Arkiv for kategorien 'Skriverier'

Jeg elsker å lese om småting som irriterer andre, og derfor har jeg tenkt til å komme med et (nytt) innlegg om småting som irriterer meg. For let´s face it; jeg er ikke alltid like blid og glad og smiler til alle og enhver, og jeg er ikke i nærheten av å være en helgen som verken snakker stygt om andre eller som ikke irriterer meg over mennesker jeg ikke tåler trynet på. Noen mennesker bare… irriterer meg. Bare ved å være seg. Ja, jeg veit. Det er barnslig, slemt og ufattelig unødvendig, men hey. Det er i det minste ærlig, og jeg er overbevist om at jeg ikke er den eneste. Man kan ikke like alle væremåter eller alle mennesker. Hvordan de snakker. Beveger seg. Sosialiserer seg. Spesielt ikke hvordan mennesker sosialiserer seg. Vi trenger eksempler.

Eksempel nummer 1. Har du lagt merke til hvordan noen mennesker alltid står maks tjue centimeter unna deg når de snakker til deg? Og om du diskrè prøver å trekke deg litt unna så følger vedkommende etter med en eneste gang for å holde tjuecentimeteren vedlike. (Den der får ikke tolkes fritt, forresten.) Dette er mennesker som er så sosialt dumme at de ikke legger merke til at noen faktisk ikke er komfortable med å ha vedkommende langt innenfor intimgrensa si, og det er irriterende. Jeg får så lyst til å rope “Jeg trenger virkelig ikke se nesehårene dine på så nært hold!” eller “jeg tror virkelig du burde ha sjekka den rotfyllinga der.”

Eksempel nummer 2. Eksempel nummer to gjelder litt treige mennesker. Du vet, mennesker som snakker så treigt at du vet hva de skal si allerede et par ord ut i setningen, men som allikevel fortsetter i samme imponerende (lave) tempo til de har fått frem hva de mener på i alle fall tjue ulike måter. For ting kan jo ikke sies på den enkle måten. Neida, man må utbrodere. Saaaaaakte. Jeg får så lyst til å nikke energisk på hodet og si resten av det jeg vet kommer, for så å skylde på at jeg syns vedkommende tok opp et så interessant tema at jeg ble litt ekstra ivrig. Men istedet nikker jeg i ei takt som viser sånn passe interesse, og blir mer opptatt av å se for meg den involverte med enten kjempelange ører eller en så stor nese at om han eller hun hadde nyst så hadde jeg blitt levende begravd i snørr tykkere enn kongeblod.

Og sist, men ikke minst. Mennesker som gjør alt i deres makt for at andre skal stirre på dem, for så å rope “hva stirrer du på, fuckface!?” så høyt og gneldrende som overhodet mulig. Det fører selvfølgelig til at alle andre snur seg og ser stygt på deg, som om du var verdens ondeste og mest fordomsfulle person, og ikke på freaken i Matrix-kåpe og med rosa hår. Makan. Take it easy, lissom. Om du løper rundt i Matrix-kåpe og rosa hår så føler jeg faktisk jeg skylder deg å ta en ekstra titt. Jeg gjør det for å være grei, så give me a break. Ikke lek rollebytte med meg er du snill.

Jaja. Så sånn er deeeet.

Photobucket

Husker du den følelsen du fikk i kroppen når du tenkte på døden da du var liten? Den ekle, tunge følelsen som presset seg på helt til du ikke kunne gjøre annet enn å løpe ned til mamma og pappa med tårer i øynene og skjelvende lepper og spørre om du fikk sove hos dem istedet. Det var for tomt i egen seng på eget rom. For… stille. For vanskelig å sovne, men for lett å tenke på at man en dag ikke skal kunne ligge i senga og tenke i det hele tatt. På at man en dag ikke lenger er. At man bare plutselig, fra et sekund til et annet, er borte – uten å kunne gjøre noesomhelst. Ikke føle, ikke tenke, ikke gjøre. Ikke leve. Husker du den følelsen? Den store frykten for å dø som umiddelbart slo inn over barnekroppen så hardt at det nesten føltes uvirkelig. Men bare nesten, og ikke nok til at frykten føltes irrasjonell eller ble borte.

Photobucket

Det finnes ikke noen større kjærlighet enn den jeg har til Vilja. Det er jeg sikker på. Hun er barnet mitt. Jeg er den hun kaller mamma, og hun er den jeg savner så mye at det gjør vondt å høre stemmen hennes i telefonen hver gang jeg er borte fra henne. Det er hennes ord og klemmer jeg savner, og det er vanskelig å ikke få tårer i øynene når hun sier “ha det, mammaen min, gla i dæ” mens hun slenger et slengkyss over Skype. Det er ikke rart jeg fremdeles får den ekle følelsen hver gang jeg tenker på døden. Det er ikke rart jeg er litt hypokonder når det gjelder både meg selv og Vilja, og tror at hvert eneste symptom på sykdom er et tegn på kreft eller noe annet skummelt som skremmer meg mer enn hva monster under senga gjorde da jeg var lita. Det er ikke rart at disse følelsene blir så overveldende at jeg fylles med den samme frykten og de samme følelsene som jeg fikk dengang.

Photobucket

Jeg er dritredd for å dø og jeg er dritredd for at noe skal skje med Vilja. Døden er tross alt den ene frykten man verken kan bekjempe eller kurere. For hver dag som går så blir jeg eldre. Jeg er jo fremdeles ung og alt det der, men tjueett og et halvt år føles plutselig så mye når det bare er cirka seksti år igjen – om jeg er heldig. Det går for fort. Et liv går for fort med tanke på hvor lang evigheten er. Åtti år blir jo bare småtterier som raser forbi i det store og hele. Og for at det ikke skal høres ut som at jeg er superdeprimert og på randen av selvmord; jeg er glad for at jeg har Vilja å dele tiden min med, på tross av at det gjør meg (om mulig) tusen ganger reddere for døden enn før.

Vetduhva? I går (for i dag tok jeg ikke buss nemlig, men that´s another story!) møtte jeg på en mann som antagelig er verdens kjipeste bussjåfør. Han er med høy sikkerhet en av Norges mest bitre menn, og jeg fatter ikke at han får lov til å jobbe som bussjåfør, som i bunn og grunn er et serviceyrke. Og om du har plukket opp at jeg er bittelittelitt opprørt så betyr ikke nødvendigvis det at du er så veldig observant, men kudos til deg allikevel.

Men tilbake til storyen. Jeg står på Heimdal Stasjon og venter på bussen. Bussen kommer, men stopper litt tidlig i stoppet. Mannen bak rattet på bussen åpner vinduet og kjefter på en taxi som har parkert ved siden av stoppet. Greit nok, jeg tenker ikke noe særlig over det, han ba jo bare taxien om å flytte seg. Sånt skjer. Bussen kommer, jeg går på, slenger ut et høflig og engasjert “hei” som blir besvart med et lite grynt. Jeg trekker på skuldrene, og setter meg ganske så langt fremme. Slik jeg alltid gjør. I det jeg setter meg ser jeg en kvinne komme løpende et par meter unna bussen. Bussjåføren lukker dørene og begynner å kjøre, selv om dama allerede står fortvilt utenfor døra. Her snakker vi tidelssekunder altså. Det er ingen tvil om at bussjåføren ser henne heller. Men han kjører. Fire, fem, seks meter. Syv. Så stopper han. Åpner døra, og slipper den stakkars dama inn, mens han lirer av seg den ene bannesetningen etter den andre. Jeg, som ikke akkurat er kjent med alskens banneord, oppfatter ikke mye av det, men “…det er faen ingen selvfølgelighet det der lenger skjønner du! Bussen skal gå “sett inn et tidspunkt her”, og da går den” blir i alle fall ropt ut i sinne.

Herregud da, mann. Det lille stuntet ditt tok deg faktisk mer tid enn det hadde gjort om du hadde ventet på dama i utgangspunktet. Jeg driter i om du nettopp har fått vite at du har kreft og skal dø (da kan du kanskje holde deg hjemme fra jobb?) eller om hunden din ble skutt og drept av drittunger. Du er på jobb. Skjerp deg, mann. Grow up. Smil litt. Le litt. Vær høflig. Drit i å vær en smålig, gretten gubbe som alle ler høyt av (og forbanner seg over) inni seg. Puh. Det var godt å få det ut. Takk. Over og ut.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men i det siste har jeg prøvd å se vekk fra min egen synsvinkel, og heller se ting på nye, spennende måter. Jeg har egentlig alltid vært rimelig bastant og sta når det gjelder det meste, men helt plutselig åpnet sinnet mitt seg for andre tanker og teorier. Er det ikke rart? Nå kan det jo kanskje høres ut som at jeg har sett lyset, funnet gud eller blitt overbevist av Snåsamannen, men drastisk har ikke forandringen vært. Ikke enda i alle fall. Men jeg har tenkt litt over en god del ting, og funnet ut at vi (“vi” som i mennesket som individer i det store samfunn) egentlig ikke tenker så mye sjæl som vi skal ha det til. Vi liker å tro at vi har valgt våre egne veier. At vi kan ta æren for det vi tenker, tror og gjør. Jeg har i alle fall alltid vært glad i å være meg selv til det fulle – uavhengig av hva alle rundt meg vil ha meg til å være. Jeg er jo meg, liksom. Hjernen min er den som styrer meg til det fulle.

Photobucket

Vel. Er det egentlig sånn? Velger vi egentlig våre egne veier? Tenk over det. Hvor mye kontroll har vi egentlig over våre egne liv, sånn i det store og hele? Selvfølgelig finnes det unntak, men det har plantet seg en liten tanke i hodet mitt om at vi a) enten følger det som vi blir opplært til å gjøre, tro, mene og være, eller b) gjør det helt motsatte. Uansett om man tilhører kategori a eller b så har man havnet dit på grunn av tanker, meninger, tro og innspill fra mennesker og grupper rundt seg. Man er i stor grad påvirket til å være den man “velger” å være. Til og med når man “velger” å være noe helt annet enn hva oppvekstmiljø skulle tilsi, så er det så fuckings obvious. Det er ikke annet enn et rebellsk opprør for å vise at man, mot alle odds, tenker sjæl. Er ikke det også styrt så vet ikke jeg.

Et eksempel er normer. Vi er opplært til å skille mellom rett og galt. Vi er opplært til å reagere langt inni hjerterota om vi ser noe vi ikke bør like. Om vi hører noe som ikke høres helt rett ut. Om vi tenker noe vi ikke bør tenke. Eller kanskje mer korrekt; når andre tenker noe vi mener de ikke bør tenke. For det er jo klart at de fleste av oss alltid tenker det som er rett. Vi tenker alltid det som henger mest på greip selv, mens alle andre er syke og gale som tenker det motsatte. Vi hever knyttnevene og hadde glatt sendt dem på isolat på sekundet, uten så mye som å prøve og krype ut av våre egne oppbygde, trange skall. Det vi ser er korrekt. Det vi legger i ting er fasiten. Vi er rett og slett altfor glade i å høre oss selv snakke, og kan til tider glemme å faktisk høre litt på hva andre har å si også. Og da mener jeg ordentlig høre. Lytte, fordøye, sette seg inn i. Ikke bare la det gli inn det ene øret og ut det andre mens man tenker mer over motargumentene sine enn det som blir sagt.

Photobucket

Det var i grunn da jeg kom opp i en diskusjon om Sally Manns bilder at jeg fant ut at ting ikke alltid er slik som jeg umiddelbart ser det. Ting er ikke alltid sånn som de kan se ut for meg og mine normer. Før har jeg alltid villet fått andre ut av deres oppbygde, trange skall av tro og meninger jeg alltid har ledd av, men nå ser jeg jo at jeg lever i et like trangt skall selv også. Nå stikker jeg hodet og rævva ut av det, og tar en god titt på hvordan det ser ut fra utsiden. Så kan jeg heller bruke tiden og kreftene mine på å utvide litt hjemme hos meg selv istedet for å være så opptatt av plassen alle handre har. For når man tenker over det; hvem går vel rundt og bruker tid og penger på å pusse opp andres hjem?

Når det blir sagt noe fint blir jeg ofte så veldig jentete. Jeg er ikke så veldig jentete av meg – om vi ser bort i fra antall kilo toalettmappa mi veier, mengder kjoler i klesskapet og antall skopar som er plassert… overalt. Jeg er ikke så veldig jentene og flåsete av meg. Ikke er jeg dårlig på å ta imot komplimenter, ikke er jeg usikker på meg selv nitti prosent av tiden (jeg er kanskje bare usikker i tjuefem), ikke liker jeg Sex and the City 2 bare for at jeg føler jeg må, ikke ser jeg One Three Hill og slike greier. Jeg har jo alltid vært en av gutta. Poker, fotball, Sopranos og øl. Der har du mer meg. Men så blir det altså sagt noe fint, og vips! Jeg er mer flåsete enn selveste Bridget Jones. Det skal ikke mer til. Et lite vink i riktig retning og jeg blir rosa helt inn til hjerterota. Etter ei stund viser det seg selvfølgelig at det som i øyeblikket var så fint og enkelt i virkeligheten er mission impossible, hvor jeg er en av hovedrolleinnehaverne, og bare for ordens skyld; Tom Cruise er ikke motspilleren i dette scenarioet.

Det er nesten litt sånn… sånn som med den rosa elefanten. Du vet, den rosa elefanten som er vanskelig å ikke legge merke til, spesielt når noen peker på den mens de febrilsk hopper opp og ned og roper “se, se!” I neste sekund snur personen ryggen til, trekker kort på skuldrene, himler med øynene og sier “jeg aner ikke hva du prater om”. Da begynner man jo å lure. Står det faktisk en rosa elefant i rommet, eller er det bare man selv som lurer seg selv inn i de teiteste klisjeene som finnes?

Ah, damn. Jeg er fanget i den ene store klisjeen etter den andre.

PhotobucketMachine Birds – One last tryMadrugada – Majesty

Av og til tror jeg folk glemmer at de faktisk ikke kjenner andre så godt som de kanskje tror. Forresten, ikke bare av og til, men som regel. Nesten alltid. Vi glemmer at det kan foregå mye mer i hodene på folk enn det vi ser og hører og det vi tror vi ser og hører. Vi forhåndsdømmer på både godt og vondt, og tror hele tiden at vi har oversikt over alt. Ofte glemmer vi at ting ikke nødvendigvis er som de ser ut til å være, og at folk (igjen, både på godt og vondt) kan ha mye mer i seg enn hva som vises på overflaten. Mye kan skjules bak et fint smil. En alvorlig mine trenger ikke å bety mer enn at man ikke føler behov for å fysisk vise sin lykke til enhver tid.

Vi liker alle å tro at vi er bra. At vi har alt som skal til for å være det beste mennesket i mils omkrets. At akkurat vi er den alle andre bør “oppdage” og se hvor fantastisk er. I alle fall er jeg sånn. Og sannheten er jo ikke akkurat så veldig tilfredsstillende. Jeg er ikke det beste mennesket i mils omkrets. Jeg er ikke noe andre “går glipp av”. Til tider; selvfølgelig. Alltid? Tvilsomt. Av og til tenker jeg at de som ikke blir kjent med meg faktisk er litt heldige. Misforstå meg rett; jeg hater meg ikke, og dette er ikke noe fiskeforsøk etter komplimenter. Det er bare… sant. Av og til er jeg ikke “the best that I can be”, som det så fint sies på engelsk. Av og til er jeg faktisk ikke verdt å bli kjent med.

Dette går jo egentlig helt feil vei, men poenget mitt er altså at alle både har gode og dårlige sider, og om man kun ser den ene siden så kjenner man ikke hverandre. Man bør ikke kun se de dårlige sidene, og tro at det ikke finnes mer i folk. For det gjør det som regel. Det finnes mer i meg. Man bør ikke kun se det gode i folk heller, for så å bli kjempeoverraska over at de faktisk ikke er perfekte. Man skal ikke sitte på sin høye hest og ikke godta at andre også har feil. Gjør feil. Sier feil. Fucker opp. Shit happens! Men en ting er i alle fall sikkert; jeg skal gjøre mitt beste for å være den beste jeg kan være. Jeg vil være folk verdig til enhver tid, og ikke bare i blant. Jeg vil være verdt å bli kjent med – hele tiden.

“Du må lære deg å trives i ditt eget selskap før du i det hele tatt bør vurdere å finne noen å dele deg selv med.” Det sa ei venninne av meg til meg for ikke så veldig lenge siden. Først nå begynner jeg og skjønne litt hva hun mente. Tror jeg. Jeg tror jeg må spole litt tilbake, så dere skjønner hva jeg mener. Vel, jeg er ikke vant til å være alene. Ikke på noen plan. Okei, jeg kan godt like å være helt alene en kveld eller to, med musikk, uten musikk, med en god tv-serie, uten en god tv-serie. Men jeg er ikke vant til å ikke ha noen. Jeg er ikke vant til å føle ensomhet. Jeg er ikke vant til å være alene. Uten en kjæreste, uten en flørt, uten noen å få søte nattameldinger av før jeg sovner, uten noen som får meg til å smile som en tulling foran macskjermen hvor morsomme og smarte samtaler utvikles på chatten på facebook. Uten å ha noen som kanskje, bare kanskje kan være noen jeg vil dele meg selv med. Uten den spenningen det gir å ikke vite. Uten den gleden det gir å vite at noen sitter og smiler like jævla bredt som meg selv foran en helt annen skjerm et helt annet sted. Enten med en tanke som “kanskje det er deg”. Eller mest sannsynlig; bare for litt gøy. Bare for litt ekstra spenning i en ellers så uinteressant hverdag.

Selvstendighet. Det er fine greier, det. Men så ser jeg på meg selv, og skjønner plutselig at jeg aldri har vært særlig selvstendig. Nei, for det at jeg fikk høre at jeg jobbet både godt og selvstendig på ungdomsskolen teller liksom ikke så mye i den store sammenhengen. Med selvstendighet menes at man er uavhengig av andre, og se på meg! Jeg flyttet rett fra mamma til kjæresten da jeg var sytten. Hvor selvstendig blir man av det, liksom? Hvor selvstendig har jeg rukket å bli når jeg hoppet over den delen i livet hvor de fleste andre lærer seg å være selvstendige? Hvor godt kjenner jeg meg selv, sånn helt egentlig? Jeg har jo aldri tatt meg tid til å bare være meg – uten å skulle være en “deg” for en annen.

Vi har jo alle hørt klisjeen om at man må elske seg selv før man kan bli elsket av andre. Så for å si det på en litt mindre cheesy måte; nå skal jeg prøve å være glad, lykkelig og forelska i meg selv en stund fremover. Helt på egenhånd. Uten å la noen andre få muligheten til å påvirke verken humøret mitt eller valg jeg tar. Selvstendighet, baby! Og ja, selvfølgelig; stay tuned. Fortsettelse følger.

Det finnes ganske så mange typer humor der ute, men av og til så fatter jeg bare ikke at noen kan le av ting som ikke får meg til så mye som å tenke på å røre smilebåndet engang. At noen mennesker kan le av noe som i mine øyne er så enormt lite morsomt er… weird.

Vi trenger eksempler. For et par dager siden så jeg en facebookstatus om hvor latterlig dårlig alle programmene til Tore Ryen er, og jeg er selvfølgelig helt enig. Hvor humoren er der har jeg enda ikke skjønt, og jeg kommer nok aldri til å skjønne det heller. Det er faktisk så dårlig at jeg velger å tro at mannen egentlig er et geni, og har gjemt humoren så langt og godt inn i det han selv kaller et plott at selv ikke den smarteste av oss egentlig skjønner det. Jeg overbeviser altså meg selv om at mannen  ha gjemt alle de gode og intelligente poengene et sted mellom den ekle rapinga, fisinga eller banninga til han derre… what´s his name?… i Mot i Brøstet, og selv om jeg er fullstendig klar over hvor lite sannsynlig det er så klarer jeg bare ikke å innse sannheten. Det er så lite intellektuelt at det gjør vondt.

For meg virker det dessuten som at mennesker som har lik musikksmak som meg også har samme humor som meg. Henger det sammen, tro? Så enten kommer jeg overens med mennesker og har masse å prate med dem om (som f.eks. Black Books, The Office, Nick Cave og Kaizers Orchestra), eller jeg sitter der bare og sier “Seriøøøøst? LER du virkelig av Torsdagkveld fra Nydalen? Syns du virkelig Sie Gubba lager BRA musikk? Er Hotel Cæsar virkelig yndlingsprogrammet ditt!?” Jeg kan jo selvfølgelig komme overens med dem også, men det begrenser seg vel hvor mye tid man kan tilbringe sammen når man er så forskjellige. En time høres ut som en evighet om det er snakk om overnevnte tv-program og band, og jeg ville antagelig følt at jeg hadde kastet bort hele livet mitt i løpet av den timen. For  dårlig syns jeg det er. Det er rett og slett a waste of valuable time.

Enda en ting. For meg virker det som at mennesker med lik musikksmak og humor også har ganske så lik intelligens. Nå sier jeg for all del ikke at man er dum om man ler av Karl & Co eller hører på DDE altså, men jeg er veldig overbevist om at intelligens gjenspeiles i både musikk og humor. Okei, stryk musikk. (For now.) Alle har hørt om intelligent humor. Alle har hørt om enkel humor. Alle har hørt om teit humor. Hvilken humor vi har påvirkes selvfølgelig av intelligensen vår! Ingenting er morsomt om man ikke skjønner hva som skal være morsomt. En vits om ordforrådet til George W. Bush er jo ikke morsom om man ikke aner hvem mannen er, liksom. Point taken?

Så… Vi nærmer oss en konklusjon, og min konklusjon er altså at humor kan si mye mer om hvordan vi er som personer enn vi kanskje tenker over. (Merk deg at jeg ikke påstår at man er dum om man hører på en type musikk og liker en type humor, og heller ikke at man er smart om man ler av det jeg ler av. Så don´t even go there.) Og har man lik humor så er man kanskje like på andre felt også? Jeg vet ikke. Det er bare en tom og grunnløs teori. Bare en teori utarbeidet av egne observasjoner, men om mine observasjoner er plantet der av meg selv eller om det faktisk ligger noe i dem, det er det ikke godt å vite. Og who cares egentlig? It´s not very important.

Nytt “Drea-irriterer-seg-over-småting”-innlegg, og denne gangen er det mødre som skal få gjennomgå litt. Neida, de skal da aldeles ikke få gjennomgå så veldig, men er det noe som irriterer meg med mødre så er det den konstante selvtvilen som dukker opp i de mest utrolige former og situasjoner. “Åh, jeg mistet en potetbåt i hodet på sønnen min da jeg ordnet middag, er ikke jeg liksom verdens verste mor?!” eller “huff, jeg ble så sint i dag at jeg hevet stemmen og sa HYSJ til ungen min, er ikke det heeeeelt forferdelig?” Eller som da jeg hentet Vilja i barnehagen i dag. Der kommer det en unge gående og med mor på slep, og mor sier, høyt og tydelig nok til å gjøre det helt klart for meg at hun virkelig vil at jeg skal høre henne, “åh, skynd deg til bilen nå da, vi glemte jo å ta på deg lue før vi gikk ut av bilen! Ta på deg hetta imens!” Hey, damen. Jeg la ikke merke til at snørrungen din ikke hadde lue på engang, så who am I to judge? Du er ingen dårlig mor av den grunn. Og du trenger da virkelig ikke være så bekyrmet for hva andre mødre rundt deg tenker om deg som mor. Du trenger da vel ikke vår formening om hvilken mor du er for å føle deg velykket i morsrollen, vel?

Jepp, da har jeg fått ut litt irritasjon også. Det finnes da grenser hvor fæle mødre vi alle er til enhver tid. Take it easy, ungen din har det høyst sannsynlig best med deg som mor, og ikke hos supernanny, på tross av at du av og til ønsker at tiden kan gå litt fortere så du får ungen i seng, slik at du kan ta litt tid til trening, tv-titting, jobbing eller hva du enn har å gjøre, på tross av at du til tider blir så sint at du føler for å hoppe opp og ned mens du roper “hør på meg din lille BIIIIP”, og på tross av at barnet ditt av og til får en blåflekk her og der. Du er ikke alene. Vi har alle våre moments.

Photobucket

God dag! Jeg er småsyk, så derfor har jeg brukt store deler av dagen foran macen med Dexter på skjermen og tekoppen i hånda, men for øyeblikket ser jeg stor underholdning i å snoke på nettbyprofiler. Vet du, det er faktisk litt morsomt. Nå har jeg aldri sett på Nettby som annet enn… tja. Hva skal man si? Tidsfordriv på sykedager når man må vente i 54 minutter for å se fler videoer på Megavideo. Nettdating (for det er ikke å stikke under en stol at Nettby er skapt for det) er absolutt ikke min greie altså, men allikevel syns jeg det kan være ganske så morsomt å se hvor kravstor jeg selv er. Hvor fort trykker jeg bort en profil? Hva ødelegger interessen om førsteinntrykket er over gjennomsnittet? Hvordan bør en mann være for at jeg skal bli nysgjerrig? Hvilke krav setter jeg (og jenter generelt) til mennesker vi overhodet ikke aner noe om?

Dette høres jo rimelig tåpelig ut, men jeg syns faktisk det er litt læringsverdi i det altså. Vi jenter gjør det ikke lett for det andre kjønn. Hør her: han skal være kjekk og full av selvtillit, men ikke selvgod og for opptatt av seg selv. Han skal bry seg om utseendet sitt og om stil, men han skal jo ikke akkurat bruke mer tid på badet enn oss jenter heller. Han bør være høyere enn oss, men blir høydeforskjellen for stor blir det jo for teit det også. (Sistnevnte er som regel ikke noe problem i mitt tilfelle.) Han skal verken være skinny eller feit, muskuløs eller muskelløs. Sånn midt i mellom er akkurat passe. Og tenk – nå har vi bare såvidt streifet innom det overfladiske. Om en mann kan si check på alle overnevnte punkter (som kanskje skjer i ett av hundre tilfeller) så har han fremdeles a long way to go.

For nei, det handler ikke bare om det overfladiske altså. De skal helst være morsomme, men ikke klovner heller. Kjærlige, men fremdeles mandige. Kosete, men ikke masete, men heller ikke overlegne. Oppmerksomme, men ikke påpeke ting vi helst ikke vil høre. Jeg kan fortsette i det uendelige. Sånn, men ikke sånn. Mer sånn, mindre sånn. Sånn, sånn, sånn. Det er jammen ikke lett, and I can´t help of wonder – hva kreves den andre veien? Hvilke (og hvor mange) punkter står på mennenes liste, og er det like lett å krysse linja som hårfint skiller en fra å være perfekt kjæresteemne til grenseløst plagsom, masete og nevrotisk stalker som på vår checkliste?

Og nei; dette gjelder ikke meg altså. Jeg snakker, som alltid, ganske generelt.