pokerdrea

Meg ved pokerbordet i Vegas i fjorsommer.

I dag drar jeg – som jeg har nevnt minst tre ganger – til Trondheim. En tur til brosjan først, for å få servert middag og slenge fra meg koffert. Så er det rett på Kaizerskonsert (woopwoop!), så er det rett til bror igjen for å sove i noen få timer, før jeg flyr til Dublin og poker-NM! Uka jeg har gledet meg til helt siden NM i fjor. Seriøst. Det er det gøyeste jeg vet om. Det slår Vegas. Det slår bursdag, julaften og nyttårsaften i ett. Det slår alt. Mye på grunn av folka, stemningen, pokeren og… Ja. Det må bare oppleves, egentlig. Poker. Et fantastisk kortspill. Oh, the mindgames. Det er så mye å tenke på. Det er så spennende! Jeg håper jeg spiller godt i år, så får det gå som det går. Man kan jo ikke stikke under en stol at det er flaks/uflaks involvert og. Og jeg er jo ikke akkurat den flinkeste heller. Er antagelig ikke verst heller, heldigvis. Så vi får se hur det går! Wish me luck, peeps. Så blogger jeg fra Dublin neste! Hugs.

frecklesdrea Er det ikke typisk? De som har ansiktet – og ja, hele kroppen for den saks skyld – full av fregner, de skulle helst ønske de hadde huden til Eva Longoria eller hva det nå enn er hun dama i Frustrerte Fruer heter på ordentlig. (Jeg vet like mye om kjendiser som de antagelig vet om meg.) Brun og uten en eneste fregne. Og de som aldri får en eneste fregne? De vil ofte gjerne ha mange fregner. Du skjønner hvor dette går hen, sant? Oh yes, I did. Klisjeen over alle klisjeer; hvorfor vanner vi alltid plena til naboen? Hvorfor vil vi alltid ha det vi ikke har? Og er vi enkle eller kompliserte som er sånn?

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg sier “vi”. Jeg har litt fregner, jeg. Og trives med å ha litt fregner. Om jeg vil så kan jeg fremheve dem, og om jeg vil så kan jeg skjule dem. Perfekt! Og på bilder vises de veldig godt – om jeg vil. Så. Jeg er fornøyd med fregnene mine, jeg. Men okeida. Så er det kanskje ting jeg ikke har, som jeg gjerne skulle ønske jeg hadde, og vice versa. Så da blir det “vi” allikevel, da. Vi er like håpløse, alle som en. Mye er aldri nok og lite er aldri for lite, om du skjønner hva jeg mener. Og det som er mest frustrerende med det er at jeg er klar over at jeg og er sånn. Og allikevel får jeg ikke gjort noe med det. Det bare…. Er sånn. Før trodde jeg at jeg kanskje var smartere enn mange andre. At jeg ikke var som alle andre. At jeg var mye mer observant. At jeg så ting fra vinkler ingen andre hadde evnen til å se. Jada, det er sant. Jeg trodde så høyt om meg selv. Men sannheten har jo blitt klar for meg. Jeg er en av sauene i flokken jeg og, på lik linje med alle andre. Å være fornøyd over tid er antagelig den vanskeligste jobben i hele verden. Ohwell. Det kommer vel med litt tid. Innen jeg er seksti skal jeg være glad og fornøyd med det aller meste. Det er et løfte. Hvis ikke, så hopper jeg i fallskjerm og “glemmer” å dra ut strikken. Må være den ultimate måte å dø på, om man først har planer om det. Jeg skal selvfølgelig gjøre det med så mye humor at jeg hører på Nelly Furtado – I´m like a bird mens jeg flyr nedover mot bakken. Gud, det må filmes. YouTube-hit in the making. (Dont hold your breath.)

treningsdrea2 treningsdreaen
Jeg hag begynt å like trening igjen. Det der går jo i faser. Jeg er en periode-trener, og nå er jeg i en treningsperiode. Jeg har begynt på håndball også (er jo bare cirka syv år siden jeg spilte sist, det er da null problem!), og jeg prøver å komme meg på Maxtrim noen ganger i uka. Maxtrim er treningssenteret hvor jeg betaler noen hundrelapper hver måned for å kunne late som at jeg er sprek og sunn.Så da bør det vel brukes og. Selv om jeg selvfølgelig egentlig bruker mest tid på å ta bilder av meg selv i speilene. Og se på rumpa mi. Så selv om jeg er i gang med både trening og blogging igjen, så lover jeg at de ikke skal forenes så veldig ofte. Nå har jeg liksom gjort det. “Se, her er bilder da jeg var på gymmet. Jeg trener! Woopwoop, jeg er verdensmester og alt det der!” End of that, liksom. Og bare sånn for å avslutte; TO DAGER! To dager til jeg flyr til Dublin. Og også litt viktig; EN DAG! En dag til Kaizerskonsert.  Ahhhhhh. For en bra helg, dere. Og for en bra kommende uke. Og så er det påske. Hipphurra ganger førtitoogenhalv! Sånn cirka. Ikke mer, ikke mindre. Førtitoogenhalv.

nyeting
bra
Smykke og bh fra Nelly.com. 

Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg er ganske glad i fugler. Jeg har to fugler tatovert på meg, og nå har jeg jammen gått til innkjøp av et fuglesmykke også. Jeg elsker det. Og en bh med studs. Liker den og. Fin til å ha under gjennomsiktige bluser til jeans, for eksempel. Eller bare når jeg føler for å sprade rundt i bare bh. Det hender jo det og. Neida. Det gjør det ikke. (Da sprader jeg selvfølgelig mye heller splitter naken.)

Anyways. Jeg har brukt litt av ettermiddagen min på å lete etter blogger jeg liker, men har egentlig funnet ut at jeg bare bør drite i det. Jeg blir så lite kreativ av å se på andres blogger, jeg. “Åh, sånn må jeg ha! Sånn bilde må jeg ta! Sånn må jeg gjøre.” Så hermer jeg plutselig etter alle disse flinke, pene fjortisene som tok over blogg-Norge for lenge siden. (Ja, vi litt… uhm… “Eldre” har lov til å være litt bitre. Vi var her først!) For det er jo ingen hemmelighet at jeg er en dinosaur når det kommer til blogging. Jeg blir jo tjuefire år. Det er sikkert åtte-ni år eldre enn gjennomsnittet, det. Grøss.

Visste du forresten at bloggen min var landets andre mest leste blogg før? Det er sant. Kun slått av Ida Wulff. Jeg var i Adresseavisen, i VG, på talkshowet “Førkveld” og ble snakket om på radio. Dette er ikke ment som skryt, altså. (Selv om jeg ikke har noe i mot å skryte av det heller). Det er bare rart å tenke på. At bloggen min, som nå gjør et tappert forsøk på å karre seg opp fra de døde, hadde godt over 6000 lesere og var blant de mest leste i landet. Men så tenker jeg på at det faktisk er 5+ år siden, og da blir det ikke like gøy lenger. Les: jeg begynner å bli gammel. Semi-gammel. Og 6000 unike besøkende hver dag er vel ikke mye å skryte av i disse dager heller. Men sånn var det altså. Når jeg var ung. Før  det å være blogger ble et yrke man som sekstenåring kunne leve (godt) av. Men nå skal jeg slutte å holde historieforedrag, og heller fokusere litt på fremtiden. Jeg har nemlig lyst til å blogge ordentlig igjen, og gjerne også få et descent antall lesere. Så om du tenker at denne bloggen kanskje ikke er så verst, eller kanskje har litt potensiale, så hadde jeg ikke blitt lei meg om du delte link på faebook, twitter, instagram eller hva det nå er som passer deg. Eller om du la bloggen min til på Bloglovin´. Eller om du bare gidder å ta turen jevnlig innom for å se. Okei. Nok blablabla nå. Ciao!

tattisvilja

Vilja med liksomtattis på Gran Canaria. Flinke modellen.

Jeg har virkelig en ting for tatoveringer. Jeg har blitt hekta. Nå har jeg plutselig fire, og more to come – det kan jeg love dere! Og det rare er at jeg syns det aller fleste tatoveringer er stygge. Men så dukker det opp en eller annen tatovering i googlesøket sånn helt pltuselig. Som jeg bare faller for. Og så har jeg plutselig noe lignende selv. Åh, sukk. Jeg vil ha fler .


spikedcap spikedcap2Foto: Martine Egeland // www.explode.blogg.no

Jeg søkte på studded cap, og da dukket bloggen til denne jenta opp. Jeg ble sendt inn på dette innlegget, og fant både en sånn caps jeg ønsker meg og ble follower av en ny blogg. Eller, ny… Hva skal man si når man så og si ikke har tittet innom noen blogger på år og dag? Jeg la bloggen i alle fall til på bloglovin, som en av få. Så får vi se om det blir fler der etterhvert. Anyways, jeg er på utkikk etter en studded cap, og takket være Martine så fant jeg. Og siden hun har god smak på caps og i tillegg tar  kule bilder av seg selv, så var det nok til å kunne legge henne til på den ellers så korte blogglista mi. Takk, takk.

makebelieve2 makebelieve1

Silversun Pickups – Make Believe.


To bilder bare, mens jeg lukker øynene, drømmer meg bort og lager verden akkurat slik jeg skulle ønske den var. Du vet, rosa og med bokeh og sånn. Paint it pink, baby. Paint it pink.

newshoes

Siden jeg kan huske, har jeg hatt converse. Mange par. I fjor døde både mine lyseblå og de rosa, så da måtte jeg gå til innkjøp av et nytt par nå før våren plutselig er her. (Dog, våren er aldri bare plutselig her, men det gir meg i alle fall en god unnskyldning til å kjøpe et par sko.) Og i år ville jeg gå for en ny farge. Vinrød. Vinrød er en fin farge, faktisk. “Men de kan du ikke ha til alle klærne dine, da. De kan ikke matches med alt.” Nei, det vet jeg. Hadde jeg ønska meg sko som matcher alt, så hadde jeg da vel for guds skyld kjøpt et par svarte eller hvite tøysko til hundreogførtini kroner på H&M istedet. Og ikke et par til syvhundre. Så det gjorde jeg og. Kjøpte hvite og sorte tøysko fra H&M altså. Og jeg mener det. Når man kjøper seg et par converse, så kjøper man da ikke et kjedelig par som passer til alt, vel. Det gjør i alle fall ikke jeg. Farge it is. <3 Hjertehjerte.

Det er tirsdag. Jeg har som regel kveldsvakt på tirsdager, så derfor sitter jeg hjemme fremdeles. Begynner egentlig ikke før halv tre, men jeg har en avtale ti over tolv. Så da begynner dagen da istedet. Låner bilen til mamma, siden jeg ikke har fått kjøpt meg ny bil enda. Buhu. Savner å ha bil. Jeg vet jeg bare hadde bilen i noen få måneder, men avhengig ble jeg allikevel. Ohwell. Har funnet et par biler jeg gjerne vil ha, så det ordner seg nok etterhvert skal du se. It always do. Hilsen pessimisten i et optimistisk øyeblikk.

dreafreckles
Bilder lyver. Ofte. Så når noen sier “gud, for et fint bilde av deg”, så betyr det kanskje egentlig bare “herregud, der var du mye penere enn du er i virkeligheten.” Egentlig syns de kanskje du er stygg som en dypvannsfisk som har kommet opp på land og faktisk overlevd – men bare så vidt. Og de er ikke søte, det kan jeg love deg. Jeg har sett en. Eller, jeg har sett mange. På nært hold. Den ene knurra til meg og, og det gjorde den svært lite hyggelig. Så hva gjorde jeg? Stakk den med kniv og spiste den. Helt sant. Men uansett,  moralen her er – mot all formodning – ikke at man blir drept og spist om man er stygg som en dypvannsfisk og på toppen av det knurrer også, men poenget er at man kan se bra ut på bilder, og egentlig se ut som et troll i virkeligheten. Det er ganske spennende greier. Fascinerende, nesten. Og nå har jeg egentlig bare mista tråden helt. Det skjer ganske ofte. Jeg får høre jeg har attention span som en valp. Du vet sånn at… ÅH! En sommerfugl! Så fiiiiin! … Ja, ikke sant. Akkurat sånn.

Men tilbake til dette med at folk sier ting som høres fint ut, men som egentlig ikke er det. For det hender jo ganske ofte. Om du er vant til at brødet bestemor baker er like hardt som brødet som drepte anda i boka “Gutter er gutter”, så hadde du jo selvfølgelig sagt “oi, dette smake godt!” om brødet plutselig bare var en brøkdel så hardt som du var vant til. For da hadde det jo vært godt – alt tatt i betraktning. Eller i forhold til forventningene, om du vil. “Alt tatt i betraktning”, ja. En setning jeg egentlig så godt som hater. Om noen sier noe fint, og følger opp med “alt tatt i betraktning” – hvordan skal man da klare å regne ut hvor mye verdi det ligger i det som blir sagt? Nei, lett skal det ikke være. Og om du bare tror ting kan bli lettere, så tar du feil. Tenk ting på fler måter, så finner du ut at det alltid kan bli verre. Hilsen realisten slash pessimisten.

dreamedhatt2

drearmedhatt1

profilbild

rosadrea5-

Hei. Drea heter jeg. Siden sist (altså, siden sist jeg blogget normalt og fortalte om ting som skjedde) så har det skjedd mye. 1. Jeg har tatt ny tatovering. Den ser dere over her. Det er den søteste ugla i hele verden og han heter Harold. Harold the owl. 2. Jeg har kræsja bilen min. Ja, den er vrak, så nå må jeg kjøpe ny bil. Tre måneder tok det meg å ødelegge en bil. Tre måneder. Gud. Jaja. Jeg er like hel og fin, og det er jo en fordel. For å gjøre historien så kort som mulig; jeg ville komme meg hjem fra Gran Canaria samme kveld som vi landa på Værnes. Været var dritt. Snøstorm, glatt og vått. Jeg kjørte i 50 i 80-sonen, og i en sving var det litt for mye for Borat, og vi havna inni noen trær nedi ei grøft. Dro med oss et svært skilt også. Så, kanskje ikke så rart at stakkars bilen døde.

Og ellers? Njæ. Hva skal jeg si? Jeg bor på Frøya fremdeles, jobber fremdeles i avisa og trives fremdeles godt med det. Det er rolig her ute. Det skjer liksom ikke så mye. Jeg gjør ikke så mye. Det er derfor jeg gjør sånn som over. Tar bilder av meg selv, helt plutselig. Med den ene hånda strekt ut så langt det går mens jeg smiler og poserer så godt som jeg kan. Lett skal det ikke være – ikke uten selvutløser og stativ i alle fall. Men uansett. Livet går sin gang. Men nå skal jeg altså komme i gang med blogginga igjen. Håper jeg. Om noen gidder å lese eller ikke, det får bare være. Jeg gjør det for at jeg vil. Og for at bloggen min er dritkul. Og for at jeg liker å lese i den. Så. Ja. Nå kan jeg i alle fall telle til to. To dager på rad med blogginnlegg. Det er ganske lenge siden jeg kunne det sist. Well played me. Ciao!