Arkiv for kategorien 'Vilja.'

PhotobucketPhotobucket
La barn være barn. 

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
Forrige søndag hadde vi besøk av mormor og mosse, og etter at vi hadde vært på lekeplassen og lekt ei stund så gikk vi til bensinstasjonen for å kjøpe boller og brus. Og litt “sjokke” eller “sjokoage”, som Vilja veklser mellom å si, som selvfølgelig er sjokolade. Brus og sjokolade slo an like bra som alltid for godtegrisen, og det gjorde selvfølgelig også besteforeldrebesøk. Vilja elsker å ha folk på besøk, og blir alltid like lei seg når folk må dra. Da kommer surleppa og tårene frem, og hun nekter å gi ha det-klem. Jeg forstår henne godt. Det er alltid mye morsommere å si “hei” enn “ha det”. Jeg husker godt hvor trist jeg ble da jeg og Jørgen (tvillingbror) tok tog alene, og mamma og pappa stod igjen på perrongen og vinket. Det var jo rett og slett hjerteskjærende, men gikk heldigvis over så fort vi kom frem til farmor og farfar på Steinkjer. Så ble det trist å vinke ha det til dem også, da det var på tide å dra hjem igjen. Er det ikke typisk? “Ha det” er alltid mye verre. “Hei” er bedre.

Photobucket
God morgen! Som en bra start på dagen så gir jeg dere noen av de sangene som spilles mest på min Spotify for tiden. Bare for at jeg liker dem så godt, og for at jeg elsker å få musikktips selv også. Kanskje noen av dere også setter pris på det like mye som jeg gjør! Så. Gi meg gjerne sangtips i retur, om du mistenker at du har nogenlunde samme musikksmak som meg. Nå skal jeg straks ta buss (med musikk på ørene, selvfølgelig) til skolen, og når jeg er ferdig der er det rett på jobb på Fame til klokka åtte ikveld. Lang dag, as usual! Ha en fin dag, alle. Hugs!

Mumford & Sons – White blank page

Mutemath – No Response

Kråkesølv – Nordavind mot varme kinn

Departure – Gravity

Ane Brun – These days

Amish 82 – Crocodile

Sixx: A.M. – Skin

Incubus – If not now, when?

PhotobucketPhotobucket Mumford & Sons – I gave you all

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
I går var jeg faktisk foran kamera, og ikke bak for en gangs skyld. Karianne Kaas går på Norsk Fotofagskole og hun tok bilder av meg, og om du trykker på navnet hennes kan du se fler av bildene. Jeg hadde det gøy foran kamera også, jeg! Og Vilja sneik seg selvfølgelig med på noen bilder hun også, linselus som hun er. Skulle tro hun var lei av å bli fotografert, men neida. Hun stilte seg opp rett foran meg, hun. Center of attention! Tihi. Men nå må jeg fikse meg klar til skolen. Ciao!

Vilja på Idolaudition 2011!

Jepp, så kom det en liten video plutselig da. Kunne jo selvfølgelig gjort dette til et stort og flott prosjekt, men det har jeg høyst sannsynlig ikke tid til før i totusenogførti, så da ble det gjort på ti minutter istedet. Og resultatet er selvfølgelig deretter også, but that´s not the point. Litt gøy var det da allikevel… Sant? Ehe. Enjoy!

Av og til, bare av og til, så blir jeg redd for å skuffe meg selv. Når man sier drømmene sine ut høyt så gir man seg selv stor fallhøyde. Når man først har sagt noe, så er det virkelig for alle andre enn en selv også. Det blir ikke lenger bare en bortgjemt, skjult drøm, men noe du åpenlyst prøver å oppnå – mens alle kan følge nøye med på prosessen. Om man ikke skulle klare det så er det selvfølgelig verre at hele verden også vet at du ikke klarer det, enn om man bare går rundt med et smil og holder kjeft om sine største og innerste ønsker for sitt eget liv. Da er det jo ingen som vet at man feiler. Da slipper man medlidende blikk og flåsete kommentarer som så åpenbart kun beviser at de rundt en tenker akkurat det man er så redd for at de gjør – at man kun er en taper som ikke lyktes med det man så høylydt ropte ut at man skulle klare. Taper.

Men, kanskje er det litt sånn at det er mye lettere å feile i skjul. På alle måter. Det er lettere å takle selvfølgelig, men det er også lettere å feile. Eller for å si det på en bedre måte; det er verre å lykkes. Om du ikke engang har nok tro på deg selv til å fortelle verden hva du vil bli eller gjøre i livet, så hvorfor i all verden skulle du klare det da? Det er en grunn til at det sitter uoppdagede talenter rundt omkring og knuger på bortgjemte (og nesten glemte) drømmer uten å komme noen vei, mens andre ikke fullt så begavede (men allikevel godt over gjennomsnittet talentfulle) kommer akkurat dit de vil. Det er ikke kun tilfeldigheter som spiller inn. Det handler ikke om flaks og uflaks. Ofte er det kun en selv og ens tvil som står i veien for suksess.

Tvil er litt som skumring, det. Den snur ikke. Den gjør det mørkere og mørkere og mørkere, helt til det blir så mørkt at man ikke lenger klarer å se klart. Har man først begynt å tvile på seg selv så er det ikke lett å se ting som de er. Og du kan banne på at du ikke kommer til å få så mye hjelp til å se sola igjen fra andre heller, for å si det sånn. Igjen; overlevelsesstrategier. De sterkeste klarer det. De svake sitter igjen sultne, trøtte og deprimerte med påklistra glis som så tappert prøver å fortelle verden at de så absolutt ikke har urealiserte drømmer liggende uåpnet i hjertene sine.

PhotobucketDet er på de små scenene de store stjernene blir født. Vilja synger i “mikrofonen” sin og lager show for publikum (meg).

Det snakkes ofte om selvrealisering og hvor viktig det er for oss som individer å føle mestring. Jeg tror man i stor grad er i stand til å velge litt selv hvilken sirkel man tar del i når det gjelder akkurat dette. For det med selvrealisering er helt klart en sirkel, enten den er ond eller god. Går du inn for noe med genuin tro på at du kan… nei, på at du skal klare det, så gir det enormt mye bedre energi enn om man tenker “jaja, pyttsann. Jeg kan jo kanskje prøve…”  Å gi seg selv lov til å feile er kanskje fornuftig i blant, men det er også forbanna teit spør du meg. Gir du deg selv lov til å feile så gir du garantert opp mye raskere enn du ville ha gjort om du i utgangspunktet tenkte at dette er noe du burde klare. Å gi seg selv lov til å feile er kun en feig handling for å slippe å ta stilling til følelsene man får når ting ikke går helt som man selv ønsker. Men vet du hva? Det er en del av prosessen. Det er av å vokse på motgang, og ikke unngå den, at man kommer dit man vil. 

Photobucket
Kaizers Orchestra – Prosessen.

PhotobucketPhotobucket

To Viljabilder til. Det kan vel bli litt mye av henne på bloggen i perioder, spesielt når jeg har Viljauke. Det er det flere logiske grunner til. 1. Jeg tar masse bilder av sjarmisen. 2. jeg rekker ikke å sette meg ned lenge nok til å komme opp med noe annet å blogge om. Så da blir det bare sånn. Men, nå er det Viljafri uke igjen plutselig (ukene går så fort!), og ikveld har jeg store planer om å sette meg ned med en kopp te og roe ned i fem sekunder. Kanskje litt lenger også, så jeg får tid til å roe meg nok ned til å fullføre et blogginnlegg jeg begynte på for flere dager siden. Så skal jeg jobbe igjen. Systematisk og uten stress er planen, men hallo. Det er meg vi snakker om. Men altså, jeg klager absolutt ikke på å ha mye å gjøre! Jeg er utrolig glad for at gøyale oppdrag og eventer stadig dukker opp for tiden, og at motivasjonen og energien er på topp igjen. Jeg er så gira at man skulle tro jeg går på speed ellerno, men det kan jeg altså avbekrefte. Og ja, helt til slutt; i morgen skal jeg stikke innom Trondheim Ta2 og se på tatoveringa mi som er tegnet opp også! Iiik. Snart blir det, dere. Snart blir det! 

Photobucket

Her kommer et bilde til. Og nei, det er ikke Jill Greenberg som bare har hatt en ekstremt dårlig dag på jobb, det er bare det at… Jeg fikk ikke til noen annen redigering. Det var liksom dette som passet best. Så da får jeg vel bare være hun som hermer etter Jill, da. Skulle jo selvfølgelig kjørt på og gjort det ordentlig med striplight og hele pakka, så det i alle fall hadde sett ut som en helt grei dag på jobb for Jill, og ikke… en dårlig. Om du skjønner. Men, anyways – jeg digger dette bildet, rett og slett for at jeg digger uttrykket. Dette er seriøst den kuleste ungen i hele verden. Jeg kødder ikke. Hun er snål!

Photobucket
Her er ett av bildene som ble tatt i studio i går. Vilja var ikke særlig villig til å være modell (da heller), men da hun fant oreokjeks på bordet så kunne jeg lure henne til en liten shoot allikevel. Det ble noen crazy bilder uten Oreokjeks også, heldigvis, og jeg gleder meg til å se litt mer på dem etterhvert. Blant annet et bilde jeg virkelig digger, men som jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hvordan jeg vil redigere. Jaja, det blir vel noe etterhvert! Men skal jeg busse ned til studioet!