brillergrader2skoa

Jeg er skikkelig dårlig på å pakke. Jeg får aldri med meg alt jeg skal ha med meg, og jeg lar alltid kofferten stå i minst to uker før jeg gidder å pakke ut når jeg har kommet hjem igjen. Og når jeg sier minst, så er det absolutt minst og tilhører sjeldenhetene.  For det tar som regel fire-fem-seks uker.

Å pakke er ikke helt min sterkeste side. Jeg skal ha med meg alt jeg eier av klær og sko, så jeg slipper å angre på at jeg la igjen noe jeg plutselig fikk bruk for allikevel. Spesielt om det er fest involvert på reisen. Altså… Jeg er jente. Tro det eller ei. Jeg er ei jente som liker å pynte meg og føle meg fin, som de fleste andre. Jeg føler meg fort for tjukk i den trange kjolen om alt ikke stemmer (og om det stemmer eller ikke finnes det absolutt ingen retningslinjer for. Det er en fra tid til tid-greie), så løper jeg frem og tilbake foran speilet i ført det ene antrekket etter det andre, samtidig som jeg river meg selv i håret og banner for at jeg aldri ser så fin ut som jeg ønsker. Og det er da krisen kan oppstå. Når man er “jentete” på reise, og bare har pakket ned de forutsigbare plaggene. De plaggene man hadde planlagt å bruke, og ikke de man kanskje kan få bruk for. For det er de kanskje-plaggene… Det er de luringene man hater. Plagg man ikke helt vet hvordan man skal bruke. Plagg man kanskje ikke vet hva man skal matche med. Før man står foran speilet på et hotellrom med en altfor lett pakket koffert ved sin side og tenker “faen, nå skulle jeg hatt den og den og den og…”

Jeg er ikke så god på å pakke. For det første så har jeg ingen koffert. Det er jo første utfordring. Jeg må alltid løpe hjem til mamma og spørre pent om jeg kan låne en av henne. Og det får jeg jo, heldigvis. “Så liten den ser ut”, er det første jeg sier. “Trenger du større, da?”, spør mamma. Jeg tenker. Ser på kofferten. Tenker på alle klærne (og alle skoene, ikke minst). “Neida, det går helt sikkert fint. Heeeelt sikkert”, sier jeg og overtaler meg selv i løpet av et nanosekund. Optimist. Egentlig kun for at jeg har det for travelt til å vente på at mamma skal lete etter den større kofferten, for jeg vil hjem å pakke så jeg kan bli ferdig med det før det er kveld og tv-tid og… Ja. Slappe av-tid.

Så da får jeg drasset denne kofferten hjem, da, og begynner pakkinga. Så bra det ser ut! Alle plaggene ligger så pent nedi kofferten. Aw, nesten litt søtt. Se, alle fine fargene! Plagg på plagg på plagg. Og sko. Fem par. Seks. Okei, syv. Må ha tøysko i alle farger også, må du vel skjønne. Bekymringa sniker seg innpå. Får jeg igjen denne, da…? Er det fysisk mulig?

Gjett svaret, da.

Om du tenker “neeeeeei”, så har du faktisk helt…. feil. For det går. Om man setter seg på kofferten, bruker begge henda og drar så hardt at man blir både rød og svett i trynet. Da går det. I should know. Jeg har gjort det, gang på gang på gang.

Så var det altså gjort. Jeg har kommet så langt. Så langt, så bra. Kofferten er igjen (selv om det buler ut her og der), og jeg har tatt med alle klær jeg kommer til å bruke og alle klær jeg kanskje kommer til å bruke. Pluss et par ting jeg egentlig bare vet at jeg aldri kommer til å bruke. Klær som bare tar plass helt uten grunn. Men det hører jo med. (Rekk opp hånda den som noengang har pakket en hel koffert full av klær og brukt hvert eneste plagg. Ingen? Tenkte meg det.) Men det er jo først  den største utfordringa (til nå) kommer. Nå skal man få med seg både koffert, databag, kamerabag og veske, uten å bli svett og jævlig på reisen. Også skal man holde orden i både bankkort, kontanter, mobil, høretelefoner i tillegg. Pust og pes, for et hersk. Spesielt når man ikke har bil og bor på en øy som tvinger en til å ta både buss, båt og mer buss før man kommer til nærmeste flyplass.

Så spoler vi fremover. Nå har vi vært på reise og hatt det så fint atte. Kanskje har vi vært på shopping og kjøpt litt klær også. Og det er da logistikken ikke lenger går opp – overhodet. De sier at de som har alt vil ha mer – men det gjelder helt klart ikke kofferten min. I should know that too, for jeg har prøvd. Flere ganger. Det har selvfølgelig ført til at glidlåsen har hoppet elegant av og latt kofferten stå åpen som en kjempemett krokodille som bare spyr ut overflødig næring. Grimasen min er omtrent lik som om det var det jeg så på og, når den fine, nye yndlingsgenseren plutselig ligger halvveis på gulvet og skaper assosiasjoner om krokodillespy. Så da… Vel, da er man screwed. Man får ikke igjen kofferten, og tar seg selv i å stappe en genser eller to ned i sidelomma på dataveska. Ohyes, det er sant. Jeg har gjort det òg. Og helt til slutt, så er vi der jeg startet innlegget; man er hjemme, og kofferten blir stående på soveromsgulvet helt til… Tja, helt til man – etter fire, fem, seks uker – finner det for godt å pakke ut.

Phew. Har jeg mer negativt om reise å komme med nå, mon tro? Jeg tror jeg er tom. For nå sitter jeg på båten med macen i fanget, musikk på ørene, folk rundt meg er på mute og jeg har vakker utsikt ut vinduet. Jeg har orden i alle sakene mine (enda – bank i bordet), og jeg får skrive dritt om hva jeg vil. Og jeg er snart i Drammen hos en av mine yndlingspersoner. Og det er helg. Da er ikke reise så ille allikevel, sånn helt egentlig – på tross av at jeg har skrevet en hel haug med paragrafer om hvor dritt det er, og kun denne ene om hvor greit det er. Enten er jeg over gjennomsnittet glad i å høre musikk så høyt at alle rundt blir satt på mute, eller så veier denne personen opp for all irritasjon og alt strev. Det ærlige svaret er: both.

ghosthouse gå vegg
Hvor skal du gå
når alle veier fører til en vegg

Det er lov til å følge meg på Instagram også. Der kalles jeg KaizerDrea. Check it out. Og hør Siri Nilsen – Alle snakker sant. Elsker teksten. Vakkert, vakkert. Og siden jeg snakket altfor mye om altfor lite i går, så stopper jeg nå. Hugs.

dreeeeea

Jeg er den som alltid spiser det samme pålegget til lunsj, hver eneste dag. Jeg er hun som er glad i å prøve nye ting – men som ikke liker å forandre ting som har vært som de er i all evighet. Bortsett fra hår. Der er jeg ikke så grådig på forandring, men sånn overall så er jeg ikke så fan av å forandre ting som fungerer. Som foreksempel ciabatta. Det skal spises med smør nederst, så salat, så ost, så varm kylling som gjør at osten smelter litt, så tomat, så paprika, så lettmajones, så allroundkrydder av akkurat den sorten jeg har brukt siden jeg var tolv. Og sånn skal det være. Er man tom for allroundkrydder – ja, da er det faktisk krise. Type løpe-på-rommet-og-kaste-seg-på-senga-og-grine-krise. Neida. Ikke helt så ille, men nesten.

Jeg er egentlig sånn med andre ting og, når jeg tenker meg om. Ikke bare mat. Hår er lissom det eneste unntaket. Og om du sier “unntaket som bekrefter regelen” så sparker jeg deg kneet. Jeg hater det uttrykket. Really. Nesten like mye som jeg hater Adam Sandler, men det er en helt annen historie. Tilbake til dette med forandring. Å si at jeg elsker forandring, eller at jeg mener forandring fryder sånn generelt sett – det er vel å overdrive. Men uansett – forandring blir det! På bloggen. Det var liksom hele poenget med all denne unødvendige teksten. I løpet av helgen skjer det saker! Jeg har jobbet endel i photoshop i dag, så nå er ny header også klar. Som om det ikke er nok i seg selv, lissom… Men ja, mer om det til helga! Så watch out, lissom. Og da har jeg skvist inn en altfor lang tekst om et helt latterlig tema i dag og. Takk for meg.

outfitish
Skjørt, blomst (i håret) og armbånd fra H&M, bluse og studded bh fra Nelly. 

Karin, meg og Magrete Isabell på NordicBet-fest i Dublin. Glemte å ta bilder av klær og greier, så da ble det dette dobildet av oss tre. Da vi tok bildet var vi de tre eneste jentene på festen – sammen med en hel gjeng med menn. Sånn er det å være jenter i pokermiljøet! Da er man i et mannsdominert miljø, for å si det mildt. Ohwell. Her er i alle fall hva jeg hadde på meg! Så satser jeg på å få til litt  bedre bilder av klær neste gang jeg velger å rosablogge. Ciao.

cuteeee

Mer Viljasavn. Og Williamsavn. Og Ginasavn. Og Sagasavn. Og pappasavn. Og… bare masse savn.

drammendrea2drammenbyMartinIdrammen5drammen4drammendrealekesegbloggGod påske! Jeg prøver å komme meg litt ut i påskesola jeg og. Tilbringer påska med Martin i Drammen-ish, og disse bildene er fra i går da vi tok turen opp til… Spiralen? Or something, something. Rundt og rundt gikk det i alle fall, og etter tre runder med oppkast i bilen på vei oppover (neida. Joda. Neidaaaa) så endte vi på toppen med en utrolig fin utsikt over elvebyen. Deretter havnet vi tilfeldigvis på en lekeplass. Growing old is getting old, right? Trenger da ikke være med Vilja for å ha en unnskyldning til å leke på en lekeplass, vel…? Ohwell. God påske!

NB1 NB2 NB3 NB4 NB5 NB6NB17NB8 NB9 NB10 NB12 NB13 NB14 NB16

Her kommer bilder fra enda en fest i Dublin. Bloggecomebacket mitt kom på et dårlig tidspunkt. Rett før ei innholdsrik NM-uke, og deretter var det plutselig påske. Det er jo ikke det at jeg ikke har ting å komme med – det er bare at jeg ikke har prioritert å bruke tid foran macen. True story. Rart, men sant. Det er faktisk mulig å leve et liv uten å bruke flere timer foran macen per dag. I did not know. Men i alle fall. Her er et kort og godt innlegg fra Dublin. Mulig ikke så veldig interessant, men. Det driter jeg i. My way or the highway. C ya.

nightclubbing

nightclubbing2

nattklubbdublin

nightclubbing4

myhre

Når man reiser i Betsson-følget så har man det ikke fælt. Denne kvelden her ble det limo med Thomas Myhre, Alexandra Joner og typen hennes, Tom Nyborg (som jeg har postet bilde av sammen med i nok en limo her. Det er det vi gjør vi. Kjører limo), Martin Iversen (som blant annet er radio host i RadioDonkr som har sending hver søndagkveld), en dame jeg ikke husker navnet på og fire flasker champagne. Så ble det fest. Det er det som er med poker-NM. Det er ikke bare poker. Det er den mest sosiale uka i året, og jeg har begynt å glede meg til neste år allerede nå. For en ting er sikkert; poker-NM vil jeg ikke gå glipp av for noe i verden.

Anyways. Poster bare bilder fra denne festen i denne omgang, så kommer det litt fler poster med fler bilder. Det er jo endel andre bilder å poste og. Like… Alot. So long! Hugs.

kaizers1

kaizers2

kaizers3

kaizersblogg

kaizers4

kaizers5

kaizers6

kaizeee
kaizers7

Før jeg dro til Dublin (som det også skal komme noen innlegg fra, of course), dro jeg på Kaizers-konsert. Tok selvfølgelig noen bilder, og her er et lite knippe av dem. Og mer gidder jeg ikke skrive nå, for jeg har vondt i ører og hals – og er bleik som en hvit sokk i følge min mor. Derfor går jeg for total relaxation i sofaen. I joggebukse og Betssongenser. Så vet du det.

heibloggen chips

Da er NM godt i gang, og jeg har det – som forventet – helt knall. Har spilt endel cashgame på nattestid, og har gått fint i pluss. Det er så gøy å spille poker, og spesielt når det går i pluss! I morgen er det ladies event, og på torsdag er det main for min del. Er skikkelig spent og gira på hvordan det kommer til å gå! Gleder meg pittelitt. Og nå skriver jeg som en femåring, så da stikker jeg og tar litt bilder eller noe istedet. Ciao!