Arkiv for kategorien 'Skriverier'

Photobucket

Modell: Susanna Grønbæk     Hår & Make Up: Monica Damli Arntzen

Faen, jeg vil så ekstremt! Jeg skal ikke engang prøve å forklare følelsen jeg aldri gir slipp på. Følelsen som alltid ligger i nærheten, alltid klar til å motivere, presse og utfordre meg. Den er alltid der, og selv hvor godt jeg kjenner den er det umulig å fortelle med ord hvor viktig og fantastisk den er. Du vet, følelsen man får av å holde på med noe man liker så godt at man glemmer alt annet. Man glemmer tid og sted. Man glemmer om man ikke føler seg helt bra eller har vondt, eller om man har dårlig tid og mye annet å gjøre eller om man ikke har spist på mange timer. Man glemmer virkelig alt annet, og er så fokusert at man antageligvis ikke hadde lagt merke til en galopperende elefant engang. Eller ti.

Jeg setter på vannkokeren, finner frem tekoppen, åpner et bilde i photoshop og vips! jeg er der. I flytsonen. Trestolen jeg sitter på foran iMacen som står på spisebordet er hard og vond, men det merkes ikke. Jeg ser på klokka. Snart tjueen. Musikken er på. Jeg ser… Nei, jeg stirrer på hver eneste piksel, på hver eneste strek, på hvert eneste korn. Et par tekopper senere er klokka plutselig blitt midt på natta, uten at jeg i det hele tatt har vært i nærheten av så lite som et gjesp engang. Tid – glemt. Det er sånn jeg vil ha det. Hver dag. Være så oppslukt at jeg ikke klarer å dra meg selv vekk fra det jeg holder på med før jeg er ferdig. At jeg våkner av meg selv lenge før alarmen går på morran, på tross av at jeg omtrent nettopp kom meg i seng, og allikevel hopper lettsindig opp av senga med et smil om munnen for at jeg vet jeg snart flyter igjen. Min egen vei, mot dit jeg vil. Mot dit jeg skal, uansett hva andre måtte tro eller mene. Uansett hvor vanskelig eller umulig det er. Uansett hva eller hvem som måtte komme i veien. Jeg bare smiler for at jeg veit at jeg snart får flyte videre, med tekoppen i den ene hånda og drømmekarrieren i den andre. Det er fin flyt, det. Det er fin flyt.
Photobucket

Av og til, bare av og til, så blir jeg redd for å skuffe meg selv. Når man sier drømmene sine ut høyt så gir man seg selv stor fallhøyde. Når man først har sagt noe, så er det virkelig for alle andre enn en selv også. Det blir ikke lenger bare en bortgjemt, skjult drøm, men noe du åpenlyst prøver å oppnå – mens alle kan følge nøye med på prosessen. Om man ikke skulle klare det så er det selvfølgelig verre at hele verden også vet at du ikke klarer det, enn om man bare går rundt med et smil og holder kjeft om sine største og innerste ønsker for sitt eget liv. Da er det jo ingen som vet at man feiler. Da slipper man medlidende blikk og flåsete kommentarer som så åpenbart kun beviser at de rundt en tenker akkurat det man er så redd for at de gjør – at man kun er en taper som ikke lyktes med det man så høylydt ropte ut at man skulle klare. Taper.

Men, kanskje er det litt sånn at det er mye lettere å feile i skjul. På alle måter. Det er lettere å takle selvfølgelig, men det er også lettere å feile. Eller for å si det på en bedre måte; det er verre å lykkes. Om du ikke engang har nok tro på deg selv til å fortelle verden hva du vil bli eller gjøre i livet, så hvorfor i all verden skulle du klare det da? Det er en grunn til at det sitter uoppdagede talenter rundt omkring og knuger på bortgjemte (og nesten glemte) drømmer uten å komme noen vei, mens andre ikke fullt så begavede (men allikevel godt over gjennomsnittet talentfulle) kommer akkurat dit de vil. Det er ikke kun tilfeldigheter som spiller inn. Det handler ikke om flaks og uflaks. Ofte er det kun en selv og ens tvil som står i veien for suksess.

Tvil er litt som skumring, det. Den snur ikke. Den gjør det mørkere og mørkere og mørkere, helt til det blir så mørkt at man ikke lenger klarer å se klart. Har man først begynt å tvile på seg selv så er det ikke lett å se ting som de er. Og du kan banne på at du ikke kommer til å få så mye hjelp til å se sola igjen fra andre heller, for å si det sånn. Igjen; overlevelsesstrategier. De sterkeste klarer det. De svake sitter igjen sultne, trøtte og deprimerte med påklistra glis som så tappert prøver å fortelle verden at de så absolutt ikke har urealiserte drømmer liggende uåpnet i hjertene sine.

PhotobucketDet er på de små scenene de store stjernene blir født. Vilja synger i “mikrofonen” sin og lager show for publikum (meg).

Det snakkes ofte om selvrealisering og hvor viktig det er for oss som individer å føle mestring. Jeg tror man i stor grad er i stand til å velge litt selv hvilken sirkel man tar del i når det gjelder akkurat dette. For det med selvrealisering er helt klart en sirkel, enten den er ond eller god. Går du inn for noe med genuin tro på at du kan… nei, på at du skal klare det, så gir det enormt mye bedre energi enn om man tenker “jaja, pyttsann. Jeg kan jo kanskje prøve…”  Å gi seg selv lov til å feile er kanskje fornuftig i blant, men det er også forbanna teit spør du meg. Gir du deg selv lov til å feile så gir du garantert opp mye raskere enn du ville ha gjort om du i utgangspunktet tenkte at dette er noe du burde klare. Å gi seg selv lov til å feile er kun en feig handling for å slippe å ta stilling til følelsene man får når ting ikke går helt som man selv ønsker. Men vet du hva? Det er en del av prosessen. Det er av å vokse på motgang, og ikke unngå den, at man kommer dit man vil. 

Photobucket
Kaizers Orchestra – Prosessen.

Photobucket
Drea: “Vilja, skal vi leke med ballen?”

Vilja, litt furten: “Nei.”

Drea: “Nei vel, da gjør vi ikke det da.”

Vilja, mer furten: “Joooooooo!”

Drea: “Okei, da leker vi! Kom da!”

Vilja, tilbake til utgangspunktfurten: “Neeeeeeei!”

Drea: “Skal vi ikke leke?”

Vilja rister på hodet.

Drea: “Skal vi bare sitte her, da?”

Vilja rister på hodet igjen – litt nærmere et raseriutbrudd enn før.

Drea: “Hva vil du gjøre, da?”

Stille.

Drea: “Skal vi spise litt frukt?”

Fremdeles stille. Vilja ser på skrå ned i gulvet, og surmunnen er på plass. Typisk toåringstrasspositur.

Drea: “Men da går mamma inn og setter seg i sofaen, siden du ikke svarer.”

Vilja rister på hodet på nytt, og gnåler frem et

“Neeeeeei!”

Drea: “Skal vi finne på noe, da?”

Stille igjen.

Drea: “Hvis du ikke svarer , så går jeg.”

Stille.

Jeg går. Konsekvent.

Raseriutbrudd.

1.

2.

3.

4, 5, 6, 7, 8, 9.

10.

Joda, jeg kan fremdeles telle til ti. Jeg venter. Hysterisk hyling enda. Litt til…

Etter en stund:

Drea: “Vil du sitte i fanget og kose?”

Vilja sier ikke noe. Surmunnen forblir akkurat der den er. Men, toåringen tusler mot meg. Hever armene. Ser på meg.

Så er alt bra. Vilja sitter i fanget mitt i sofaen.

Vilja: “Ro, ro til fiskeskjær!”

Så ror vi. I full fart.

Og ler.

Hysterisk.

Photobucket

Det fine med buss er at alle er så oppslukte av se på alle andre medpassasjerer og deres rare uvaner at de glemmer å tenke på at de faktisk også kan se dem tilbake. Ganske så paradoksalt i grunn; man er så opptatt av å le av rare greier alle andre gjør at man glemmer å tenke på hva man selv gjør. Plutselig kan man se en kjekkas med fingeren i nesa, ei halvgammel dame sovende med åpen, siklende munn eller høre noen som plutselig legger ut om svært private ting høylydt i telefonen. Så blir man så opptatt av dette at man kanskje sitter der med fingeren i nesa selv, liksom. Eller som jeg mistenker at jeg gjør; ser sint ut. Kanskje noen ler av mitt sinte fjes i skjul, uten at jeg vet det, samtidig som jeg ler høylydt innvendig av fyren som piller nese og som hvert tredje sekund titter på fingeren for å sjekke fangsten. Om du skjønner hva jeg mener.

Men, jeg er jo ikke sint, selv om det ser sånn ut. Jeg er bare på pause. Bussen er et av få steder hvor jeg klarer å legge vekk alt stress. Jeg tenker ikke på hva jeg bør og må gjøre, for hva får jeg vel gjort derfra uansett? Ikke oppvasken, ikke henge opp klær, ikke brette klær, ikke jobbe. På bussen kan man gjøre ingenting med god samvittighet. Og det fineste med alt; tiden går så sakte når man gjør ingenting. En halvtime på buss føles som en liten evighet, for det er jo en kjent sak at tiden omtrent stopper opp når man bare venter på noe. Vanligvis til stor frustrasjon for en utålmodig sjel som meg, men på buss til stor glede. Men hei, jeg sitter ikke på bussen nå, så derfor har jeg tusen andre ting å gjøre som trumfer blogging på nødvendighetsskalaen. Better go! Ha en fin dag, og kos deg på bussen.

Photobucket

Pstereo, 2011.

Det er noe spesielt med musikkfestivaler. Følelsen det gir meg å være sammen med tusenvis av andre småfulle, glade, dansende, syngende og gale mennesker er så godt at det gjør like vondt hver gang søndagen plutselig kommer så altfor fort og gjør slutt på all moroa. Søndag, som alltid like entusiastisk og hevngjerrig introduserer meg for Mandag og nye uke med stress og ensomhet og alt jeg helst vil bytte mot en ekstra dag med festival og moro. Ikke fullt så entusiastisk håndhilser vi; jeg og Mandag. Kun for at jeg må. Kun for at Søndag krever det, der hun står med hånfliret sitt klistret over hele seg, selvtilfreds og full av skadefro.

Blåmandag. Hvor alt plutselig virker så meningsløst. For nå er det jo over. For denne gang. Jeg går fra å være en av tusenvis i en folkemengde som kanskje kan virke som en gladkristen sekt til tider, til å sitte tiltaksløs i sofaen. Alene. Det blir så stille, og alt jeg kan høre er pipelyden i ørene som kun minner meg på hvor fantastisk gøy jeg hadde det der jeg danset, lo og sang på konsert med en øl i den ene hånden og trofaste Mr. Canon i den andre. Jeg føler meg plutselig like tom som halvliteren til stadighet ble kvelden før. Og kvelden før der.

Det er dette som er antiklimaks. Overgangen er rett og slett for brå for meg. Fra bråk til stillhet, fra folksomt til ensomt, fra sjarmerende småfull (++) til trøtt og fyllesyk. Følelsen man sitter igjen med etter å ha hatt det så gøy at man skulle ønske man kunne stoppe klokka er overveldende, og selv om jeg selvfølgelig forstår at det ikke er noe å sippe over, så kan jeg ikke noe for det. Det hører med. Det er en del av pakka. Uten denne overveldende tomhetsfølelsen hadde ikke festivalopplevelsen vært den samme. Desto mer kan jeg glede meg til neste gang, og selv om jeg vet at det også betyr at Blåmandag og jeg må hilse på hverandre nok en gang, så vet jeg at det går over. Jeg vet at det ikke tar så altfor mange dagene før all postfestivaldepresjon er glemt, og alt er blitt fint og rosa og vakkert igjen. Jeg vet at det ikke tar så altfor mange dagene før jeg kan slå på en av festivallåtene og la gode minner og mer ekte, rosa glede skylle over meg der jeg sitter i sofaen – fremdeles alene, men ikke lenger ensom – og smiler. Det er derfor jeg orker. Gang på gang på gang. Og jeg elsker det.

Jeg har tenkt litt på dette med såkalte synske mennesker. Eller klarsynte eller hva det nå er de liker å kalle seg. Jeg tror jo ikke på noe, så det sier seg selv at jeg mener dette er enkel bullshit man kan tjene gode penger på. Men, at det ligger noe sannhet i det tviler jeg ikke på. Jeg har tenkt en god del på hva det er som gjør at noen mennesker tilsynelatende er så gode menneskekjennere at de kan utgi seg for å være synske og klarsynte uten at så veldig mange løfter øyenbrynet i skepsis. Jeg har hatt mange teorier oppgjennom tiden, om alt fra insideinformation, flaks, vill gjetting, google og… ja, you name it. Det meste. Jeg har hatt nok av teorier hvor sunn fornuft og logisk tankegang har vært i sentrum. Noe det forsåvidt fremdeles er. Min nyeste teori lyder som følger; på seg selv kjenner man andre.

Det vil med andre ord si at jo mer man har opplevd, sett, følt og/eller tenkt nøye gjennom, desto bedre menneskekjenner er man. Eller kan man bli, om man har eq nok, selvfølgelig. Og er i stand til å skjønne at ingen mennesker er helt like, tenker helt likt eller reagerer helt likt. Så det er med andre ord ikke så veldig lett. Balansegangen er hårfin. Men man kan. Jeg tror man kan lese andre mennesker bedre ut i fra egne opplevelser. Akkurat som om indre arr og smerte eller hemmeligheter faktisk også vises på utsiden og kan oppdages av andre, bare man vet hva man skal se etter. Det er liksom litt umulig å gjemme det helt, for det meste man opplever og erfarer forandrer en. Styrer en inn i gjenkjennbare mønstre enten man vil eller ei. Styrer en rett inn i en profil som er utarbeidet og forstått for lenge siden. Styrer en inn på en sti, og det ligger litt i ordet “sti” at man ikke er den første som går der. Forutsigbart. Det er utrolig hvor mye man kan tolke og lese av det folk sier, gjør og er – til og med i helt vanlige, hverdagslige situasjoner.

Så, ja. Jeg mener “it takes one to know one” egentlig er ganske så genialt sagt. Klarsynte og mennesker som sier de kan kommunisere med døde mennesker  vet  rett og slett bare nok om mennesket til å lese mennesker. På samme måte som at mange psykologer på en eller annen måte er psykisk syke selv, selv om de høyst sannsynlig bruker det konstruktivt, vel og merke. Til en nytte, liksom. Psykologer kan være mennesker som er psykisk syke uten å ødelegge seg selv eller andre, men som heller bruker egne opplevelser, tanker og arr til å tolke i det uendelige og til å videreføre visdommen til mennesker som ikke bruker den indre smerten like fornuftig som dem selv. Tolke, tenke, lære og skjønne noe om mennesket og dets instinkter. Finne mønster, lage profiler, lære å kjenne. Finne stiene. Lære å se det folk ikke vil vise. Se andre for at man først og fremst ser seg selv. Så er spørsmålet; fungerer det sånn? Treffer man hodet på spikeren mesteparten av tiden, eller bare i blant? Er det noen vits, og er det verdt det? For det er jo ikke akkurat noen vits i å bruke mer penger på å kjøpe lodd enn hva man kan vinne på det, om du skjønner hva jeg mener.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Man kan si hva man vil om det å være turist i eget land, men altså… Det er ikke mye som er mer avslappende enn å ligge henslengt i et bortgjemt hjørne på Operahuset med musikk på ørene, omgitt av blå himmel med sol og vakre, rare skyer. I et lite hjørne, langt nok vekk fra folk til at de ikke kan se deg, men nærme nok til at du allikevel kan se dem. (Sånn er det selvfølgelig ikke, men det føles i alle fall sånn.) Langt nok borte til at de ser ut som miniatyrmennesker, men nærme nok til at man kan se at de faktisk ikke er det. Du vet – sånn passe avstand til at man kan le av menneskene der nede uten å få dårlig samvittighet. Langt nok unna til at man kan stirre lenge på dem uten å flytte blikket. Langt nok unna til at man kan knipse bilder av seg selv når man hopper, og bare drite i hva de andre tenker om det. For ingen kjenner meg her uansett. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Det er det som er så herlig med å være i en by som ikke er sin. Ingen ser en. Helt til… Helt til noen plutselig har tatt turen til det bortgjemte… Nei, jeg mener selvfølgelig mitt bortgjemte hjørne og sier: “Er ikke du Drea?” Shit. Jeg hoppet nettopp, gjorde jeg ikke…?

Noen ting trenger man bare ikke finne ut av. Noen ting kan bare få være med tanken, fantasien eller ideen, uten at man faller for fristelsen og finner ut at det man så lenge har sett for seg så perfekt viser seg å være… Vel, heller skuffende. Hvorfor ikke bare la visse ting skape en oppbyggende spenning som aldri frigjøres? Hvorfor ødelegge en fantasi med en dårlig virkelighet man gjerne kunne vært foruten? Skjønner du ikke helt hvor jeg vil hen, sier du? Vel, jeg skal forklare.

Du har helt sikkert hørt ordtaket “Det man ikke vet, har man ikke vondt av” (et ordtak som forøvrig heller burde het “Det man ikke vet, vet man ikke at man har vondt av”, men det er en helt annen diskusjon). Det ordtaket burde egentlig være en regel i visse tilfeller. Jeg mener… Om du (mot all formodning) møtte Brad Pitt på byen en kveld, og han prøvde seg på akkurat deg – hva er da sjansen for at du hadde sagt nei takk? Ikke sant. Ikke så veldig stor. For et øyeblikk! Dette har du jo sett for deg og drømt om siden du satt på jenterommet tretten år gammel med ørti Brad Pitt´er smilende mot deg fra alle rommets vegger. Aldri trodde du at det skulle gå i oppfyllelse! Du lar Pitt spandere på deg to-tre halvlitere, et par glass vin og kanskje også en liten drink eller to. Du smiler. Du ler. Du er enig med ham i det meste, ler av vitser du egentlig syns er dritteite og du lar deg sjarmere av alt og ingenting. Han ler av deg også. Han sjarmeres av deg, det er du sikker på. Du er i form. Du blir med han hjem, og dere kommer godt i gang. Åh, alt går jo helt etter drømmen! Brad (for nå er dere på fornavn) er akkurat like fantastisk som alle tror, jo! Han er amaziiiing, og det er en helt spesiell kjemi mellom dere. Alt er perfekt. Helt til… oh noes. Brad Pitt har fyrstikkpenis.

Moment spoiled. Et helt livs fantasi i vasken. Skylt ned i dass. Ødelagt. Alle kommende filmer med Pitt i (dere er tilbake på etternavn) – ødelagt. En hel tenåringsforelskelse, år med dagdrømming og fantasering, et rom så fylt av plakater at man bare såvidt kunne skimte hvilken farge veggene egentlig hadde – alt ødelagt. Snakk om antiklimaks. Alt man sitter igjen med er at man kan skryte av å ha pult Brad Pitt, og med tanke på at fyren har fyrstikkpenis så virker det veldig bittersøtt. Erase and rewind. Du vil tilbake til da du levde i troen. Du vil tilbake til da du ikke visste, men levde godt av å kunne dagdrømme på kjedelige bussturer. Til da du kunne sitte i sofaen sammen med jentegjengen, spise popcorn, fnise og rødme bare han så mot “deg” fra tv´en. Du ønsker, uansett hvor sinnsykt det høres ut, at han aldri valgte deg.

Men det gjorde han, og nå er du der. Naken. Du føler deg ikke lenger like høy i hatten som du gjorde da alle jentene rundt deg og Brad på festen ga deg blikk som tydelig viste at de kunne ha drept for å bytte plass med deg. Du gjennomfører, og tusler hjem med trusa i lomma. Du gleder deg til du skal sove, så kanskje du får noen få timers fred fra ordet som nå hjemsøker deg verre enn Anne Boleyn på en god dag. Verdighet, verdighet, verdighet. Du får ikke fred. Men, du kan jo i det minste skryte av at du har pult Brad Pitt. Du klamrer deg til det, og velger å glemme resten. For fucks sake – du har pult Brad Pitt.

Pjuk. Er det verdt det? Er det verdt å miste all verdighet og samtidig oppdage at Brad Pitt har fyrstikkpenis, at Janove Ottesen sleiker deg helt opp til panna når han kliner med deg, at Simon Cowell liker å bli revet i håret mens du må rope “daddy, daddy” eller at Gordon Ramsey liker å slikke på tær – bare for å ha en kjendis på lista å skryte av? Av og til er det nok rett og slett bedre å være lykkelig uvitende, og bare leve med fantasien, drømmen og håpet. Men det er et valg. Det må velges, og noe sier meg at det er et valg som bør være tatt før man sitter der med kortkjolen og starstruckgliset på. Takk gud for at jeg aldri har møtt Brad Pitt på bar…

Photobucket


Dead Can Dance – Don`t fade Away.

Det er litt rart å tenke på at vi er så flinke til å dømme mennesker at vi dømmer de som er akkurat som oss selv også. De som lever så like liv som oss selv at det liksågodt kunne vært oss. Allikevel lager vi grenser i hytt og pine med sterke ord som de, dem, oss og vi, og glemmer at den eneste grunnen til at vi ikke engang legger merke til hvor like vi er, er for at vi kjenner oss selv best. Og ikke dem. Vi kjenner oss selv så godt at vi ikke putter oss selv i bås. Vi ser ikke det stereotype i det vi gjør og den vi er, for vi vet at det ikke er så simpelt at man bare kan lese et helt menneskesinn ut av et par særtrekk, meninger eller handlinger. Det vet vi kun for at vi kjenner oss selv, og ikke bare ser det tilsynelatende iøynefallende. Det overflødige.

Under en samtale i går gikk det plutselig opp for meg hvor lett det antagelig må være for andre å sette meg i en stereotyp bås uten å blunke. Noe jeg aldri har tenkt over at er mulig en gang, her jeg som regel sitter på min høye hest og føler meg som et relativt bra menneske. Relativt oppegående, ja, faktisk ganske så smart til og med. Bedre enn mange andre. Smartere enn mange andre. Penere enn mange andre. Mer verdig enn mange andre. At jeg i det hele tatt kunne bli satt i en nedlatende og ekstremt trangsynt boks hadde jeg faktisk aldri tenkt over – ikke før i går. Fornektelse vil mange sikkert si – ubetenksom er ordet jeg velger. Jeg har rett og slett bare aldri tenkt over det.

Se på meg. Jeg fyller snart tjueto år, er singel og har allerede en to og et halvt-åring løpende rundt omkring meg. Jeg eier ikke mye av verdi – verken hus, leilighet, bil eller hytte. Jeg har faktisk ikke et eget sted å bo enda engang, og har så og si bodd i en bag i snart et år. Min høyeste fullførte skolegang er videregående skole. Jeg er blond. Jeg tar buss. Jeg har en tribaltatovering jeg tok da jeg var sytten. Eksen min var tolv år gamlere enn meg, og jeg var ikke mer enn sytten år da vi ble sammen. Jeg er fra ei lita øy med cirka fire tusen innbyggere, et sted hvor alle kjenner alle og hvor ryktene ferdes raskere enn hva Northug går på ski.

Nok sagt, kanskje. Hadde jeg vært deg så hadde jeg sett ned på meg. Den personen jeg ser for meg av å lese dette er ikke meg. Jeg ser noen andre, selv om det er jeg selv som sitter her og beskriver meg selv. Jeg ser for meg et menneske jeg lett putter i bås. Jeg ser for meg søyler som måler suksess, og søylene jeg ser er små. IQ-søyla når ikke lenger opp enn rundt åtti, men så kommer jeg plutselig på.. det er jo meg jeg snakker om. Pang! Nytt wake up-call. Hardt og brutalt.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket

Jeg hater når jeg våkner til og oppdager at jeg ikke er meg selv. At jeg våkner med dyna over hodet på en måte. Panikken sprer seg, og jeg prøver febrilsk å røske av dyna som bare virker mer og mer kvelende samtidig som jeg prøver å få oversikt over hvilken vei som er hva og hva som er hvor og… ja. Jeg prøver å få oversikt nok til å komme meg ut av det kjappest mulig. Så får jeg endelig hodet over dyna, men da er alt annerledes rundt meg. Jeg vet omtrent ikke hvor jeg er lenger. Ting står ikke lenger der de alltid har stått. Det er som å være hos en fremmed. Jeg tror jeg sov lenger enn jeg burde.