Arkiv for kategorien 'Skriverier'

Det gikk opp for meg da jeg stod i dusjen og tenkte over forespørsler og tilbud jeg har fått på facebook i det siste. Etter at jeg ble singel, that is, om jeg kan si det sånn uten å høres jævla innbilsk og kvalm ut. Det slo meg; hvor har det blitt av flørtinga og sjekkinga? Nå er det ikke lenger sånn det er. Neida, man slenger heller ut en hotellnattinvite på facebook. Eller poker hverandre. Det er slutt på å treffes tilfeldig mens man venter på bussen, på kafé eller på biblioteket, gi hverandre blikk og prate. På ordentlig. Man legger til noen man mener har godt utseende som venn på Facebook, poker et par ganger frem og tilbake, sender et brev, og ikke mange brevene senere så slenger man ut en invitasjon til å ta et glass vin eller to. Ut i fra et bilde på facebook. Hva forventer man da? Hvorfor utsette seg for pinlige stillheter, småprat man kan prate om uten å egentlig høre på hva den andre sier, samtidig som man ser etter nærmeste rømningsvei?

Jeg tror også at folk snakker om for mye på facebook. Eller kanskje generelt. Man snakker seg liksom litt ferdig. I dagens moderne samfunn tilrettelegges alt for mest mulig sosial kontakt med omverdenen, så når man møtes har man ikke annet enn været eller tirsdagens episoden av Grey´s Anatomy å prate om. Syns vi seriøst det er rart at skillsmissestatistikken er som den er? Vi er tilgjengelige 24/7, og det folk brukte ti år på å utvikle (i forhold) før i tiden, bruker man knapt ett år på nå. Det vil med andre ord si at om man er så heldig å finne noen man kan leve med i tre hele år, så bør man egentlig feire tredveårsjubileum på dagen. Men istedet for å forberede seg på å dø sammen, så ender man forholdet og lever videre i jakten på en ny (og større) kjærleik.

Photobucket

Det sies at man gifter seg for tidlig i dag. Men hey, de giftet seg tidlig før i tiden også. Problemet er verken at man gifter for tidlig eller med feil person. Problemet ligger rett og slett i at man tilbringer for mye tid sammen i dag. Man prater for mye og for ofte om… alt. Alt moderniseres, inkludert oss mennesker. Vi er som maskiner som hele tiden “forbedres” med tanke på fart og styrke. Vi arbeider raskere enn noensinne, og går derfor tom for arbeid før vi rekker å bli så gamle at vi pensjonerer oss og tar til takke med det vi har. Vi gjør ferdig jobben, og ser derfor, naturlig nok, etter noe nytt å holde på med. Nye oppgaver som gir ny mening i livet. Ting har ikke forandret seg så veldig mye fra før i tiden. Kun effektiviteten.

Så er jo det store spørsmålet hva vi skal gjøre med dette? Slette oss på facebook, kaste iPhonen på havet og sverge til kassettspillere, hustelefon og nabobesøk? Reise tilbake i tid for å få tiden til å gå saktere? Mer stillhet og lengre arbeidsdager? Eller bare godta at ting er som de har blitt, og tenke positivt på det – hey, nå kan man jo faktisk leve tre liv på tiden av ett! Ta tre – betal for en. Livet er på salg! Det er jo… fantastisk!

Tenk at det går an å føle seg ensom på dager hvor man ikke ønsker besøk. Er ikke det rart? Man trenger ikke være ensom engang, det er bare noe som ligner. Det er bare en følelse som kommer over en, helt plutselig. Man begynner å tenke tilbake i tid, og husker alle små detaljer som gjorde den tiden så bra, uten at man kanskje visste det akkurat der og da. Det er bare en følelse man får av å tenke tilbake. Man husker liksom alt. Musikk man hørte på nonstop, mennesker man likte å henge sammen med, navn man smilte ekstra av når de dukket opp på telefonen, temperaturen ute, klær man brukte, folk man observerte på bussen. Man husker alle små detaljer man egentlig ikke trodde man la så mye i. Det er akkurat som om alt blir så mye klarere i ettertid. Så mye nærmere. Og det føler man seg litt ensom av, når man er den eneste i hele verden som kan kjenne igjen akkurat de følelsene. For nå sitter man plutselig alene, nok en gang blind for alle disse små detaljene som egentlig er der et sted. Denne gangen er man helt sikker på at de faktisk ikke finnes. At de er borte. At dette er en tid man aldri kommer til å se tilbake på og savne. Men det gjør man jo. Detaljene dukker alltid opp – i ettertid. Det er som om man aldri helt klarer å være lykkelig i øyeblikket, men alltid deprimert over at man hadde det så mye bedre før. Jeg har sånne dager. Dager hvor alle detaljer fra øyeblikket føles tapte, selv om det i virkeligheten bare er jeg selv som har gjemt dem. Dager hvor jeg virkelig skulle ønske som R. Kelly; at jeg kan skru tilbake tiden og heller nyte øyeblikkene mens de er der.

Mark Lanegan & Isobel Campbell – Come on over (turn me on)

Først og fremst; jeg fatter ikke hva som skjer med verden, jeg er kvalm og uvel og vil helst verken se på tv, åpne ei avis eller surfe gjennom nettaviser overhodet. Men jeg gjør det allikevel. Jeg er i sjokk, og fatter ikke hva som får et menneske til å gjøre noe så uvirkelig og fælt. Jeg tenker på ungdommene på Utøya, og jeg tenker på frykten. Jeg tenker på foreldre som mister barna sine på en sånn måte. Så unødvendig, så kaldt og så totalt meningsløst. Jeg tenker på sinne de må sitte igjen med resten av livet, og det går opp for meg at massakren er langt fra over. Det er ikke bare de drepte i går som mister livet. Ufattelig mange fler liv går tapt nå i ettertid – på andre måter. I mangel på bedre ting å si, så vil jeg si det alle sier; jeg tenker på alle inolverte og alle som sitter igjen.

Så vil jeg ta opp noe jeg mener er utrolig unødvendig. Når noe skjer, er folk alltid raske med å sette seg selv inn i bildet, enten det er via en bekjent som var der, en venn som kjenner noen som er der, at man har vært der selv før eller… på alle andre mulige måter. Privatpersonens personifisering kan man vel kanskje kalle det. Når noe skjer, tar det ikke mange timene før alle har delt sin mening om det på både facebook og twitter, og det tar ikke mange minuttene før det hagler beskyldninger, rasisme, anklagelser og antagelser. Som i går. Ikke lenge etter at det bare ble opplyst om en eksplosjon i Oslo, så florerte det av facebookstatuser om “helvetes innvandrere” og naive nordmenn. Av og til får jeg bare lyst til å rope ut at når sånt skjer, så bør man kanskje slutte å fokusere på seg selv, og heller tenke på alle. Snakke om alle, og ikke bare på den ene man kanskje kjenner bittelitt som var hundre meter unna når det smalt, bare for at man skal involvere seg selv i Norges største og verste tragedie noensinne. Jeg får lyst til å rope at man kanskje bør holde meningene sine for seg selv til fakta er på bordet, selv om det selvfølgelig er lov å både tro og mene alt man vil. Å fokusere på å skylde på en hel gruppe mennesker før man i det hele tatt vet noe om det, er unødvendig. Å fokusere på å slenge ut anklagelser mot folk basert på hudfarge og kultur når det ligger minst 80 døde ungdommer på Utøya, er ekstremt… Respektløst. Jeg er kvalm, både av det som har skjedd, det som skjer, det som kommer i ettertid for så mange og hvordan folk oppfører seg når noe så ufattelig skjer.

Photobucket

Veggene. De er der. Hun nekter, men lurer bare alle andre enn seg selv. Hun ser ut, løfter vinglasset opp mot munnen, men stopper ved haka. Ser ned i rødvinen; leter etter svar. Et tegn. Som den gangen hun så løven fra Løvenes Konge i saftglasset sitt da hun var ti. Eller slik som Simba fra samme film, som finner sannheten i sitt eget speilbilde. Men, ingenting. Bare rødvin. Billig rødvin som smaker godt de to første sekundene, men som raskt går over til å smake som råtne druer. Noe det høyst sannsynlig også er, tenker hun og smiler mens hun legger hodet på skakke. Veggene. De er der til og med når hun er alene. Hun kan kjenne dem. Smilet falmer, og vinglasset når munnen. Hvor kom de fra? Hun smaker godt på vinens førsteinntrykk, før hun lar den gli nedover halsen og må si velkommen til bismaken. Har hun virkelig blitt så kynisk? En gang trodde hun på mennesket. Hun trodde på det gode i de fleste. Hun hadde en optimistisk måte å se på folk på. Nå var det mer omvendt. Og hun bryr seg ikke. Hvor har moralen og verdiene blitt av? Ettersmaken, som hun nå hadde blitt vant til, ble erstattet med en ny runde. Godt og fint i begynnelsen, deretter… ingenting. Umerkbart. Tatt for gitt. Sånn er det jo alltid. Hun rekker såvidt å tenke tanken før hun bryter ut i latter av sin pompøse, eksentriske måte å tenke på. Det er langt over grensen til cheesy, og hun vet det. Men hun bryr seg ikke om det heller. Kjærlighet er rett og slett som dårlig rødvin. Hun ler igjen, og rister lett på hodet. Du vet, sånn man gjør når når man er sammen med andre, mest for å ha en unnskyldning til å slippe øyekontakten i et par sekunder. Men hun er jo alene. Cheese and wine går kanskje ikke så godt sammen allikevel.

Hvorfor…

- bruker ikke alle halvfeite, halvgamle kvinner med enormt svære pupper bh?

- tror tilsynelatende de aller fleste mer på spøkelser enn på seg selv?

- trykker folk “liker” på så mye teit på facebook?

- tar så mange heisen istedet for trappa når de skal på/kommer fra trening?

- sier folk “ikke for å skryte, men…

- sier folk “det skjer alltid, bortsett fra…” eller “jeg har helt lik, bortsett fra…”

- snakker folk med seg selv?

- tror man alltid at man er kulest i verden når man er full, når sannheten er… veeel, lettere pinlig?

Det er på tide å komme med et takkeinnlegg her på bloggen. Et takkeinnlegg til alle rundt meg som inspirerer meg til å gjøre verden bedre. Til å være ordentlig, snill, tro og ydmyk. Til å bry meg om de viktige tingene her i livet. Til å skrive gode blogginnlegg som forandrer folks liv, og ikke minst til å fortsette å skrive mange interessante innlegg om meg selv – bare for å mate verdens befolkning med det de absolutt både trenger og vil ha. Jeg vil takke alle mine medbloggere som gir oss bloggere et så godt og sunt rykte, og som viser hva ordet blogger egentlig står for. Jeg vil takke politikerne; vårt lands “foreldre” som er like flinke på oppdragelse som Angelina og Brad sannsynligvis trenger å være, og jeg vil takke norske charterturister som alltid bestiller femten tequilashots for mange for å vise respekt til landet de er i, og som spiser kjøttboller på “Tut og Kjør” for å vise verden hvor god mat Norge har i forhold til… ja, alle andre. Jeg vil også takke norsk ungdom som er så vennlige at de kjører hjem bilen til mor og far etter at de så omtenksomt har spydd ut kveldens alkoholinntak i nærmeste håndveske, og jeg vil takke alle fjortenårige jenter som slenger seg med i bilen for å vise verden at jenter så absolutt ikke er pyser.

Jeg vil også takke realitykjendiser som viser hvordan man kan bli et kjent fjes på den desidert mest verdige måten, og jeg vil takke staten som gir en god del penger til stakkarslige ungdommer som på en eller annen måte ikke er kapable til å jobbe med noesomhelst, men som heller kan bidra med eksosutslipp som forhåpentligvis ødelegger ozonlaget vårt (så kanskje vi får se sola til neste sommer?), meterslange bremsespor (så kanskje staten fikser veiene snart?) og dundrende musikk fra en rusten Volvo midt på natta (som sparer batteriet på iPhone´n min ved at jeg slipper å bruke alarmklokka). Jeg vil også takke skilte foreldre, som ved å slenge litt dritt frem og tilbake om hverandre via barna, gjør førskolelærerens og lærerens jobb litt vanskeligere, så kanskje de faktisk snart gjør seg fortjent til i alle fall halve av lønna de får. Jeg vil takke alle som plaffer ned og dreper såkalte “uskyldige” mennesker på åpen gate – har de ikke gjort noe galt til nå så kommer de jo helt sikkert til å gjøre det i løpet av livet uansett. Ikke minst så vil jeg takke for at verden er så god at jeg ikke engang kommer på alt jeg vil takke for, og helt til slutt så vil jeg takke alle og enhver, inkludert meg selv, som er så glade og takknemlige for å leve så fantastiske liv i en så fantastisk fin verden. Er det ikke vakkert?

PhotobucketPhotobucket

    Robin Thicke – Dreamworld

Jeg snur meg rundt i senga, myser ut mot nattbordet og leter med blikket etter vekkerklokka som aldri har stått der. Jeg husker plutselig at jeg lever i totusenogelleve, og ikke på nittitallet, og sjekker klokka på iPhone´en istedet. 07.29. Fin tid å bli vekt av en sutrende prinsessestemme som sier “mammaaaa…” fra rommet ved siden av. Jeg lukker øynene igjen – velger å slumre i noen minutter til sutringa går over til klagegråt. Da husker jeg drømmen. At noe så uvirkelig kan virke ekte forbauser meg stadig. Han var tilbake. Han smilte, akkurat som før. Han tøyset, akkurat som før. Og han lo av seg selv – da han selv mente han hadde dratt en kjempevits – akkurat som før. Den gjennkjennelige “næhehehehe”. Næh i begynnelsen, som tydelig forklarte at han bare hadde tulla, etterfulgt av latteren som tydelig beviste at han hadde vært hysterisk morsom. At forsøket i hans øyne var vel gjennomført og med suksess. Jeg himlet med øynene, mumlet “pappa da…” og smilte i skjul. Han var tilbake, med snusen jeg hatet og smilet jeg elsket. Hadde det ikke vært for klagegråten fra naborommet så hadde jeg slumret meg selv tilbake til drømmeland igjen. Bare for fem minutter til, et smil og en uvirkelig virkelig klem.

Du står foran et stup. Det er enormt langt ned, og du blir svimmel bare av å tenke på hvor teit du er som står der du står når du heller kan være på et trygt sted. I senga. I sofaen. I en armkrok. På do. Hvorsomhelst. Bare ikke her. Klumpen i halsen vokser, for du vet jo at du må hoppe. Du svetter. Du svimer nesten av. Du dør nesten. Alt i deg roper nei, nei, nei, nei! Jeg vil ikke! Jeg tørr ikke! Jeg ikke – ikke i dag i alle fall. I morgen? Kanskje på torsdag? Eller fredag? Til helga, ja. Til helga kanskje. Og så tenker du plutselig på den latterlige reklamen du har sett på tv utallige ganger, men som du aldri husker hva reklamerer for, ler litt for deg selv og glemmer i et likte millisekund hva du var i ferd med å gjøre. Du må jo nesten komme på hva reklamen er for, for sånne ting plager deg om du ikke husker det. Men istedet for å huske det, så husker du hvor du er og hva du er i ferd med å gjøre, og du er tilbake. Nye svettedråper er tilbake på plass i panna før de gamle rekker å treffe bakken. Du vet hva du må gjøre og hvordan du må gjøre det, men allikevel går du nøye over alt i hodet minst femti ganger, og for hver gang du avslutter ressonnementet så lover du deg selv at det der virkelig var den siste gangen. Nå er du klar. Kjempeklar! Men… så har du automatisk allerede begynt å tenke på begynnelsen på nytt, like før du nærmet deg slutten, og er derfor nødt til å fullføre – igjen.

Til slutt skjønner du at du går tom for tid, og at ting skje. Derfor hopper du bare i det. Akkurat som man etter en time eller to i bare badedraken på land gjorde da man var åtte år og ivrig på sommerbadinga allerede i mars. Du hopper i det, og nei, du skyter ikke mora di, selv om tiden du har brukt på å forberede deg på dagens store utfordring kanskje kan tilsi det. Selv om sekundene før du treffer vannet fremdeles kan få deg til å pisse i buksa, så er det faktisk ikke så ille. Du kommer deg gjennom telefonsamtalen lekende lett, og det er over på et blunk. Uten stamming, uten å snakke for fort, uten å drite deg ut. Du bare ringte – og noen tok den og svarte. Derfra gikk jo alt prikkfritt. VG. VG var det. VG helg. Det var det.

PhotobucketVisste du at det er den internasjonale blodgiverdagen i dag? Vet du om du kan gi blod? Vet du hvordan du skal komme i gang for å gi blod? Vet du hvordan det foregår? Og ikke minst; har du noen gang tenkt på å gi blod?

Jeg stilte meg selv disse spørsmålene etter å ha fått en forespørsel om å være med på Norges første bloggaksjon, “Blogg for livet”, og jeg skjønte jo raskt at jeg var rimelig amøbe på området. Gi blod? Hvorfor i all verden har jeg aldri tenkt over at jeg kan gi blod? Uniceffadder har jeg vært i flere år – men blodgiver har jeg aldri tenkt på engang. Da er det rimelig logisk at det er fler der ute som sitter som meg; veldig for å hjelpe til og veldig lysten på å redde liv, men totalt uvitende på hvor og hvordan.


Photobucket

Det er det vi sitter her og prøver å gjøre noe med i Oslo i dag. Derfor har jeg et lite ønske om å få litt hjelp fra så mange som mulig. Jeg har to oppfordringer, og håper selvfølgelig alle velger å gjøre begge, men i alle fall en av dem! 1. Trykk innom Blogg for livet og meld deg som blodgiver, rett og slett. Her er direktelink til skjemaet. Fyll ut og send ivei! 2. Del budskapet. På facebook, på blogg, på twitter. Hvorsomhelst. Skriv hva du vil, gjør hva du vil – men del det og (jeg skal si det på tross av hvor pompøst det høres ut) redd liv! Del gjerne link til blogginnlegg, twitterinnlegg, facebookinnlegg – hva det måtte være – som kommentar på innlegget her, så tar jeg mer enn gjerne turen innom og ser hva du gjør for å hjelpe.

I disse vampyrtider skulle man vel kanskje tro det var overflod av blodgivere i landet, men det er det faktisk ikke. Norge trenger 30 000 nye blodgivere innen 2015, og for å få til dette er det jo veldig greit om så mange som mulig hjelper til! Ikke alle kan bli blodgivere. Det er viktig å huske at det er svært syke og svake mennesker som som oftest trenger blod, og derfor er det også noen krav til hvem som kan bli blodgivere. En liten oversikt kan du se her. Om du ikke kan gi blod så kan du allikevel bidra. Da kan du informere andre som kanskje kan gi! Det er også med på å redde liv.
Photobucket

Denne damen, Tina, ble i 2008 plutselig veldig syk. Hun fikk akutt leukemi, og det førte til at hun var døden nær. Jeg mener… virkelig døden nær. Historien hennes var veldig sterk å høre, og fikk raskt frem tårene hos meg. Hadde det ikke vært for at folk gir blod så hadde hun ikke overlevd. Tenk det! Det er utrolig at en liten halvtime i ny og ne av en persons liv kan gi mange, mange år til en annen. Jeg gjentar; gi blod.

Photobucket

Det forbauser meg i blant hvor gammeldagse vi fremdeles er, på tross av likestillingskamp og brente bh´er i lang tid nå. Likelønn kan forhandles frem. Like arbeidsforhold kan forhandles frem. De fleste forskjellsbehandlinger mellom menn og kvinner kan endres. Men, synet vårt er ikke like enkelt å endre. Idealene er printet fast i oss som brennmerking på kyr, og er ikke lett å fjerne. Jeg tror faktisk de styrer hva vi tenker om folk oftere enn hva vi selv tørr å innrømme.

Tenk på dette med sjekking. Når to mennesker, i dette tilfellet en mann og en kvinne, kommer så langt at de har det kos i senga uten at det blir noe forhold ut av det, så får de fleste en viss oppfatning av greia. Ofte tror man automatisk at det er mannen som har vært en luring, som har lurt denne kvinnen til å bli med på morsommheter hun egentlig burde være litt grådig på. At han har spydd ut lovnader om livet og fremtiden i hytt og pine for å få det han ville, og deretter bare kastet henne vekk. Det er så og si alltid kvinnen som blir sett på som offeret. Mannen er jegeren. Kvinnen er byttet. Mannen er dritsekken, kvinnen er… vel, bare dum og godtroende. Men er det sånn? Eller er det bare lettest for alle parter at det tilsynelatende er sånn? Menn skaper en eller annen form for status for seg selv, og jenter unngår et dårlig rykte. Det er jo tross alt bedre å være naiv, dum og godtroende enn å være en frøken som knuller som en mann.

Mora til ei venninne av meg sa en gang til henne at “jeg tror du blir litt lett sjarmert av disse mannfolka, jeg.” Hun kunne liksågodt sagt “du er naiv som tror han virkelig liker deg. Dumme, uvitende jente…” For det er synet vi har på jenter fremdeles. “Sjarmert” blir brukt negativt, og burde egentlig stått sammen med “lettlurt” i synonymordboka. I folks oppfatninger av andre mennesker finnes det sjelden noe midt i mellom. Spesielt ikke om man hever stemmen og sier at man faktisk ikke var verken dum, godtroende eller et offer i en situasjon. Da går man fra Sydpolen til Nordpolen på et blunk. Ingen ser ut til å tenke over at man ikke nødvedigvis er billig, løssluppen og lett å få i senga om man ikke tar offerrollen. For folk flest er det enten eller. Billig eller dum er valget vi får, og da er det ikke rart at vi jenter senker blikket, sparker i en stein, holder kjeft og velger dum, men takk for at det faktisk finnes jenter som løfter blikket stolt og velger å ikke velge mellom to så idiotiske alternativer. Noen lar rett og slett steinen ligge akkurat der den er, selv om alle rundt løper som tullinger og sparker den så langt vekk fra sannheten som overhodet mulig.