Arkiv for kategorien 'Skriverier'

I går så jeg Avatar. Ja, det var kanskje på tide. Jeg er ikke den som ser mest film. Jeg er mer på serier, jeg. Korte episoder man rekker å se ferdig kjapt nok funker veldig greit. Anyways, i går så jeg Avatar, og med skyhøye forventninger så må jeg nesten være så ærlig og si at jeg ble litt skuffa. Ikke for at filmen er dårlig laget, for det er den jo absolutt ikke. Effektene, lydene, gjennomføringen – alt er jo rimelig imponerende, men så er det noe som får meg til å lure litt på om filmen er ordnet av to helt ulike mennesker. To helt ulike amerikanske mennesker. Filmen er så amerikansk som du kan få det – “spennende” kampmusikk, intense blikk og småharry kommentarer. Gjerne samtidig. Men så har du den andre parten. Den som velger side i kampen. Den som får oss til å skille mellom hvem som er de onde og hvem som er de gode. Det tok ikke lange stykket inn i filmen før jeg begynte å tenke på Israel og Palestina. Irak og USA. Eller Pocahontas. Det er ikke vanskelig å se at dette ikke bare er en eventyrfilm, men at det faktisk er ganske så virkelig også. Om vi ser bort fra en god del detaljer, selvsagt. Som kjempedrager man kan ri på foreksempel.

Men tilbake til poenget. Til tross for at filmen er så amerikansk som du kan få det, så er den ikke så veldig amerikansk politisk. Ja, for som sagt – dette er ikke bare en eventyrfilm. Det er om krig, fred og politikk og sånn også. Og ikke minst; religion. Hadde den vært amerikansk tvers gjennom så hadde vi blitt manipulert til å sympatisere med motsatt side, og da kunne filmen liksågodt het “Soldier” istedet for “Avatar.” Det er derfor jeg med ett begynte å lure på hva det amerikanske folk mener om denne filmen. Ser de egentlig hvem som er hvem, eller går de ut fra kinosalen uten å ense den litt dypere meningen som ligger bak hele greia? Tenker de ikke over det engang når den sterkeste militære av “the sky people” (som forøvrig liksågodt kunne vært spilt av Arnold Schwarzenegger) sier “vi skal bekjempe terror med terror”? Lyder ikke det veldig kjent? Har vi ikke sett denne filmen før – både i kinosalen, på nyhetene og i media?

Grunnen til at jeg fant filmen så skuffende er for at den er amerikansk nok til at jeg etter et kvarter skjønte hvor det bar hen. Jeg skjønte hva som kom, og jeg skjønte hvordan ting kom til å ende. Og hva sitter man igjen med da? En ekstremt dyr film med masse effekter og høyt volum. Og det trenger ikke være så ille det, om man ikke har et ønske om å formidle en dypere mening som man så åpenbart har her. Man kan selvfølgelig velge å ikke tenke over noe av det, kose seg med filmen og popcornet, hoppe rundt i sofaen og fekte mens man roper “dø, motherfucker, DØ!”, men faktum er at dette er noens liv på ordentlig også. Hver dag. Og at det blandes med musikk som får alt til å virke mer pompøst enn Ari Behn, istedet for å skape disse sterke, uttrykksfulle øyeblikkene de så hardt prøver å få frem, blir rett og slett litt for enkelt. Det er mulig jeg er litt streng, men for meg var ikke dette annet enn gammelt nytt i ny forpakning. Over og ut.

Photobucket
Det er fint å ha evnen til å utfordre seg selv. Til å se sine egne negative sider uten å bli helt emo, og prøve å forbedre seg litt etter litt. Men – når man vet hva man selv mangler eller kanskje kan forbedre… hvordan gjør man det egentlig? Hvordan endrer man seg selv når man vet og skjønner at det beste hadd vært om man hadde vært litt annerledes, men allikevel bare… er sånn? Er man rett og slett bare nødt til å leve med sine dårlige sider, og bare skjule det så godt man kan for alle andre? Det slår meg i alle fall at det bør være et godt utgangspunkt å ha kommet så langt at man vet hva man selv mangler. Da mangler man det kanskje ikke helt hundre prosent i alle fall. For om man innser at disse sidene med seg selv faktisk ikke er så gode, så ligger det litt moral og integritet der et sted allikevel, tross alt. Og da er det håp.

Det er egentlig litt morsomt å tenke på hvor lite logisk hjernen (og hjertet) fungerer i blant. Jeg vet ikke om det er på grunn av vårt ønske om å aldri bli såra eller om det rett og slett bare er i god tro, men vi er flinke til å utsette smerten så lenge som mulig. At det er en dårlig forsvarsmekanisme er det ingen tvil om, men allikevel er det som om den dukker opp med ett varseltrekantene lyser rødere enn nesa til Rudolf. For du vet – av og til så vet man på forhånd hvor dårlige forutsetninger ting har. Innerst inne så vet man at dette bare er gøy for the moment, og at det er best å holde både følelser og tanker på trygg avstand, men det er som om denne formen for selvinnsikt forsvinner på de mest upassende tidspunkt. Og det er selvfølgelig da forsvarsmekanismen begynner å jobbe på spreng i helt motsatt retning. Vi fyller hodene våre med falske forhåpninger, falske følelser og drømmer som bare går i oppfyllelse i romantiske komedier med Julia Roberts i hovedrollen. Vi ignorerer alle tegn som tyder på at han faktisk ikke er interessert, at han vil noe annet enn det vi vil, at han ikke ser på oss som vi ser på ham, på tross av hvor innlysende det egentlig er. For alle andre.

Så vi ringer venninna vår, bare for å få bekrefta at tegnene vi har plukket opp (som vi egentlig ikke vil innrømme at er så innlysende som vi egentlig vet at de er) bare er bullshit, og at det finnes en god forklaring på det meste. At det er mange logiske grunner til at det er du som har tatt kontakt med ham de siste ti gangene, at han har svart kort og rart eller at han ikke har hatt mulighet til å møte deg på en stund. Venninnen vår sier “han har sikkert vært veldig travel på jobben i det siste!” eller “han vil sikkert bare at du skal jage ham litt, han prøver bare å være litt hard to get! Go for it, go get him!” Well, guess what? Bare kaaaaanskje er han faktisk ikke så veldig interessert? Bare kaaaaanskje er han dritlei av at du poker ham på facebook til alle døgnets tider, at du på merkelig vis dukker opp med et scary stalkerglis på alle festene han er på, at du tekster han konstant? Bare – kanskje?

En forsvarsmekanisme skal jobbe mot trusler. Mot ting vi helst vil unngå. Mot sårede følelser. Det er derfor det er litt komisk at vi til stadighet lurer oss selv, på tross av at vi egentlig kunne ha sluppet så utrolig mye billigere unna! Med ett man får en liten magefølelse på at ting ikke er som man ønsker så bør man stole på det. Stole på den lille følelsen, selv om den kanskje bare dukker opp i et lite millisekund og forsvinner like raskt igjen. Du vet hva de sier – ingen røyk uten ild. Men igjen; kanskje er dette bare nok et eksempel på daglig, følelsesmessig masochisme. Det man tror man ikke kan få virker alltid litt mer fristende enn hva det nødvendigvis er, og jeg lever i troen om at det er akkurat derfor det gjør så vondt også. Vi tror vi går glipp av den o´store kjærleik, mens sannheten er, mine venner… Sannheten er at om vi hadde fått det, så hadde det ikke vært så big allikevel. Det er nederlaget som gjør vondest. At man faktisk aldri får vite hva ting kunne ha blitt. Om ting kunne ha blitt så bra som vi har sett for oss, fantasert og drømt om. Det gjør rett og slett vondest at vi aldri får komme langt nok i forholdet til å vite at ting ikke hadde blitt så fantastisk som vi har sett for oss. Med andre ord; det er troen på det vi går glipp av som sårer oss mest – og ikke det vi går glipp av i virkeligheten.

Og siden noen trodde jeg var trist og lei nå; hahahaha. Ikke misforstå sånn, da. Jeg er kjempeglad og tar livet som det faller seg. Ting jeg skriver om handler ikke alltid om meg selv. Av og til er det bare generelle observasjoner. Dessuten – sånne ting interesserer meg. Hvorfor folk gjør hva de gjør er spennende!

Det snakkes ofte om usunne forbilder og idealer for jenter, men sjelden snakkes det om hvilket ideal menn higer etter, på tross av hvor innlysende det er at også det er en fucked up, ond sirkel som ingen ende vil ta. Spiseforstyrrelser, overtrening og prestasjonsangst hos unge jenter snakkes, skrives, blogges og diskuteres det om daglig, men ingen ser ut til å bry seg noe om det relativt usunne manneidealet som dominerer enhver tv-serie om dagen. “Relativt” usunt fordi det kanskje ikke har de samme usunne konsekvensene på menn som midjemålet til Carrie Bradshaw har på unge jenter, men som påvirker både menn og kvinner på helt andre måter. Ting vi bekymrer oss over daglig, men som vi kanskje aldri helt finner sammenheng i.

Du har Hank Moody (Californication). Du har Ari Gold (Entourage). Du har Dexter (Dexter). Du har Big. (Sex and the City.) Jeg kan nevne manneidealer i fleng. Menn som menn ser opp til. Menn som menn vil bli som, menn som jenter elsker. Som jenter vil ha. Hvorfor snakkes det aldri om hvor usunne forbilder de egentlig er, og hvor skremmende det er hvor latterlig lett de kommer unna med det?

At vi jenter er svake for litt tøffe, røffe menn er ingen hemmelighet. Vi sikler etter en ordentlig mannemann. Allikevel sier de fleste at en potensiell kjæreste også skal være ærlig, snill, øm, trofast og alt det der. Alle adjektiver man kan finne i enhver klissete bok i husmorsporno-hylla. Enkel logikk sier meg at det der er adjektiver som kan plasseres som rake motsetninger til overnevnte badboys, og da er noen nesten nødt til å fortelle meg en liten ting. Hvorfor blir jenter sjokkerte over å finne kjæresten sin i seng med en annen? Jeg mener… vi sutrer og griner over hvor idiotiske menn er når de ikke er badboys, og vi sutrer og griner over menn når de oppfører seg akkurat slik vi elsker å se menn på tv. Hvorfor gjør vi det så vanskelig for dem? Mixed signals, anyone? Så kan man jo begynne å lure litt på hva vi egentlig vil. Er snille, ordentlige, lettrørte menn for kjedelige i lengden? Og om mannen ikke er en badboy – går da jenta inn i rollen som badgirl over tid, bare for å skape litt spenning? Finnes det i det hele tatt et forhold med to like snille, ordentlige og ærlige parter?

Nå høres det kanskje ut som at jeg har mistet all tro på menneskeheten, men det har jeg ikke. Mulig jeg er kynisk, men hva med å se ting for hva de er? Jeg tror vi er altfor flinke til å skape illusjoner vi selv begynner å tro på over tid. Illusjoner om det perfekte forhold, illusjoner om den perfekte mann, illusjoner om den perfekte kvinne, illusjonen om det perfekte liv. Vi skaper bilder av hvordan alt skal være, men glemmer å åpne øynene og se på realiteten. En realitet som absolutt ikke trenger å være så ille i seg selv, men i forhold til alt man lar fantasien skape så sier det seg selv at det blir som natt og dag. Det er ikke rart det blir krasj i de aller fleste forhold. Vi setter lista rett og slett uoppnåelig høyt for hverandre. Så kan man spørre seg; hvorfor ikke? Skal man pine seg selv gjennom lange, dårlige, ulykkelige tider for å holde på det man har, eller skal man tenke nytt? Er mennesket, som en av få arter sammen med blant annet gjess og albatross, ment til å være monogame med en person hele livet, eller er det faktisk ikke så ille å bytte litt etter en tid, på tross av hvor trist alle mener det er? Skal man nøye seg med et trygt og kjærlighetsløst liv med en man en gang elsket høyt, eller skal man unne seg selv å kjenne følelser av forelskelse og ubetinget kjærlighet på nytt – med en annen?

Siden jeg nå er singel så nyter jeg å bare kunne sitte i byen og se på mennesker, inkludert… ja, mannfolk. Ikke noe for det, se på mennesker gjør man jo uansett om man er i et forhold eller ei, men… du skjønner. Nå ser jeg litt mer. Ikke for at jeg leter etter noe spesielt (eller noen spesielle), men mest for å bare se om det faktisk er noe der ute. Til en senere anledning, liksom. Om det finnes håp for meg når jeg først finner ut at det er på tide å forlate singeltilværelsen. Om det er håp har jeg ikke funnet ut av, men jeg har lagt merke til veldig mye annet. Jeg har lagt merke til hva jeg mener er usexy med menn. Dette høres ut som et veldig fint listetema. Du vet, lister er gøy. Lister holder oversikt! Here we go:

1. Menn som sminker seg.

Jada, helt greit at også menn vil se så bra ut som mulig, men det er allikevel skikkelig turn off. Å se en mann bruke blyant på øyenbryna og som koster mineralfoundation i ansiktet med fine sirkelbevegelser får meg ikke akkurat på gli, uansett hvor kjekk han enn måtte være.

2. Menn som skryter av hvor mange de har hatt sex med…

… og som allikevel kaller jenter som har hatt sex med like mange for horer. Come on. Om du syns det er greit at du gjør det selv, så bør det være greit for deg at andre gjør det også. Sådetså. Forøvrig, hadde jeg pult trehundreogfemti stykker hadde jeg skjemtes og aldri snakka om det. I alle fall ikke på tv, Niklas Vindel.

3. Menn som tror de har rett til å høylydt dømme jenters utseende…

… og som tilsynelatende glemmer at de ser ut som troll selv.

4. Menn som gråter LETT eller FOR mye.

Mannfolk har selvfølgelig også følelser, og de skal få grine i blant de og. Men… å se at typen vedsiden av deg i kinosalen tørker tårer av den rørende slutten på filmen er rett og slett litt usexy. I can´t help it.

5. Menn med rosablogg.

Jeg tror jeg er litt “gammeldags”, men jeg er veldig for den der “la menn være menn.” Rosablogginga kan vi jenter ta oss av. Dere menn kan blogge om bil, motorsag og skrujern. Sånne manneting, vet du. Om dere trenger å blogge overhodet.

6. Menn som trener helt feil med vekter.

Nå er jo ikke jeg noen proff på trening med vekter altså, og det er fullt mulig jeg gjør mye feil selv også, men å tydelig se at menn gjør helt feil på øvelser er skikkelig turnoff. Om ei jente gjør feil så er det jo bare en god unnskyldning for gutta å komme litt nærmere for å hjelpe, men om ei jente må hjelpe en mann med styrketrening… ja, da mister det sjarmen.

Heldigvis har jeg ikke så veldig mange mannlige lesere, så da er det vel ikke så veldig mange som vil føle seg truffet av dette. Og de som faktisk gjør det; sårri. Sånn er det bare. Min mening teller jo ikke så mye i det store og hele uansett, så det er fullt mulig for dere å finne dere damer allikevel. Bare ikke meg. Og til størsteparten av mine lesere, nemlig det kvinnelige kjønn; hva mener du er mest usexy med menn? Og hvor mye har det å si, i det store og hele? Kjør debatt!

Photobucket
Jeg tror alle jenter gjør det. Jeg gjentar; jeg tror alle jenter gjør det. Forskjellen er bare måten det gjøres på. Enten gjøres det med tvil og usikkerhet, eller det gjøres med den største selvsikkerhet i universet. Eller noe midt i mellom. Eller… ja, på alle andre mulige måter. Poenget er – alle gjør det nok. Du kjenner sikkert til det. Du går på gata. Du går ikke alene der, men allikevel setter du deg selv i sentrum. Du er i midten, alle andre er bare rundt omkring deg. Du går, og mens du går tenker du veldig på hvordan du ser ut når du går. Hva de bak deg tenker om rumpa di. Går jeg fint? Går jeg rart? Ser jeg bra ut? Ser jeg feit ut? Humper rumpa mi opp og ned verre enn Spaceshot på Tusenfryd? Burde jeg kledd meg i noe annet? Burde jeg egentlig tatt på meg en svær hettegenser for å skjule litt mer?

Jeg tenkte i alle fall sånn i dag. Etter å ha druknet meg selv i påskegodt og i overkant mye karbs i hele påska (og lenge før påska startet, bare for at “påska nærmer seg…”) så har kroppen pltuselig blitt litt mer… klumpete. Da drar jeg ikke på meg treningstightsen med den samme selvtilliten som før. Selv om den kjennes akkurat like behagelig ut så vet man jo aldri om det ser like behagelig ut, om du skjønner hva jeg mener. Og når man ser slanke, spreke jenter strutte selvsikkert rundt i akkurat den samme tightsen så angrer man kanskje litt på alle kosestundene foran tv´n man i øyeblikket satte så veldig pris på. Det er min første tanke. Deretter får jeg en åpenbaring. En rumpeåpenbaring, ut av intet. Plutselig ler jeg nesten høyt av meg selv hvor teit jeg er som anstrenger meg fælt for å gå slik at rumpa mi disser minst mulig. Jeg ler høyt av hvor teit jeg er som har brukt unødvendig hjernekapasitet på noe latterlig unødvendig.

Åpenbaringen, ja. Tilbake til den. Plutselig slo det meg; siden det florerer av jenter (i alle størrelser) i treningstights rundt omkring i byen for tiden, så er det vel antagelig ingen som gidder å bry seg om hvordan rumpa mi ser ut, hvordan jeg går eller hvordan jeg ser ut. Med tusenvis av jenter i treningstights så er jeg vel neppe den med størst rumpe. Neppe den med rarest gange. Neppe den med så unormalt bra rumpe at alle bare se på den og tenke “wow!”. Hva har jeg egentlig bekymret meg for? For når jeg tenker over det; hvor ofte bryr jeg meg om hvordan alle andre ser ut i treningstights? Hvor mange sekunder tar det før jeg har glemt vedkommende etter å ha observert og konkludert med kroppsfasong og “karakter”? Ikke sant. Hvorfor skal min egen selvopptatthet ødelegge min egen selvtillit?

Så nå strutter jeg altså rundt i treningstightsen min uten å tenke på hvordan jeg ser ut. Jeg smiler til alle som tilsynelatende har vært litt mer sparsommelig på påskegodtet enn meg selv, uten å tenke at “doh, de ser jo mye bedre ut enn meg!”. Jeg dropper å bruke unødvendig tid og kapasitet på å vurdere meg selv og måten jeg går på. Nå går jeg bare. Slik det faller seg naturlig. Selvsikkert nok til å vise verden at om noen, mot all formodning, skulle se på rumpa mi og tenke “æææsj”, så driter jeg i det. For sannheten er at ingen (andre enn meg selv) verken bryr seg (eller har brydd seg tidligere) i mer enn maks to sekunder. At the most.

Photobucket

Det føles godt å bare glemme alle bekymringer – bare for en liten stund. Men så våkner man en mandagsmorgen, og selv om man prøver å starte dagen rolig og pent med en kopp te så klarer man liksom ikke å helt slippe taket på uroen. Uroen man vet snart er tilbake på plass akkurat der den var før man sjekket ut på den midlertidlige, mentale ferien. Det er mandag morgen, og man gjør seg klar til å returnere til virkeligheten som forteller at man har uåpnede regninger og en jobbmail med 0 nye mailer. Pang! Uroen er der igjen. “Har jeg valgt rett? Hva skal jeg gjøre nå? Blir det bedre? Klarer jeg det?”

Jada. Litt bekymringer har jo jeg også. Jeg lever ikke på rosa skyer hver dag. Jeg hopper ikke rundt, slenger med håret og smiler bredt hver dag. Det finnes dager hvor jeg rister på hodet på en helt annen måte, og da rister jeg på hodet av å tenke på hvor ufattelig impulsiv jeg til tider kan være, hvor rotete og ustrukturert jeg er og hvor utrolig slitsomt det kan være å være sånn. Hvor slitsomt det er å ikke ha noen til å passe litt på seg når man får sprø ideer og drømmer man aller helst burde ha venta litt med, men som man omfavner like lett og selvsagt som sitt eget barn.

Optimisten i meg sier jo selvfølgelig fremdeles at ting ordner seg (for det gjør de jo alltid, ikke sant?), men noen dager føles alt bare så… tungt. Det skal jeg ikke legge skjul på. Det høres fint og flott ut at man lever ut drømmen sin, at man er en av (kanskje) få som bare kjører på og gjør det man har mest lyst til å gjøre, men… Det er mye men der også. Spesielt når man er singel mamma til ei jente på to, uten førerkort og uten et eget sted å bo. Av og til høres A4 nesten like bra ut som ompamusikk.

PhotobucketPhotobucket

Alt fra H&M.

Her kommer noen bilder av Julie igjen. Dette er bare en liten del av dyreprintserien jeg tok, så det kommer fler etterhvert. Både av Julie og Silje. Og av begge to sammen. Meeen, retusj tar tid, og når jeg tror jeg er ferdig (og poster bildene på facebook) så oppdager jeg plutselig nye ting som må fikses på. Det er liksom alltid noe. Jeg deler opp bildet i biter bare for å ikke bli distrahert av selve bildet, og leter etter ting som ikke ser så bra ut som de kan gjøre. Midt i denne prosessen tenker jeg alltid “hvilke feil ville Bjørn Opsahl så kreativt spydig kommentert?” Gotta love tough love, spesielt når ord som “kjøttkakehals” blir endel av tilbakemeldingene. Det gjør det jo desto mer interessant. Jeg mener… det er sånt man husker. Jeg kommer i alle fall ikke til å glemme å tusje en hals igjen, for da popper det ekstremt morsomme ordet kjøttkakehals opp i hodet mitt med en eneste gang, og jeg kan ikke gjøre annet enn å le og takke Opsahl for at han sier ting som de faktisk er – rett ut, uten å nøle.

Jeg digger jo at folk peker ut feilene for meg, for det er jammen ikke lett å se alle småting selv. Spesielt ikke når man stirrer på det samme bildet på den samme skjermen i timer i strekk. Det samme gjelder egentlig litt mer generelt også. Litt mer… dypt. Du vet, selvinnsikt og sånne greier. Når man tilbringer tjuefire timer i døgnet oppi sitt eget hode er det jammen ikke lett å se sine egne feil og mangler til enhver tid, og derfor er det fint at det finnes mennesker som tørr å ta sjansen på å fornærme andre, i håp om at det kan ringe en bjelle eller to. Det er bare ett eneste stort men; fåtallet av menneskeheten tar imot slik hjelp med åpne armer. Jeg har aldri helt forstått hvorfor. Det kan virke som at folk flest heller vil drite seg ut enn å faktisk få en sjans til å forbedre seg, uansett hva det gjelder. Underlig.

Det er en hyklersk verden. Ærlighet varer lengst sies det. “Ærlighet varer lengst så lenge sannehten er den jeg vil høre” passer bedre. Vi foretrekker løgn fremfor vanskelig sannhet, selv om det aldri innrømmes. Vi tåler aldri å høre noe som kan såre oss. Da vil vi mye heller lukke øynene og la ting passere. Vel, merk mine ord; blind mann kan også se. Så det så. (Høhø.) Men nå har jeg altså fått et innlegg om retusj til å handle om brutal (men nødvendig) ærlighet, så da er det vel på tide å gi seg. Nå.

Det er rart det der, hvordan musikk er med på å forsterke øyeblikk som huskes i tiår etter tiår. Det er rart hvordan musikk kan få en til å huske følelser man fikk for så mange år siden at man egentlig ikke tror det er mulig at de fremdeles er lagret et sted der oppe i skrotten. Men det er de. I alle fall hos meg. Jeg husker ikke nødvendigvis årstall eller nøyaktig hvor jeg var, men følelsen husker jeg faktisk. Den kjennes i hele kroppen, selv om jeg sjelden klarer å sette ord på det. Men når jeg tenker meg om så blir nok ord overflødige uansett. Kanskje er dette en av få ting som faktisk ikke trenger ord og forklaringer. Kanskje, bare kanskje, sier det seg selv at det er gode minner inn i bildet når man for eksempel velger å sette på Kylie Minogue – Can’t Get You Out Of My Head i Spotify, samtidig som man lukker øynene, roper “hysj!” til alle rundt seg og smiler så bredt man bare klarer når refrenget kommer.

Jeg har mange slike sanger. Jeg husker godt min første yndlingssang og følelsen den ga meg. For å ikke glemme genseren den minner meg om. Hvorfor Rednex – Cotton Eye Joe minner meg om en genser mamma mente var så stygg at hun ikke trodde jeg kom til å savne den om hun kastet den, er noe jeg ikke helt kan forklare. Men det gjør den altså. Og genseren savnet jeg. Faktisk så savnet jeg den nok til å nevne den i dag, og det sier jo litt. (Ja, mamma, det er meningen du skal få skikkelig dårlig samvittighet nå. Neidaaaa.) Jeg husker ikke akkurat hvordan den så ut, men jeg husker hvordan jeg følte meg da jeg hadde den på. It made me cool. Confident. Den var kanskje ikke så pen, men den var bra.

Også har man selvfølgelig også sangene som får en til å krympe seg. Som får en til å gjenoppleve sorg og smerte. Som får en til å gjennoppleve spesielle øyeblikk som man helst skulle vært foruten, men som man absolutt ikke vil glemme. På mange måter er det bittersweet. Det gjør så vondt å gjennoppleve visse ting at det antagelig hadde gjort mindre vondt å sage av seg hånda si, men dette er en smerte man vil huske. Det er sorg man vil pine seg gjennom – gang på gang på gang – bare for å ikke glemme. Å glemme hadde, på uforklarlig vis, vært vondere. Det er sår man ikke vil at tiden skal lege, og slike sanger får en til å hikste og gråte etter få sekunder. Det er sanger som aldri dør. Sanger man aldri blir lei av. Mine slike sanger er blant annet R.E.M. – Losing My Religion og Bruce Springsteen & The E Street Band – If I Should Fall Behind, og det å bare tenke på dem får meg på gråten.

Musikk er rett og slett livets forsterker, uansett hvor teit og klissete det høres ut. Alt blir bedre, verre, tristere, gladere, vondere. Musikk gjør oss alle med andre ord litt manisk depressive. Er vi oppe blir vi løftet høyere, er vi nede blir vi trykt lenger ned. Men denne type bipolar lidelse velger vi jo selv. Vi ønsker å føle oss bedre når vi allerede er på topp, og vi ønsker at alt skal være trist og mørkt når vi er nede. Hvis ikke dette var tilfellet kunne vi jo bare ha slått av musikken, og vips! så hadde vi ikke vært like langt oppe eller like langt nede. Men jeg slår i alle fall ikke av. For meg er det helt greit at det er all or nothing, om du skjønner. (Så lenge ikke “nothing” faktisk blir nothing, da.) Jeg ønsker ikke å bare ha det helt greit. Da vil jeg heller ta sjansen på å få det så nærme perfekt som overhodet mulig, selv om det kanskje kan føre til at jeg havner litt i motsatt ende en eller annen gang på veien mot toppen. Og det er greit. Du vet, man får ingen bra lyd uten en god forsterker.

Photobucket

Med ett temperaturen stiger over på rødgradene så snakker alle om det, og for hver gang det nevnes så endres det tvert, og går motsatt vei. Det er som om “vår” er kodeordet for å få snø dalende ned i mengder som til og med hadde fått julenissen til å rynke oppgitt på nesa. Men jeg nevner det allikevel. I dag var det litt vår i byen. Kanskje var det på grunn av sola og den ganske så blå himmelen, kanskje var det som nevnt på grunn av at temperaturen har bikket over på plussida med (relativt) god margin, eller kanskje var det på grunn av isen fra Cielo, som på grunn av alle overnevnte faktorer kunne nytes ute for første gang siden tidlighøsten. I dag kunne jeg i alle fall lukte litt vår på ordentlig, og om det skulle vise seg at “vår” faktisk er kodeordet for vinterværets tilbakefall… ja, så får det bare være. Det er verdt det, selv om vi må gjennom enda en snøstorm som straff for kortvarig vårglede. Og jeg er sikker på at alle menneskene som koste seg med en utepils på Solsiden i dag er enige med meg i det.

Forresten. Er det ikke alltid sånn? Sier man “nå er våren endelig her!” så kan man banne på at det er full vinter neste dag. Sier man “jeg blir aldri syk, jeg! Aldri. A-L-D-R-I. Immunforsvar av stål!”, så tar det ikke mange dagene før man ligger på sofaen med førti i feber og bihulebetennelse fra helvete. (Selvopplevd, red.anm.) Neida, det er jo ikke alltid sånn. Det bare legges ekstra merke til de gangene det faktisk stemmer, og derfor blir vi plutselig overtroiske nok til å tro på karma, smånisser i skogen og spøkelser på loftet. Hurra for at fantasi blir til “virkelighet”! Jeg venter fremdeles på at jeg en dag skal lette fra bakken og fly høyt over Eiffeltårnet. Over og ut.