Arkiv for kategorien 'Vilja.'

PhotobucketPhotobucket

Vilja. Savn. Jeg har ikke helt blitt vant til å være helgemamma, jeg. Det er tomt å bo helt alene mesteparten av tiden. Hver uke. Uten latteren. Kan jo selvfølgelig sitte her og le for meg selv, men det blir ikke helt det samme det heller altså. På tide å få opp litt Viljabilder på veggene, kanskje. Det må hjelpe. Også fyller jeg jo rommet med Viljalatter i blant, selv om hun ikke er her. Takk til skype og videokamera. Takk og god natt.

PhotobucketPhotobucket

418636_10152081012110635_1065141614_n-1PhotobucketPhotobucket

Ja, så har jeg altså flyttet for meg selv – for første gang. Helt alene. Okei, jeg har jo faktisk bodd alene tidligere også (i Trondheim), men jeg flyttet aldri dit alene. Og det ble aldri ordentlig mitt. Anyways. Det er ikke poenget. Poenget er hvordan jeg fungerer (eller rettere sagt; ikke fungerer) på egenhånd. Helt alene. Hvor skal en begynne…? Jeg begynner med i dag, så kan jeg heller jobbe meg baklengs. I dag skulle jeg spise frokost. Jeg åpna kjøleskapet. Løfta på melka. Kjente i grunn med en gang at den var litt… tung. Litt merkelig. Og joda. Den var selvfølgelig sur og klumpete. Jeg måtte lide meg gjennom å tømme klumpene ut i vasken, som er noe av det verste jeg vet. Jeg kødder ikke. Sur melk i vask = puke. Jeg spyr. Usj.

Tilbake til poenget. Etter å ha tømt ut melka med både øyne, nese og munn lukket, så gikk jeg til brødboksen. Åpnet den og… Æsj. Brødet var svart. Rett i søpla med det og ut med søpla.

Så var det tid for middag. (Ja, det har naturligvis gått endel timer siden frokost.) Jeg orka ikke dra på butikken etter jobb, så på bussen på vei hjem fant jeg ut at jeg kunne lage havregrøt. Det er enkelt, godt og kan lages i mikroen – siden jeg fremdeles ikke har stekeovn. Jeg dro hjem, og gledet meg til grøt. Kom hjem, vasket opp koppene, åpnet skapdøra. Jeg tipper du allerede har skjønt hva som kommer nå, men for sikkerhets skyld; tror du jeg hadde havregryn eller…? Næh. Selvfølgelig ikke. Så hva ble det da til middag? Joda. Rugsprø med ost. Oh joy. (Om du senser ironi i det siste der må jeg bare beklage – du er ikke et geni, dessverre. On the bright side; du har rett. Irony it is.)

Og ellers? Tja. Jeg har fått hengt opp gardiner og greier også, så det er da ikke all bad.   I´m a survivor!

 

546578_10152022390900635_2124027033_n

Plutselig har jeg blitt voksen, jeg. Så godt som. Jeg sitter i nytt hus nå. Ett jeg leier. Helt alene. Det er faktisk første gang jeg har flyttet et sted helt alene. Uten å flytte sammen med noen. Også er jeg i gang i ny jobb. Fast jobb som journalist. Og jeg trives veldig. Og jeg har bare oppkjøring før jeg har førerkort. Også må jeg kjøpe bil. Og vips! Så var jeg plutselig noen hakk mer voksen enn før. Mer strukturert liker jeg også å tro at jeg har blitt. Mer bestemt på å være det i alle fall. Det er vel en start. Litt mindre mor har jeg blitt, da. Mindre i tid i alle fall. Helgemamma Drea. Føles ikke supert. Det er den største og eneste ulempen med å ha flyttet tilbake til Frøya for å bli litt mer voksen. Anyways. Bilder av mitt nye hjem kommer selvfølgelig etterhvert. Stryk selvfølgelig. Skjønner at det ikke er noen selvfølge lenger, med tanke på hvor lite jeg har sagt her inne i det siste. Men… Sånn går det når man plutselig skal bli voksen. Det tar tid å bli voksen, visst. I noticed. God natt.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Jepp. Vi har kosa oss. Veldig. Har ikke tid til å skrive så mye mer, for nå må det jobbes. Hugs.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Det er fint i Sverige. Hvorfor har vi ikke sånne strender der vi bor? Med strandpromenade, strandrestaurant, isbar og sandvolleyballbaner. I flertall. Og sjø som det er mulig å bade i uten å dø. Nevnte jeg stranda? Stranda. Herlig, rein og myk sand. Sukk. Jeg vil bo ved en sånn. En gang.

Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket

Her kommer noen bilder fra i dag. Jeg, Vilja, Jørgen og Randi Annette kjørte (en ekstreeeemt langt kjøretur) til Hudiksvall i Sverige for å besøke søstersen, Mattias, William og Saga. Det var sol og tjue grader da vi kom frem, så det var bare å komme seg ut av bilen og rett på lekeplassen. Gjett om Vilja og William ble glade for å se hverandre igjen! Det er jo kjempelenge siden sist, og William har blitt mye gøyere å leke med enn før. Herlig. Herlig. I morgen er det midtsommeraften, så da blir det mer utekos. Mat, strand, sol, lek. Jeg tror det blir en fin dag og en fin helg. Hugs.

Photobucket
Photobucket
Photobucket
Vilja forteller meg at hun ikke vil opp helt enda, uten å si et eneste ord. Blikket holder i massevis. Man kan lese mye i blikk.

249100_10151819974840635_782676090_n
I dag fikk jeg se Vilja igjen! Vi testa den nye stampen. Lykke.

Photobucket
Vilja er på Kreta. Jeg har derfor ikke vært med Vilja på snart tre uker nå. Tre uker. Det er lenge det, selv om tiden går fort. Jeg savner henne veldig. Å se hverandre på skjermen på Skype blir liksom ikke helt godt nok når rman vet hvor mye bedre det er å få en ordentlig klem. Når man vet hvor mye bedre det er å være i samme rom og le av og med hverandre. I en travel og stressende hverdag kan det av og til bli vanskelig å nyte hvert eneste sekund. Det kan til tider bli vanskelig å legge merke til alle koselige, fine ting som er rett foran nesen på en. Det er derfor det er godt å savne. Da husker man alle disse småtingene. Man kommer på hvor mye man virkelig setter pris på å være sammen. På en klem. På et smil. Man kommer på hvor glad det umiddelbart får en til å føle seg. Hvor viktig man føler seg når noen virkelig er oppriktig glad og lykkelig for å være der sammen med en, og at verken en selv eller den andre kan tenke seg å være noe annet sted. Hvor gøy man har det. Uten at jeg skal slå på sippemusikken, finne frem lommetørklet og skrive så dypt og følsomt at jeg spyr av meg selv, så vil jeg bare si at det er det det handler om. Å huske på hvor god hverdagen kan være. Og hvor viktig hverdagslykken er.