Arkiv for kategorien 'Skriverier'

Å ta nattbussen hjem klokka tre på natta i edru tilstand kan ikke anbefales. Jeg har prøvd, og det hele fortjener faktisk et eget blogginnlegg. Så her kommer det.

Det hele starter jo allerede på bussholdeplassen, hvor femti fulle mennesker står* med alkoholånder fra helvete og røyker så mye at busskuret minner mer om et røykerom på gamlehjemmet** enn et busskur. (*”Står” er selvfølgelig feilinformasjon. De sjangler, faller, gynger og henger. **Gamlehjem for at gamle mennesker som røyker virkelig er hardcore-røykere av verste sort.) De dulter borti deg uten å si beklager, og søler halve halvliteren sin på buksa di uten å merke at noe i det hele tatt har forsvunnet. De roper og vræler og krangler. Gud, som de krangler. Jenter griner og sutrer over guttetrøbbel, og spør fortvilte venninna si om hva de skal skrive på melding nummer syv til denne teite gutten de så absolutt hater, siden han ikke har svart på de seks første. Noen hikker. Noen spyr. Andre søler. Det er kaos, og tanken på at alt dette kaoset skal skvises sammen på en og samme trange, klamme buss skremmer deg mer enn Hufsa i Mummitrollet gjorde da du var seks. Og det beste av alt; turen har ikke engang begynt.

Bussen kommer omsider, og alle samler seg sammen i ei klynge rundt deg så tett at du egentlig bare kan løfte føttene opp fra bakken uten å falle. Plutselig kjenner du ei hånd på den ene rumpeballen din, og du vrir deg rundt så godt du klarer for å se hvem den skyldige er. Der står det en storkjefta tjueåring (som ser ut som en fjortis) og gliser bredt, og hadde det ikke vært for at ånden hans som slår over deg er i ferd med å skyte promillen din opp i hundre, så hadde du antagelig kommet med en genial slengkommentar som hadde fjernet gliset fra trynet hans på flekken. Men, siden du ikke er klar for å dø av alkoholforgiftning helt enda, så sender du bare et raskt forbanna blikk mens du vrir deg tilbake i utgangsposisjon. Blikket er festet på målet. Delmål nummer én. Bussen. Du nærmer deg sakte, men sikkert. Eyes on the price.

Du “dutter” med busskortet ditt, men “ingen reisepass gyldige” kommer opp på skjermen sykronisert med en ekstremt plagsom pipelyd. Bussjåføren ser oppgitt på deg – han tror du er full. Han tror du er en av dem. 

“Hva? Funker ikke kortet på nattbussen?” sier du.

“Nei, det må man ha eget busskort for. Du må betale.”

“Jeg har ikke cash. Jeg har bare bankkort.” Du begynner å bli litt redd for at du ikke skal få være med hjem. Du har jo tross alt allerede gått gjennom mer enn du trodde du skulle overleve, og nekter å la det være forgjeves. Tanken på det får deg nesten ned i knestående med follede hender. Bussmannen spør om du ikke har en eller annen på bussen du kjenner som du kan låne penger av. Du forklarer at du har vært på jobb. Han ser ut til å tro deg, og gir deg et sint blikk før han mumler at du bare skal gå og sette deg. Hurra! Du får være med og du slapp å stå med knærne ned på det skitne bussgulvet som antagelig allerede nå har blitt like klissete som dansegulvet på Downtown. Du skynder deg vekk fra bussmannen før han ombestemmer seg, og lykkefølelsen som oppstod i et lite milisekund forsvinner raskere enn bakrusen kommer hos disse fulle menneskene dagen derpå i det du innser at du er pent nødt til å sitte vedsiden av en av dem. Du speider etter den som ser minst bortevekk ut, og setter deg ned. Det tar ikke mange minuttene før du innser at du valgte helt feil. Dama som tilsynelatende så minst full ut lurte deg godt. Hun er dritings. Hun er fjern. Hun er helt i sin egen verden, og du vil ikke engang vite hva som foregår under jakka hun har slengt over seg selv som et pledd. Enten så gjør dama… private saker under der, eller så klør hun noe jævlig. Du driter egentlig i det; det gjør deg like ukomfortabel uansett. Du ser på klokka. Fem over tre. Du har overlevd fem minutter av turen. Kudos! Bare tredve til og du er fri. Tredve. Minutter. Svettedråpene triller med ett nedover panna di. Pulsen øker. Hendene blir klamme. Angst.

Photobucket

(For lat til å retusjere brilleglasset.) 

Det finnes utallige datingnettsider der ute. Jeg mener… Det kryr av dem. Og selv om jeg personlig ikke hadde tatt turen innom noen av dem om jeg så hadde fått penger for det, så er det allikevel sosialt godkjent. I alle fall mer enn tidligere. Om man som et par sier at man møttes på Match.com, Sukker.no, Deiligst.no eller hva det nå er alt heter, så er det ikke mange som får skrekkslagne øyne og hakeslep lenger. Det har blitt normalt. Det har blitt et kjent fenomen. Det sjokkerer ikke lenger. Det er ikke lavstatus. Man dømmes ikke lenger som person av den grunn. Det har blitt sosialt godkjent. Men, det komiske med det hele er at om man switcher bittelitt på settinga, så forandrer alt seg. Om noe så mye som minner om en kontaktannonse etter vennskap så hagler latterbrølene veggimellom før man i det hele tatt rekker å si “hei”. Pang! og man er stemplet som “ensom taper” lenge før forsvarsmekanismen rekker å slå inn. En venneløs, ensom taper. Tre ord som antagelig er nok til at både du og jeg skaper oss et visuelt bilde av hvordan vedkommende ser ut. Hvordan vedkommende er. Jeg spør meg selv; siden når ble det å være ensom synonymt med å være en venneløs taper? Og kanskje enda viktigere; har såkalte “tapere” et lettgjenkjennelig utseende og en spesifikk måte å være på, siden vi kun trenger tre ord for å se for oss et helt menneskeliv..? Bare en tanke.

Photobucket

Jeg har tidligere skrevet om positive sider med dagens tøffe, sterke jenter, men som med alt annet har jo også dette minst to sider. I dag kommer det derfor et innlegg om ulempene jeg ser med at jenter er dagens menn. Jeg nevnte likestillingskamp så vidt i forrige innlegg, og det er egentlig der jeg vil plukke opp tråden nå også. Ofte føler jeg noen jenter har et litt for stort behov for å vise verden at jenter nå kan gjøre akkurat som de vil. Akkurat som mannfolk har gjort i evigheter. Nå er det vi jenter som skal pule som menn. Nå er det vi jenter som skal være følelsesløse sexmaskiner som kan dra ut på byen og lete etter en one night stand både på fredag og lørdag, hver uke, uten å få stygge blikk, dårlig rykte eller dårlig selvfølelse. Derimot skal vi bli sett opp til. Hun der har draget. Hun får hvem hun vil. Og vi skal føle oss som menn. Som konger. Som dronninger. Som de tøffeste. De kuleste. De mest sexy. De mest spennende. Vi skal rett og slett føle oss som Samantha Jones i Sex and the City.

Så var det dette med one night stands, da. Jeg har alltid sett på det som noe helt greit. Har man lyst, har man lov. Allikevel har jeg ikke følt meg så veldig høy i hatten de få gangene jeg har rotet meg bort i en sånn situasjon, og har egentlig veldig sjelden fått noe godt ut av det. Det slo meg plutselig hvorfor. Tenk litt over det. En optimal one night stand er jo rett og slett middelmådig sex. Det er det beste utfallet av en one night stand. Om den ikke fører til gjentagelse da, men da er det jo ingen one night stand lenger. You see? La oss dele opp seansen med tre forskjellige utfall (selv om mellomting av disse tre selvfølgelig også hender – i blant). 1. Sexen er så skremmende dårlig at man heller har lyst til å løpe naken nedover Nordre gate midt på lyse dagen enn å befinne seg hvor man for øyeblikket befinner seg, og man løper vekk derfra så fort man får sjansen. Dessuten så skjemmes man i mange år etterpå. 2. Sexen er ekstremt bra. Så bra at man ikke klarer å tenke på annet, og så bra at man gjerne vil gjenta hele seansen. (Som igjen fører til a) gjentagelse eller b) stor skuffelse). Eller 3. Middelmådig sex. Helt greit. Intet mer, intet mindre. It is what it is. En one night stand. Man ser seg verken fremover eller bakover. Man bare… fortsetter. Som før.

Da kan man jo spørre seg selv – er det verdt det? Det er kanskje ingen big deal, men… Er det verdt det? Mulig jeg er litt gammeldags, men jeg har ikke så veldig lyst til å skjemmes over antall sexpartnere jeg har hatt. Og hadde antallet vært høyt, så hadde jeg skjemtes. Ikke for at det er feil eller nedverdigende å ha mange sexpartnere altså, eller for at jeg ser ned på mennesker (verken kvinner eller menn) som har det, men for at det antagelig hadde betydd at jeg har gått i samme “fella” gang på gang på gang – enten det er dritbra sex jeg bare får en gang, grisedårlig sex som er så dårlig at jeg får fysisk vondt bare av å tenke på det, eller at jeg faktisk har sagt meg fornøyd med helt grei, middelmådig sex.

It´s all about chemistry. Jeg sier for all del ikke at man skal måtte være i et forhold med noen for å pule altså. Jeg sier ikke at jeg får følelser med en gang jeg har sex med en, og jeg sier ikke at jeg kun kan ha det med noen jeg tror jeg kan få følelser for heller. Jeg sier bare at det kan være greit å vite at det er litt kjemi der før man hopper til sengs og tester det ut ved første møte. (Og da tenker jeg kun på seksuell kjemi. Ikke… generell kjemi. Det kan jo bare komme som en bonus, om det faller seg sånn.) Om man venter litt, så kan man heller finne ut om det kanskje er muligheter for noe bedre enn ei natt med middelmådig sex der. Og med det mener jeg som sagt ikke nødvendigvis ekteskap og fire-fem barn, altså. Det finnes faktisk en mellomting. Det finnes noe mellom det å være en bekjent/venn og det å være en kjæreste. Så lenge man er enige om hvor man står.

Dette innlegget ble noget rotete, og jeg er sikker på at mamma river seg i håret og tenker: “dattera mi har skrevet om sex på bloggen sin! Og ikke nok med det, hun nevnte sitt EGET sexliv også! IIIIHK!” Men det får bare være. Det jeg prøver å si er vel at jeg er litt lei av at vi jenter alltid skal bevise både for oss selv og for menn at vi også kan ha sex uten følelser, at vi kan ha one night stands uten å blunke, at vi kan være tøffe i trynet og aldri føle oss teite. Jeg er dessuten lei av at vi jenter er veldig flinke til å generalisere menn, og jeg er også lei av at med en gang man hinter til at man ønsker gjentagelse av noe så betyr det at man drømmer om forelskelse, forhold, giftemål og kids. Jeg er rett og slett litt lei av at alt skal bli sett så svart/hvitt på. Som om det ikke finnes noen mellomting. Som om det alltid er nødt til å være en sterk og en svak part i… alt. Om du skjønner hva jeg mener. Overhodet. Jeg skal ikke skyte deg om du ikke gjør det altså. Jeg bare babler – igjen.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Grensen mellom genialt og cheesy er hårfin. Jeg krysser grensa til cheesy til de grader. Ofte. Og det er greit. En eller annen kloking sa engang noe som at “den som ikke våger å gå for langt, kommer aldri til å nå langt.” Eller noe i den duren. Jeg husker jo verken hvem som sa det eller hvordan han sa det, men poenget er da med allikevel. Og cheesy er definitivt å gå for langt. Det er der man havner på de sene nattetimer, når man sitter helt alene i sofaen i ei mørk og kald stue med kun fin og melankolsk musikk som varmeapparat. Triste, melodramatiske låter som pøser på med den ene klisjeen etter den andre, men som allikevel – på merksnodig vis – til og med klarer å treffe noe i en kyniker som meg selv. Det eneste som mangler er ei halvtom flaske vin og et vindu i femte etasje med utsikt uttover en tilsynelatende stille by. Og kanskje ei gammel skrivemaskin, litt hjertesorg og iskrem. Masse iskrem.

Forrige helg fikk jeg høre at jeg var for mann når det kommer til følelser. (For jeg tar meg den friheten til å tro at det var det denne noen-og-tredve-år-gamle mannen siktet til, og ikke utseendet mitt.) Når en som ikke kjenner deg sier at du er kald og følelsesmessig litt for mann – er det da man skal bli kjempefornærma, presse frem noen skikkelig jentetårer og legge ut om en skadet sjel og tillitsproblemer, eller skal man smile, takke for komplimentet og klappe seg selv på skuldra? Og samtidig tenke at vedkommende er ekstremt pompøs, og kanskje til og med litt sjåvinistisk som velger å komme med en kortfattet, men direkte analyse av en fremmed? For hey, om man allerede har blitt dømt selv, så bør det vel være lov å dømme litt tilbake. Uten at noen skal bli fornærmet av den grunn.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere på utsagn som er ment negativt, men som jeg egentlig bare ser positivt på. Å få høre at man er litt for mann av en som tilsynelatende virker sjåvinistisk er jo absolutt et kompliment i min verden. Jeg oversetter det til å bety at jeg ikke kun er ment til å stå på kjøkkenet og lage mat, om du skjønner hvor jeg vil hen. At jeg har bein i nesa, tåler litt og kan klare å holde følelser på avstand om det trengs. Som ikke tyr til tårer hver gang jeg møter motgang. Du vet – at jeg ikke lett tyr til ting en sjåvinist vil se på som svakhetstegn. At jeg er litt mann der. At jeg vet hva jeg vil og tør å gå for det. At jeg tør å reise meg selvsikkert opp og si det jeg mener. At jeg rett og slett er… selvsikker. 

Kanskje beviser det faktum at jeg velger å ta noe som var ment som en fornærmelse fra det motsatte kjønn som et kompliment, at det faktisk ligger noe i det. At om vi hadde levd i et mannestyrt femtitall, så ja, da hadde jeg nok vært litt mann. Unge, sterke og flinke jenter er dette århundrets menn, og det er godt å vite at noen menn der ute ser på meg som en av dem. Og ikke minst; det er godt å vite at de til og med ser på det som litt truende. For det er konklusjonen min, nemlig. Noen menn syns jenter med bein i nesa er truende, hvis ikke hadde det vel aldri blitt sagt som en fornærmelse. Man kan si mye om feministprat, brente bh´er og likestillingskamp, men en ting er sikkert; jentemenn er kommet for å bli.

Photobucket

Meg: “Du. Jeg har tenkt på noe.”

Hun: “Jaha? Hva da?” Hun tar veldig forsiktig en slurk av kakaoen hun kjøpte på Seven Eleven før vi satte oss på benken i parken.

Meg: “Ehm… Altså… Du vet… Emil har jo en greie for deg.”

Hun: “Ja, da´ah. Det vet vel alle.”

Meg: “Ja, ikke sant. Men, du har vel aldri vært interessert i ham, har du?”

Hun: “Nei, er du gal! Fyren er jo supertaper, jo. Bare se på ham! Æsj.”

Hun skjærer en grimase som tydelig viser hva hun mener om ham.

Meg: “Men jeg har lagt merke til at hver gang han gir deg opp, så… Vel.. Ikke at du prøver deg på ham, men…”

Hun: “Hæh? Hva er det du prøver å få frem?”

Hun var tydelig irritert.

Hun: “Jeg – prøve meg på ham? Hvorfor i all verden skulle jeg gjøre det, etter å ha avvist fyren i flere år!?”

Meg: “Nei, ikke akkurat prøver deg på ham… Men… Hvordan skal jeg si det? Hver gang han gir deg opp, så får du ham på en eller annen måte tilbake. Akkurat som at du vil ha ham der. Vimsende, liksom.”

Hun: “Vimsende..?”

Meg: “Ja, vimsende. Rundt deg, som en liten valp. En som gir deg oppmerksomhet hver gang du trenger det liksom. Overivrig og… Veldig… hva er ordet jeg leter etter? Veldig… smigrende. Som gir deg selvtilliten du kanskje trenger i et sårt øyeblikk.”

Hun ler, men jeg ser at hun tenker på det jeg nettopp sa. Hun ler, men øynene hennes er liksom ikke helt tilstede. De er bakover i hodet, uten å være det. De leiter.

Hun tar en ny slurk av kakaoen, som ikke lenger utgjør en stor brannskadefare for tunga hennes.

Meg: “Er jeg helt på villspor?”

Hun trekker på skuldrene og ser ned.

Hun: “Tja. Njæsj. Jeg veit ikke, jeg. Altså… Han er jo hyggelig og alt det der, så… Jeg vil jo være venner, liksom…”

Det er noe med måten hun sier det på. Mumlinga. Blikket som fremdeles er vendt mot bakken. Måten hun trekker på skuldrene på. Et lite sekund tror jeg faktisk hun forstår hvor jeg vil hen.

Hun: “Jeg liker bare å ha ham der. Han er der alltid, liksom. Og hvorfor fortjener ikke jeg å ha noen som er der når jeg trenger det, da? Det er jo ikke som at jeg tvinger ham til å dilte etter meg heller, da!”

Hun forstår absolutt ikke hvor jeg vil hen, det er tydelig. Jeg innser at det er nytteløst å komme med mine meninger om det, så jeg trekker på skuldrene jeg også – bare for å gi inntrykk av at jeg er enig. At jeg skjønner hva hun mener. At joda, selvfølgelig fortjener hun en taper som alltid er der for henne. At hun fortjener å bruke ham når det passer seg. At hun faktisk også har rett til det, for han er jo bare en taper uansett. En diltende hundevalp med kviser og usikker kroppsholdning. En nobody som kan takke seg sjæl. En uten vett og forstand.

Hun: “Haha, se på han der da! Hvor stygg var ikke han? Tror du han der har fått pult eller – ever? Og er det mulig med så svær mage?”

Sukk.

Har vi alltid vært så egoistiske og ondskapsfulle?

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
Nevnte jeg at konserten var bra…? Sjekk ut Montée på Spotify her, eller Facebooksiden deres her. Bra musikk og bra gjeng.

Nå ligger jeg i ei seng hos farmor på Steinkjer. Viljas snorkelyder som kommer fra gulvet vedsiden av meg, hvor hun sover godt på en madrass, stenger jeg ut med musikk som strømmer ut av SkullCandy´ene mine. I går inngikk jeg et veddemål om det er sært å bruke ullsokker i senga, noe som gjorde til at jeg blir påspandert Kaizerskonsert på Røros. Fine greier. Derfor ligger jeg i senga på Steinkjer med duntøfler på og gliser. Både for at jeg verken er kald på tærne eller sær, og for at jeg skal på minst tre Kaizerskonserter på nyåret. Forhåpentligvis fire. Det er fint å bare bruke litt tid på å tenke på alle tingene man har å glise for, når man konstant hører om så mye fælt og trist og sykt som skjer i verden. Og akkurat i det jeg tenker på alle de fine tingene jeg har å glise for, så hører jeg snakking fra madrassen på gulvet vedsiden av meg. Jeg slår musikken på pause, og joda. Det var snakking. Vilja ler, og “tullball!” kombinert med latter er det eneste ordet jeg rekker å høre før hun blir stille igjen. Jeg gliser. Bredt. 

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
I går tok satte jeg føttene mine i Familiens lune og hjemmekoselige rede for andre gang denne uka, og da jeg ankom var lokalet allerde begynt å  bli fylt opp med glade, øldrikkende mennesker som også hadde tatt turen dit for å få med seg Sondre Lerche på scenen. Jeg kjøpte en kald en, fant meg en myk lenestol som minnet litt om mammabjørnens seng i eventyret om Gullhår og de tre bjørnene, satte meg ned, fant frem kameraet og var dermed veldig klar for konsert. En øl ble til to, og omsider kom Chris Holm (første bilde) på scenen, oppvarmingsartisten for Sondre Lerche på hans turnè. Jeg vil forresten anbefale alle å høre på noen av låtene hans ved å trykke her, og da spesielt “When I die”. Utrolig bra musikk! Jeg har begynt å glede meg til platedebut  neste år allerede, jeg, og kan derfor med andre ord si at jeg har blitt fan på rekordtid.

Stemninga ble absolutt ikke noe dårligere da Sondre Lerche med band også kom på scenen, og derfra og ut har jeg egentlig få ord å beskrive konserten med. Stemninga var upåklagelig, Sondre var upåklagelig, bandet var upåklagelig, publikum var upåklagelig. Det var rett og slett en virkelig, virkelig bra konsert, og jeg syns synd på alle som ikke fikk med seg denne opplevelsen. Seriøst. Så god stemning har jeg ikke vært borti siden min siste Kaizerskonsert, som forøvrig var tiårsjubileumskonserten i Spektrum. Lerche var nesten der. Og det med et utsolgt og intimt Familien som spillested. Jeg tror det er noe med Familien, jeg. Atmosfæren der er… jeg får lyst til å bruke et ord jeg virkelig hater, og det er magisk. Atmosfæren på Familien er virkelig magisk, og jeg sitter igjen med den derre velkjente postfestivaldepresjonen. Bare at denne gang er det postkonsertdepresjon. Jeg vil ha mer. Sondre kan få komme hjem til meg å synge for meg nårsomhelst altså, det er helt greit det. Og det – det er et sikkert tegn på suksess. Punktum.

PhotobucketPhotobucket
Av og til tenker jeg på så utrolig mye rart. Jeg mener… Fantasien min har ingen grenser. Jeg er som et barn. En liten hverdagslig tanke kan plutselig begynne å vokse, og fem sekunder senere er det ikke lenger vannkokeren jeg står og venter på, men en naturkatastrofe av de sjeldne som bare kan stoppes av meg; superheltinnen fra… Frøya. Og knappen på vannkokeren som stopper hele verden fra å gå under, er da som sverdet i steinen. Og jeg er Arthur. Arthur som venter helt til siste sekund med å redde verden fra dommedag og… Okei, la oss stoppe der. Dette var egentlig bare et eksempel, men dere skjønner sikkert. Småting de fleste egentlig ikke tenker over kan i mitt hode bli til de mest absurde ting. Da jeg var yngre tenkte jeg for eksempel alltid at alle frisører var tankelesere. Derfor var det om å tenke de mest normale tankene når jeg satt i frisørstolen, så frisøren ikke skulle få et helt feil inntrykk av meg og tro jeg var gal. Og hva var det som alltid skjedde når jeg tenkte at jeg skulle tenke normale tanker? Joda. Jeg ble en sinnsyk massemorder og det som verre var på et blunk.

I dag oppdaget jeg forresten noe merkelig. Jeg tenker ofte på oslosk. Er ikke det litt… sært? Jeg er jo trønder, og snakker på trøndersk, men når jeg tenker så tenker jeg ofte på oslosk. Er det for at jeg liker å vite hvordan ting skrives før jeg sier dem? At jeg er  perfeksjonist at jeg ikke skal si ord jeg ikke kan stave korrekt? Eller kanskje er det for at jeg har et indre ønske om å bo i Oslo? Eller kanskje jeg bare ikke liker trøndersk? Nei, det er ikke derfor skjønner du, selv om alle overnevnte alternativer høres mye mer fancy ut enn sannheten. Jeg prøver i grunn bare å villede dere til å tro det jeg helst vil at dere skal tro, siden sannheten er skikkelig flau. Dritflau. Så flau at jeg er nødt til å dele det. Okei, here it goes… Jeg tror jeg tenker på oslosk for at jeg tenker gjennom tankene mine som statusoppdateringer på facebook. Jeg tester ut hvordan den ene rare tanken etter den andre høres ut som en statusoppdatering. Hvor pinlig er ikke det? Okei, nå rødmer jeg. Og jeg rødmer aldri. Er det da det er på tide å slette profilen sin fra facebook, endre passord til noe man aldri i verden kan klare å huske, endre mailadresse til en adresse som ikke finnes og aldri se seg tilbake? Jeg vurderer det. Jeg vurderer det sterkt. 

PhotobucketPhotobucket

Selvpleie. Av og til trenger man bare litt luksus, og i dag var en sånn dag. Jeg følte for litt selvpleie. Napping og fiksing av bryn (jeg elsker jo å nappe bryn!), en ekstremt lang, varm dusj, te, fin musikk og den luksusen å sitte i sofaen med et pelspledd og ikke gjøre noe annet enn å høre på en fin sang i fem minutter. Bare… sitte der. Late som om man har stoppet tiden. Sangen jeg valgte i dag kan du høre om du trykker play ovenfor. Den er så utrolig fin, og jeg har sikkert spilt den tjue ganger det siste døgnet. Den er spesielt fin når man går rundt i byen og ser på folk, uten å høre verken dem eller annet bybråk. Det er rart det der, men musikk føles alltid så mye sterkere for meg når jeg går rundt i en by og ser. Alt føles så mye treigere. Saktere liksom, nesten litt slow motion-ish, så jeg får med meg så mye mer. Øyeblikkene. Om du ikke aner hva jeg preiker om, så prøv det! Av og til føles det bare veldig frigjørende å være ute blant folk, men samtidig isolert i sitt eget hode.

Photobucket

Tenk så greit det er å ikke være nødt til å velge ting selv i blant. Å bare handle av instinkt. Ingen magefølelse, ingen valg, ingen overtenking, ingenting å tolke og tyde, ingenting å bruke unødvendig masse tid på. Bare gjøre noe for at det er sånn det gjøres – instinktivt. Så lettvint. Dog litt kjedelig i lengden kanskje, men for en dag eller to hadde det vært… fint.