Arkiv for kategorien 'Vilja.'

Photobucket

Jeg oppdaget plutselig at bloggen min har vært litt tom for meg i det siste. I alle fall bilder av meg, så derfor tok jeg frem kameraet idag og snudde det feil vei. Tenkte derfor jeg skulle slenge inn et par bilder av meg selv, men så finner jeg ikke usb-kabelen, og da blir det vanskelig. Så da får det bli i morgen isteet. I dag poster jeg bare et bilde av Vilja. Hun har feber igjen, så i dag har vi ikke gjort stort mer enn å slenge på sofaen. Jeg fikk lurt henne til å sove i en times tid så jeg fikk trent litt, men bortsett fra det har hun hengt fast rundt halsen min med et godt grep. De eneste gangene jeg har fått litt pusterom er når hun har kommendert meg til kjøkkenet for å hente saft, kjeks eller sjokolade. “MÅ ha sjokokjeks”, som hun sier. MÅ HA.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Litt bilder fra min og Viljas hjemmedag for et par dager siden. I går var det plutselig blitt onsdag igjen, og da var det plutselig Kaj sin tur til å ha Vilja. Snufs. Derfor dro jeg rett til Frøya, og i dag har jeg hatt skolefotografering. Det blir det imorgen også, før jeg fyker til Trondheim for å ta bilder på en åpningsfest. Så blir det Fame på lørdag, etterfulgt av en egen fotografering. Også blir det en fotografering på søndag også. Det blir med andre ord en travel og morsom jobbhelg på meg!

Ja, forresten! Jeg har begynt å ta bilder med mitt fine, rosa kamera nå – endelig! Det tok litt tid, men nå har jeg altså husket å bruke det litt. Det ble jo bare glemt i en eske under flyttinga, men jeg håper jeg husker å bruke det litt mer fremover! Veldig uvant å ikke kunne se bildene man tar, men utrolig spennende også. Hugs.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket Vilja i dag.

Photobucket

Et gammelt bilde bare for å få litt vårfølelse på tross av at vi har vært inne i hele dag.

Vi skulle jo på tivoli i dag. Godt over tjue varmegrader på gradestokken var jo et veldig godt utgangspunkt for en fin dag med Vilja, men helt sånn ble det ikke. Tidlig i dag fortalte Vilja meg at hun hadde vondt i magen, og i titida kom hun bort til meg i sofaen og sa at hun var syk. Så spydde hun. Tre timer senere var det ikke bare spy, men det var et vulkanutbrudd av spy som selvfølgelig havnet over hele Vilja og hele meg. Æsj kan man vel trygt si. Så det ble en enormt kjedelig (og varm) innedag på oss i dag. Og morgendagen blir antagelig ikke så veldig annerledes, om vi ser bort fra en liten tur på butikken. Jaja. Jeg krysser fingrene for at jeg slipper sykdommen og for at Vilja snart er tilbake til sitt vanlige jeg igjen. Hugs.

Photobucket

PhotobucketPhotobucketPhotobucket

Bildene er tatt av Marte og redigert av meg.

For et par dager siden hadde jeg og Vilja middagsbesøk av fine Marte, og siden Marte også er fotograf så knabba hun kameraet mitt og knipset noen finfine bilder av meg og lillesnupp. Greit å ha sånne folk på besøk altså, så blir jeg med på noen bilder jeg også! Veldig koselig å ha bilder av seg selv og jenta si sammen uten å måtte strekke ut arma så lang den er for å få tatt et bilde som med stor sannsynlighet bommer like mye med fokusen som Lars Berger gjør på standplass.

Såsånnerdeeet. Siden jeg har jobbet i hele dag omtrent, og ikke fått brukt en av ukas viktisgte dager sammen med jenta mi, så skal jeg, Vilja og Åse Kristine på tivoli på City Syd i morgen. Tenkte jeg skulle gjøre opp for tapt kvalitetstid med litt karusellkjøring og sukkerspinn. Alltid en vinner – hos meg i alle fall. Får håpe Vilja har arvet det av meg i det minste.

Photobucket

Julie og Silje.

Det har vært en sånn dag. En dag hvor mye (om ikke alt) går galt. Jeg har i det siste hatt litt vondt i det ene kneet, og tok det derfor rolig på styrketrening i dag. Jeg trente mest overkropp, og det gikk fint. Så gikk jeg til søstersen, og mens jeg går så skjer det noe i kneet som gjør at det går fra å være litt vondt til å bli kjempevondt. Det var vel på tide at dette kneet også fikk seg en trøkk, siden det andre allerede har blitt operert to ganger. Feilfordeling liksom. Apropos feilfordeling. På jobb mista jeg kameraet på tåa på den andre foten igjen, så nå er jeg blå på den også. Snakk om å være uheldig, dere! Eller kanskje er jeg bare klumsete. Kjipt er det uansett grunn, og jeg er sikker på at jeg snart kommer til å måtte bli en av de som er nødt til å gå i überstygge joggesko heeeeeele tiden, bare for at det er komfortabelt. Usj…

Men nok syt, og over til noe morsommere! Nemlig Vilja. Jeg er nødt til å filme henne mer fremover, så dere får se hvor flink hun er til å prate nå! Og hvor morsom hun er. Hvor rar hun er. Siden brødet var tørt så fikk Vilja Tom & Jerry-kjeks til frokost i dag, og da det bare lå igjen en liten kjeks i skåla hennes så ropte hun fortvilet: “Mamma! Det e MASSE tomt!” Jeg lo selvfølgelig, og hun lo også – bare for at hun elsker å være den som er morsom. Hun er seriøst herlig!

Photobucket

Vilja med lugg klipt av Kaj. Hehe.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Sommerdag. Varmeste dagen ved kysten så tidlig på året, noensinne. Jeg (og alle andre) nøt det så lenge det varte, og krysser fingrene for at dette bare var en liten sniktitt på hvordan store deler av sommeren blir. Vilja har løpt naken rundt i hagen, og det er da man vet at våren er her for å bli til sommer nå, og ikke for å bli til vinter i nye tilbakefall. Jeg knipset mange fine bilder av henne der hun løp, men det er bilder jeg dessverre holder for meg selv. Vilja har vel rett til å velge om hun vil ha rumpa si klint over bloggen selv, og når jeg spør henne nå kan jeg ikke gjøre annet enn å ta nikkinga med ei klype salt. Dessverre, for det ene bildet passet perfekt i midten over her. Jaaaaja. Sånn er det. Hugs.

Photobucket

Lykke Li – I follow rivers. Jeg er hekta!

Ny uke, nye ting å gjøre. Denne uka har jeg to utplasseringselever hos meg, så jeg har laget opplegg og greier. De skal være modeller for meg en dag også, hurra! I morgen skal jeg jobbe på Fame i tillegg, og til helgen blir det Oslotur. Med andre ord; det blir en innholdsrik uke. Derfor bruker jeg mandagskvelden som en ekstra søndag, og tar livet med ro i sofaen hos søstersen på Solsiden. Det funker helt greit!

Photobucket

Jeg har – igjen – kommet meg seinere i seng enn hva som sunt er (siden jeg faktisk ikke er i senga enda, men fremdeles sitter her med macen i fanget, mener jeg), og det som såvidt kunne minne om smygende trøtthet for et par timer siden har forlengst forsvunnet utenfor rekkevidde. Snakk om å sitte igjen her med skjegget i postkassa. (Skjegget i postkassa? Hvorfor det?) Eller fingrene på tastaturet. Eller øynene på skjermen. Tre ting av samme sak kan man velge å tro. Men jeg er glad allikevel, jeg, og lever selvfølgelig like lykkelig i den fantastiske rosabobla mi som jeg alltid gjør. Skjegg i postkassa eller ei.

Photobucket

Husker du den følelsen du fikk i kroppen når du tenkte på døden da du var liten? Den ekle, tunge følelsen som presset seg på helt til du ikke kunne gjøre annet enn å løpe ned til mamma og pappa med tårer i øynene og skjelvende lepper og spørre om du fikk sove hos dem istedet. Det var for tomt i egen seng på eget rom. For… stille. For vanskelig å sovne, men for lett å tenke på at man en dag ikke skal kunne ligge i senga og tenke i det hele tatt. På at man en dag ikke lenger er. At man bare plutselig, fra et sekund til et annet, er borte – uten å kunne gjøre noesomhelst. Ikke føle, ikke tenke, ikke gjøre. Ikke leve. Husker du den følelsen? Den store frykten for å dø som umiddelbart slo inn over barnekroppen så hardt at det nesten føltes uvirkelig. Men bare nesten, og ikke nok til at frykten føltes irrasjonell eller ble borte.

Photobucket

Det finnes ikke noen større kjærlighet enn den jeg har til Vilja. Det er jeg sikker på. Hun er barnet mitt. Jeg er den hun kaller mamma, og hun er den jeg savner så mye at det gjør vondt å høre stemmen hennes i telefonen hver gang jeg er borte fra henne. Det er hennes ord og klemmer jeg savner, og det er vanskelig å ikke få tårer i øynene når hun sier “ha det, mammaen min, gla i dæ” mens hun slenger et slengkyss over Skype. Det er ikke rart jeg fremdeles får den ekle følelsen hver gang jeg tenker på døden. Det er ikke rart jeg er litt hypokonder når det gjelder både meg selv og Vilja, og tror at hvert eneste symptom på sykdom er et tegn på kreft eller noe annet skummelt som skremmer meg mer enn hva monster under senga gjorde da jeg var lita. Det er ikke rart at disse følelsene blir så overveldende at jeg fylles med den samme frykten og de samme følelsene som jeg fikk dengang.

Photobucket

Jeg er dritredd for å dø og jeg er dritredd for at noe skal skje med Vilja. Døden er tross alt den ene frykten man verken kan bekjempe eller kurere. For hver dag som går så blir jeg eldre. Jeg er jo fremdeles ung og alt det der, men tjueett og et halvt år føles plutselig så mye når det bare er cirka seksti år igjen – om jeg er heldig. Det går for fort. Et liv går for fort med tanke på hvor lang evigheten er. Åtti år blir jo bare småtterier som raser forbi i det store og hele. Og for at det ikke skal høres ut som at jeg er superdeprimert og på randen av selvmord; jeg er glad for at jeg har Vilja å dele tiden min med, på tross av at det gjør meg (om mulig) tusen ganger reddere for døden enn før.