-leverbareengang-hatroenpåsegselv-greie.

Photobucket
Jeg har vært i Trondheim en tur, og da fikk jeg unna litt obligatorisk nyttårssalg-shopping. Det beste kjøpet mitt var kanskje denne genseren. En oversized Adidasgenser som var satt ned fra 800 til 199 kroner. Grei pris, ekstremt god genser. Perfekt kosegense! Kjøpte et par sko også (høyst nødvendig), og en forsterker. Nå har jeg høytalere kobla til iMacen, så nå er det en god del bedre lyd. About time, med tanke på at jeg hører musikk omtrent tjuefire timer i døgnet. Det er ganske ofte. Anyways. Nok rosablogging. Jeg holder på med to-tre andre innlegg som forhåpentligvis kommer seg ut på det vide vebb etterhvert også. Deriblant en årskavalkade fra i fjor. Men dere vet meg. Ting tar tid. Blæh. Ciao!

Du har sikkert hørt om han. Anders fra Norske Talenter. Anders Jektvik. Siden han er en fantastisk flink musiker, og dessuten er fra Hitra (som er naboøya til Frøya), så vil jeg dele denne videoen jeg laget på FrøyAwards i forrige uke. Ikke sikkert du helt skjønner alt som blir sagt – om du ikke er trønder selvfølgelig – men da er det bare å spørre. Jeg kan sikkert oversette. Det meste i alle fall. Nå er ikke jeg den som snakker bredest trønderdialekt akkurat. Jeg snakker jo litt penere, jeg. Blitt påvirka av sunnmøringer og… Ja. I grunn bare det, antagelig. Det er gøy det der med dialekt. Jeg er ikke så fan av trøndersk. Eller, ikke… Jeg vet ikke. Jeg bare digger det ikke. Rogalandsk derimot – og oslosk! (“oslosk” dekker alle østlandsdialekter. Og nei, jeg slutter ikke å kalle det oslosk, så det kan du bare gi opp med en eneste gang.) Kristiansand er ikke akkurat sexy, kanskje, og bergensk kan bli litt… masete. Av og til. Nordnorsk blir for harry (og litt for mye bannskap for min smak, så prippen som jeg er.) Alta f.eks. Er det overhodet mulig å konsentrere seg om hva de faktisk sier når de snakker? Jeg får bare lyst til å herme, jeg. Ohwell. Dialekter. Det enkle er ofte det beste; oslosk er min favoritt. Med rogalendingene hakk i hæl. Men hvem bryr seg – det er jo ikke som at jeg får velge.

Uploaded from the Photobucket iPhone App

I dag har jeg ryddet på soverommet. Det som før tilsynelatende var et gulvløst rom, har nå både fått gulv, plass og orden. Klærne mine lå strødd over alt. Gulvet var dekt. Senga var et eneste stort rot (for det har man jo mulighet til når senga er like bred som den er lang), og… Ja. La oss bare si at det var bittelitt rotete. You get the picture. Men dette er jo ikke poenget. Poenget er at vi jenter (for jeg velger å tro at jeg ikke er den eneste i verden) er utrolig dårlige til å kjøpe klær i blant. Eller, vi er nok flinke til å kjøpe - vi er bare ikke alltid like flink til å kjøpe rett eller til å kaste når ting så tydelig aldri blir brukt.

Jeg fant tre plagg med lappen på. Det er ganske mye det, med tanke på at jeg ikke har kjøpt klær på en hel evighet. Tre plagg som har vært med på den ene flyttingen etter den andre, og som fremdeles har lappen hengende på. Da er det ikke mye brukt altså. Og hva gjør jeg? Bretter den fint, legger den i en skuff og tenker “en dag får jeg kanskje bruk for den. Vet jo aldri. Kanskje den blir finere eller kler meg bedre etterhvert.”

Vel, gjett da. Det kommer ikke til å skje. Jeg gjentar: Det. Kommer. Ikke. Til. Å. Skje. Kast den nå! Gi den bort, selg den, pakk den i en pakke og send den til Afrika. Jeg bryr meg ikke hva du gjør med den, Drea, men for guds skyld – ikke bygg opp klesskapet ditt med plagg du aldri kommer til å bruke.

Jammen…

NEI. Ikke. Ikke noe jammen.

Jammen, hør da! Det kan jo he…

NEI. ENN – E – I. Neeeeeei.

Hardt liv.

PhotobucketPhotobucket

Juleferie imorgen. Med Vilja. Da er det lov å glede seg.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Det var Team Me og Kaizers på Pstereo det gitt. Etter min mening to fantastiske konserter. Jeg skulle egentlig ha skrevet mye mer her, men jeg bestemte meg for å være litt… sparsom. Tekstinnlegg kan komme for seg selv. Her har dere jo tross alt fått mange bilder å se på. Luksus. Konserter digg og Team Me er digg og Kaizers er digg og jeg vil på konsert. Helst nå.