Arkiv for kategorien 'Skriverier'

PhotobucketDet er egentlig litt ironisk det der. Hypokondri er i følge wikipedia “en sykdom der folk føler at de har en sykdom som de i realiteten ikke har.” Så ikke nok med at man tror man har sykdommer man ikke har, så har man faktisk en sykdom man kanskje ikke tror man har. Eller ikke vet at man har. Eller ikke vil innrømme at man har. Eller faktisk vet man har, noe som antagelig kun skaper større frykt for andre sykdommer igjen. “Jeg har jo denne sykdommen. Da er det ikke bare innbilning! Da er sikkert ikke kulen jeg har i magen bare innbilning heller.” Jeg mener… å ha en sykdom om å ha sykdommer…. Det er litt ironisk. Men morsomt er det overhodet ikke. Og ikke er det rart heller.

Jeg overdriver ikke mye når jeg sier at jeg ser ordet kreft minst èn gang per dag. De aller, aller fleste av oss kjenner en eller annen som har fått kreft. Noen av oss kjenner flere, og til og med noen som har dødd av det. Da er det kanskje ikke så veldig rart at vi blir skrekkslagne og gir oss selv dødsdommen med ett vi finner en kul eller noe annet som tilsier at kroppen er full av kreft. Selv om det høyst sannsynlig ikke er noe farlig i det hele tatt. Fornuften roper ”ikke vær redd, det er en helt ufarlig, logisk forklaring på dette”, men redselen og bekymringene har allerede tatt plass for lenge siden. Med ett uroen er der, så føler man et behov for å finne ut litt mer om hva som kanskje kan feile en, og hva gjør man da? Jo, man slenger fra seg alt man har i hendene, og løper til datamaskinen for å google “symptomer på kreft” eller “kul i tarmen” eller “vondt i magen”. Og når du først har kommet i gang med den prossessen – da er det ingen vei utenom legekontoret.

Så sitter du på venterommet. Du er omringet av mennesker som ser skikkelig syke ut, og du begynner med ett å tvile på om du overhodet bør sitte der selv. Du er jo sikkert frisk. Du har sikkert bare overdrevet. Skremt deg selv. Innbilt alt sammen. Du angrer, og innser at legetimen kun er 250 kroner ut av vinduet og okkupasjon av legens dyrebare tid. Noe legen også er flink til å hinte om med ett du setter føttene innenfor kontoret. Du har ropt ulv. Du får en antibiotikakur, en salve eller et plaster, og blir sendt ut på gangen i skam, noe som antagelig fører til at listen for å ta turen til legen igjen senere ble hevet fem hakk. Men… Enn om? Enn om man faktisk er ordentlig syk? Enn om man er en av de uheldige? Det skjer han og henne og han og han og han og henne. Hvorfor skulle det ikke skje meg eller deg? Hvor mange ganger skal vi få “lov” til å rope ulv uten å føle oss til bry, teite eller pysete? Før vi blir kalt hypokondere? Hvordan skal vi i det hele tatt vite når vi bør ta turen til legen? Heller en gang for mye enn en gang for lite sies det. Hvorfor føles det ikke sånn?

Jeg har angst for å dø. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er livredd for å dø, og at jeg ikke akkurat er treig med å tenke “Æh, denne gangen har jeg kreft, og nå skal jeg dø.” Så ser jeg for meg begravelsen og hvilke sanger jeg syns bør spilles. Ja, jeg er helt seriøs. Jeg er pissredd for å dø. Heldigvis innhenter fornuften meg (og den plagsomme hjernen min) rimelig kjapt, og jeg rister på hodet av hvor ufattelig tåpelig jeg er. For det er latterlig å bruke tid på å være redd for noe som høyst sannsynlig ikke skjer med det første. Det er latterlig å bruke tid på å tenke på problemer før de overhodet er reelle. Nei, vi får ta turen til legen og sjekke ting om vi er usikre, men uten å ta problemene, sorgen og uroen på forskudd. Vi får rope ulv så mange ganger vi føler for (og håpe at sykehuset fremdeles er åpent for oss den dagen det skulle være nødvendig), og leve livet uten å bekymre oss for når det skal komme til å ta slutt. Legene får bare holde ut med oss, hypokondere eller ei.

Mange har spådd at 2012 er året for dommedag. På ordentlig denne gangen. This is it. Nå stopper alt. Nå er det snart slutt på moroa. Alle som kjenner meg (in person, gjennom bloggen eller bare… fra andre steder) skjønner sikkert at dette er noe jeg har ledd høyt av i evigheter. Jeg har nesten rullet rundt på gulvet med et så svært gapskratt at øynene kun har vært som tynne streker godt gjemt inni øyehulene. Du vet… Av og til ler man bare så mye at øynene lukker seg automatisk. Kniper seg igjen liksom, samtidig som man heller hodet bakover og åpner kjeften så man flekker hver eneste colgatehvite tann. Du har sikkert sett et eller annet bilde av deg selv hvor man ser nesehår, snørr, drøvvel og hele pakka. Ja, du skjønner i alle fall tegninga. Nesten sånn har jeg sett ut. Helt til nå. Gradvis har øynene mine kommet til syne igjen, og munnen har lukket seg i samme takt. Herregud, dere. Herregud. De har rett. Spådommene ser ut til å være skremmende korrekte. Jeg har gått fra å le av noe jeg så på som rein dumskap, til å bli mer og mer overbevist om at dommedag faktisk er rett rundt hjørnet.

2012. Om vi overhodet overlever så kommer i alle fall året til å være betraktelig viktig i historiebøkene. 2012. Året da humor ble forbudt i Norge. Året da humor forsvant. Året da det å tråkke andre uskyldig og såvidt på så mye som stortåneglen ble dødssynd nummer åtte. Året med store hendelser som Mokkaslaget på Spellemannutdelinga og det O´store jødevitseslaget etter tv-programmet Brille. Året da det rett og slett ble bredere strafferamme på humor enn på voldtekt.

Rasistvitser, homovitser, svenskevitser, samevitser. Vitser som påpeker forskjeller med oss blir slått hardt ned på av kvalmende moralsk-korrekte samfunnsvoktere, som sitter på sine høye hester med brillene på nesa og pisken klar. (Briller? Kun for at jeg vil stereotype folk. De med brillene langt ned på nesa har som regel nesa høyt i sky.) “Likeverd og likestilling!” roper de med nevene knyttet. “I dagens moderne samfunn bør ikke rasisme eksistere! Skam dere!” Beklager, kjære bedrevitere, blottet for humor, ironi og sarkasme; humor og rasisme hører ikke lenger sammen i samme setning. Har du noen gang tenkt på at det blant annet er du som, på ubevisst vis, er med på å holde liv i rasismen? At det er du som er med på å peke ut forskjellene på folk på en negativ måte? At det er du som krever at samfunnet skal bli mer tolerant og aksepterende, men som samtidig er med på å få til det motsatte? Det er som med den ene kvisa man alltid får på haka dagen før en fest man har gledet seg lenge til. Ingen hadde sett den om det ikke hadde vært for at det første du sier når du ankommer festen er “Æsj, jeg har fått ei svær, stygg kvise akkurat her!”, mens du strekker hodet frem og setter en finger mot haka så alles blikk er rettet mot den stakkars minioritetskvisa i det ellers så feilfrie ansiktet ditt.

Jeg kunne sikkert ha fortsatt i evigheter, men jeg tror jeg har fått frem poenget mitt ganske klart nå. Og jeg har sikkert tråkka nitti prosent av Norges befolkning på tærne i samme slengen, men det passer seg egentlig utmerket. Jeg sier JA til tykkere hud og mer selvironi. JA til et fellesskap hvor man faktisk kan anse hverandre likeverd nok til å tørre å spøke med forskjellene på hverandre. JA til at man ikke er nødt til å være svart selv for å klaske en neger på ryggen og si “Bro´” eller “Yo, niggah”. JA til et samfunn med rom for latter, smil og humor – selv i de vanskelige situasjonene. JA til ærlighet fremfor å si hva man tror gir flest likes i det virkelige liv. JA til ærlighet fremfor påtatthet. For ja, å være moralsk korrekt til enhver tid er påtatt og kun en fasade. For å avslutte rimelig politisk ukorrekt (på flere måter, med tanke på at vedkommende tilhører partiet jeg selv stemmer på) så skal jeg til og med avslutte med å nevne navn; det gjelder også for deg, Snorre Valen. Og resten av gjengen med politikere (og folk ellers) som alltid sier og gjør det som er korrekt, prektig, ordentlig og fantastisk.

Å date noen er som å være på et jobbintervju; alle vet at… la oss si “søkeren” har sine dårlige sider, sånn som alle andre. Som en selv. Så det innrømmer man glatt. Man kan til og med fortelle om sine dårlige sider, men er man smart så legger man det frem sånn at det høres positivt ut. Som for eksempel å si “jeg er sta – jeg jobber hardt for å komme dit jeg vil” i stedet for å si “jeg er sta – om jeg ikke får det som jeg vil så legger jeg meg ned på guvlet og slår med hendene i bakken til jeg får det allikevel. Og jeg kjefter. Og roper. Og er generelt idiot.” Eller “jeg er rettferdig, og deler likt” istedet for å si “jeg er gnien og grådig, og om du tar en sjokoladebit mer enn meg fra posen… DA… da…” Dere skjønner. Vi innrømer gladelig at vi ikke er perfekte, men på finurlig vis gjør vi om våre dårlige sider til sterke, gode karaktertrekk. Så lurer vi motparten inn, som en dumsnill flue i et spindelvev av følelser som minner om rosa sukkerspinn, og før de vet ordet av det står vi foran dem som den svære, store, stygge edderkoppen vi er. Eller rettere sagt; kan være. Nå kan de se oss, men alle vet jo hvordan det går med flua i spindelvevet. Spesielt når spindelvevet er av klissete, rosa sukkerspinn.

Det er det som er så fint med å treffe nye mennesker. Mennesker man ikke har noen felles kjente med. Noen som ikke vet dritt om en før en rekker å si “hei”. Noen som ikke har en formening om hvordan en er før første møte. Noen som ikke har blitt fortalt alle dårlige sider med en. Alle tabber man har gjort, tabber man selv har lagt bak seg for lenge siden. Man har faktisk muligheten til å lage dette spindelvevet. Man har mulighet til å lure andre til å tro at ens dårlige sider egentlig ikke er så dårlige – selv om at de selvfølgelig er det. Og egentlig så er det jo kun hvite løgner, for om man er nøye nok med dette berømte spindelvevet (som jeg har nevnt tre ganger for mye allerede), og vever det så godt at det ikke er noen vits i trådnøsting, så er det jo greit. Da kan man faktisk klare å overbevise både den involverte og seg selv om at denne glorifiseringen av seg selv faktisk er ekte, på tross av at man innerst inne vet at man kun er blitt blenda. Eller at man velger å være ignorant. Det er ikke så viktig. Det gir samme resultat. (Rosa sukkerspinn -> glorifisering -> forhold -> brudd.)

Photobucket
På tross av hvor mye jeg har vært alene det siste halvannet året, så blir jeg ikke helt vant. Jeg bruker enhver mulighet til å sosialisere meg, uansett hvilket humør jeg er i. Uansett om jeg egentlig orker eller ikke. Av og til må jeg tvinge meg selv ut av døra, på tross av at jeg vet hva alternativet er og hvor deprimerende det er. Ofte er det jo sånn at jo verre man føler seg, desto vanskeligere har man for å komme seg ut. Man mister troen på at man kan få det gøy, så man holder seg hjemme og har det kjipt der istedet. Alene. Det er i alle fall det som sies om såkalte deprimerte mennesker. Har man en dårlig periode, så holder man seg mye for seg selv. Gidder ikke ordne seg noe særlig. Ikke kle seg pent. Ikke møte folk.

Jeg er motsatt. I det siste har jeg vært som en jojo. Virkelig. Jeg tror ikke mange har lagt så veldig mye merke til det, men jeg vet jo. Og jeg tenker mitt om det, overanalyserende psykologwannabe som jeg er. Kanskje er det akkurat derfor jeg åpent deler hva jeg tenker om det også. For at jeg vet at om jeg innser noe og deler det med resten av verden så er det ikke så ille som man kanskje skal ha det til selv allikevel. Og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det sånn, på tross av hvor lite det snakkes om. Å si at man til tider føler seg deprimert er fremdeles ganske så tabulagt. Man trenger ikke nødvendigvis en diagnose. Ei heller medisiner. Jeg er overbevist om at det er så utbredt at man faktisk kan si at det er en del av livet, rett og slett. Så hvorfor kan man ikke snakke om det, uten å føle seg som en komplett idiot, sutrepeter og som et “utskudd”?

Uansett, jeg har som sagt vært litt jojo den siste tiden. “Den siste tiden” er ikke akkurat så spesifikt, men… tja. Det siste halvåret, kanskje? Uten å vite helt hvorfor. Jeg har vært i hundre. Energisk, lite søvnbehov, effektiv, positiv, glad, ekstremt travel og arbeidsom. Å sitte alene har vært deilig. Jeg har ikke vært ensom overhodet. Og plutselig! Plutselig sitter jeg alene en lørdagskveld og griner. Jeg sover mer. Jobber mindre. Klarer ikke å komme i gang med noe som helst. Ikke rydding engang, på tross av hvor åpenlyst det er at det trengs. På tross av at jeg vet at det ikke tar meg mer enn et par små timer. Jeg klarer ikke være alene, og blir omtrent avhengig av å ha folk rundt meg 24/7. Så jeg sosialiserer meg mer. Fester mer. En kafédate med ei venninne blir som en liten quickfix. Ikke mer enn tre minutter etter at jeg har kommet meg hjem så er følelsene tilbake, og behovet for å komme seg ut igjen er der umiddelbart.

Også føler jeg at jeg ikke får til noe så bra som jeg vil, og jeg føler jeg ikke har så veldig mye viktig i livet mitt. Ting ser bare skikkelig kjipt ut, rett og slett. Og det sier jeg på tross av hvor lett det er å le av slike utsagn. Å si at man ikke klarer å glede seg over så mye i livet sitt høres jo så ekstremt teit ut, men det er vel lite annet som beskriver det bedre.

Så plutselig våkner jeg neste dag, og følelsen er borte. Like plutselig som den dukket opp. Merkelig. Plutselig kan jeg klare alt igjen. Plutselig er “alt ordner seg etterhvert”-tankegangen tilbake på plass. Jeg føler ikke lenger det konstante behovet for å være sosial, selv om jeg selvfølgelig gjerne er det. Det er bare ikke lenger et konstant behov. Det er mer valgfritt. Det er greit å sitte hjemme alene. Jeg rydder og vasker leiligheta, og smiler mens jeg gjør det. Jeg kaster meg over jobbing jeg har utsatt en god periode og kan krysse av på to do-lista mi i en rasende fart. Jeg er plutselig meg igjen. I alle fall mer enn tidligere. Jeg blir så overbevist om at jeg bare har vært ekstremt sutrete av meg den siste tiden at jeg ler av meg selv. Høyt.

Så er vi plutselig tilbake igjen. På tross av hvor usannsynlig det virket for et par øyeblikk siden. Og sånn er det. Ups and downs. Sånn helt plutselig, uten noen spesiell grunn. Greia er jo at det ikke er å vite hva som plager en som er det store problemet. Problemet er å vite hva man skal gjøre med det. Og så lenge man ikke vet det, så utsetter man bare stresset og uroen i begrenset tid. Det går ikke helt bort helt av seg selv. Det jeg prøver å si er vel bare at… Vel, det er helt normalt. Jeg regner med de aller fleste av oss har det sånn i blant, en eller annen gang i livet. I visse perioder. Og det er ikke farlig å si det høyt heller. Man er ikke gal, og man blir ikke tvangsinnlagt (med det første i alle fall). Man trenger ikke føle seg så veldig “spesiell”, og tro at ingen andre forstår. Man trenger ikke gjøre ting større og verre enn de faktisk kanskje er.

Alle (som drikker alkohol) har vel opplevd fylleangst en gang i blant. Det skjer. Av og til så blir man kanskje litt for full, litt for pratsom, litt for…eh… kosklein eller bare… ja, litt for full. Da er det ikke alltid like gøy å våkne dagen derpå, med hodepine, klovnesminke og bustete hår som minner om pulesveis – og når man tenker seg om så er det mulig det faktisk er det også. Hvem vet? Hvem husker? Ikke du, der du kjemper deg opp i sittende stilling i senga, noe som gjør så vondt at du får mest lyst til å dø litt. Du ser deg rundt omkring i rommet, bare for å stadfeste hvor du faktisk befinner deg. Da har man jo ulike scenarioer å velge mellom. Ganske så mange faktisk, men jeg skal bare ta for meg noen av de mest typiske i dag.

1. Du er faktisk hjemme, selv om du ikke aner når eller hvordan du kom deg dit. Klærne dine ligger strødd uttover gulvet, og strømpebuksa di fra Pierre Robert er like hullete som en jarlsbergost. En femtilapp stikker ut fra bh-n, og du krysser fingrene for at det var du selv som la den der, men innser selvfølgelig at sannsynligheten for det er lik null med tanke på pulesveisen, klovnesminken og den hullete strømpebuksa. Man trenger ikke være seksuelt frustrert for å innse hva man kanskje kunne ha blitt feilaktig tatt for å være de siste timene av nattens fest. For å si det mildt; man følte seg kanskje mer som ballets dronning enn hva man i virkeligheten var.

Du sitter i senga. Hodepinetablettene ligger på nattbordet, noe som for øyeblikket føles som verdens undergang. Man. Må. Jo. Strekke. Seg. Urk. Du puster godt inn, og hopper i det. Du får nappet til deg et par paracet, og heller innpå med vann. Vann. Du er tørst, men allikevel smaker ikke engang vann godt. Hele kroppen protesterer, helt sikkert i angst for at det er mer alkohol du prøver å presse ned. Det er da bildene dukker opp. Kun små glimt fra natten. Glimt av deg selv du helst vil være foruten. Dritings. Svært usjarmerende. Høylydt. Flørtende. Oj, der dukket plutselig et klinebilde opp også, gitt. Angst. Hadde det ikke vært for den ekstreme hodepina som fremdeles banker like ille, så hadde du klasket håndflata i panna. I stedet gjør du det mentalt. Panneklask, panneklask, panneklask.

Jaja. Du våknet i alle fall hjemme. Alene. Det er da vi kommer over på scenario 2, og her er du selvfølgelig ikke like heldig. Her våkner du opp i et så ukjent rom at du er sikker på at det må være aliens som har kidnappet deg og lagt deg der mens du sov eller noe. Her har du i alle fall ikke vært i våken tilstand selv, det er sikkert. Du ser deg rundt, og joda. Vedsiden av deg ligger det en eller annen…. Var det Thomas? Var det… Emilian? Du aner ikke. Navn er kanskje ikke din sterkeste side uansett, tenker du i et patetisk forsøk på å bortforklare hele greia. Uansett hva han heter; han sover i alle fall. Tungt. Du tørr ikke røre deg i fare for at han skal våkne. Hva sier du da? “Hei! Eh… Ja.” Nei, du vil helst komme deg vekk derfra før den pinlige samtalen. Du vet at desto lenger du ligger der, desto større er sjansen for at han våkner. Allikevel tørr du ikke røre på deg, for det øker jo også sjansen for at han gjør det. Igjen; angst. Du ligger helt i ro i mange minutter, men bestemmer deg omsider for å prøve. Du sniker deg sakte og så stille som mulig ut av senga, og leter opp klær fra gulvet. Okei, du skjønner tegninga. Klærne ligger sjarmerende spredd som en sti fra stua til soverommet, og den ene sokken er selvfølgelig sporløst forsvunnet. Du føler deg med ett litt som Seven Eleven – alltid åpen og derfor også veldig så brukbar klokka tre på natta. Æsj, du driter i den jævla sokken, og kommer deg ut. Frisk luft har sjelden vært så godt. Kanskje for at angsten med ett ga litt slipp. Han våknet ikke. Puh.

Så har vi scenario 3. Du våkner visstnok ikke hjemme, men du våkner nokså uskyldig der du avsluttet natten på nach. Du ligger på den ene sofaen, og i den andre ligger enda en nachspieldeltaker. Du våkner, fullt påkledd og uten den største fylleangsten. Du finner deg et glass vann på kjøkkenet, og setter deg i sofaen igjen. Slår kanskje på tv´n. Resten av gjengen som ligger spredd omkring i leiligheta våkner også, og de typiske samtaleemnene er raskt i gang. 1. “Æsj, så full jeg var i går!” 2. “Damn, jeg er så fyllesyk.” 3. “Hva skjedde egentlig i går?” Så snakker man om hva man husker. Det man ikke husker selv, husker som regel noen andre. Så ler man litt. Rister litt på hodet, og sier “aldri mer.” Standard.

I sistnevnte scenario kommer ikke fylleangsten før man faktisk skal hjem. Bussen. Midt på dagen. Stinkende av fyll og med festkjolen på. Huff, tenker du. Jeg er så søppel. Mødre med barnevogn gir deg oppgitte blikk. Blikket bestemora fremst i bussen gir deg er ikke til å ta feil av; “dagens ungdom, altså. Sukk.” Og du føler hun har litt rett. Du trenger jo ikke feste til tidlig neste dag. Du trenger ikke sove på nach. Du trenger ikke drikke de tre siste drinkene heller. Du angrer deg litt hver eneste gang. Angst. Du gleder deg til du sitter hjemme i sofaen, klok av skade. Neste gang skal du ta nattbussen hjem, sier du til deg selv. Neste gang dropper du nach. Og du dropper de tre siste drinkene. Helt klart. Denne gangen har du lært. På ordentlig. Null problem. 

PhotobucketPhotobucket
Nå er ikke jeg den som har mest peiling på hiphop-artister, rappere eller… sånne greier. Jeg hører på sånn musikk på fest, and that´s it. Det stopper liksom der, og da får jeg jo aldri med meg hvem som er hvem eller hvem som synger hva. Jeg får med meg noen av sangene, men om det er Flo Rida eller Nelly eller… “insert another famous artist here” har jeg ikke peiling på. Se, jeg klarer jo ikke komme på tre navn engang. Det sier nok. Så da Dan sa at Flo Rida skulle komme i studio tenkte jeg “Okei, Flo Rida, ja. Han har jeg vel kanskje hørt navnet til før. Er han norsk…?” Neida. ille var det ikke, da. Jeg visste jo at fyren var svensk! Da´ah. Panneklask, himlende blikk og alt det der. Neidasjø.

Anyways, tilbake til storyen. Da første svarte, tøffe, barske solbrillemann i svart skinnjakke kom luskende inn i lokalet så begynte jeg å knipse med en gang. Der er Flo Rida, tenkte jeg. Men nei. Det var jo selvfølgelig ikke ham. Så kom to-tre gorillaer til, og panikken spredde seg i meg i full fart. Hvordan i helvete skal jeg vite hvem jeg skal ta bilder av!? Jeg aner jo ikke hvordan fyren ser ut engang! Angst. Så kom han, og angsten forsvant. Selvfølgelig var det han. Det overlegne blikket var ikke til å ta feil av. Det sløve håndtrykket (som var sløvt av attitude, og ikke av latskap) og et lite “Hey, what´s up?” var i heller kke til å ta feil av. Han her er visst noen, tenkte jeg og løftet kameraet igjen etter å ha hilst kjapt.

Photobucket

Intervjuet gikk unna, og da var det tid for litt bilder av Dan og Flo Rida sammen. Og noen av Flo Rida alene. Jeg dirigerer mannen uten å blunke. “Hey, stå litt sånn her, da. Vær litt kul. Se litt tøff ut.” Damn. Kunne jeg ikke finne på bedre ting å si? Han så litt forvirra ut et lite øyeblikk, men gjorde som jeg sa. Ti sekunder. Fire-fem bilder. Så ferdig. Det var sjansen min til å ta noen kule bilder av en mann jeg så vidt har hørt om, men som jeg hadde forstått har gjort litt suksess rundt omkring i verden allikevel. Selv om jeg ikke ante hva han hadde gjort. Med ett Flo Rida og gjengen hans var ute av døra, pustet Dan rimelig letta ut, og sa: “Herregud, så nervøs jeg ble når du begynte å si hva han skulle gjøre!” Hahaha. “Sånn er jeg”, svarer jeg. “Klarer aldri å holde kjeft.”

I ettertid måtte jeg jo søke opp fyren på Spotify, og… Eh. Er det han, ja. Vel. Now I know!

Photobucket

For en stund siden skreiv jeg et innlegg hvor jeg listet opp 6 usexy ting med menn. Guess what? I got more! Jeg går for samme stil som sist; ei liste. Here we go – again! Bare for at det er gøy. Og sant.

1. Menn som maser.

Dette går sikkert begge veier. Vi jenter er sikkert ikke så veldig mye mindre plagsomme når vi maser vi heller, men nå var det jo “Usexy ting med menn” innlegget heter, og derfor; menn som maser er usexy. Jævla usexy.

2. Stygge joggesko – som brukes som hverdagssko.

Det er litt greit med litt stil. Jeg mener ikke at man trenger å bruke like mye tid på å velge outfit som Jan Thomas altså, men… Å bruke slitne, stygge, hvite joggesko som hverdagssko er rett og slett usmakelig. Usj.

3. Bleika hår.

Menn med platinahår ala Kristian Valen er… not so good. Trenger jeg si mer?

4. Menn som mener de kan noe, og som gjør alt de kan for å vise at de kan det…

…uten hell. Be a man og innrøm at du ikke kan det istedet! Mye mer mandig gjort av deg, og kanskje får man gjort unna det som skal gjøres litt raskere også. Og ikke minst; korrekt. Hey, kanskje jeg kan gjøre det istedet?

5. Sjalu menn.

Noen mener kanskje det er gøy å få typen sin sjalu, eller at det bare viser at han bryr seg. Vel, jeg syns det er usexy. Stol nok på deg selv og forholdet til å holde sjalusien der den hører gjemme; bortgjemt!

6. Feminine menn.

Her skal det ikke mye til. Ser jeg ett eneste feminint trekk på en mann så er jeg long gone. Seriøst.

7. Menn med dårlig musikksmak.

Jeg kunne aldri ha vært sammen med en fyr som synger høyt til Vikingarna (som jeg forøvrig alltid har trodd het “Viking-garna”) eller Shania Twain. Det er bare så… feil. 

8. Menn som ikke klarer å ta imot komplimenter.

Om jeg først gir deg en kompliment, så for all del; ta i mot det! Det hender jo ikke altfor ofte.

 

Det var det jeg kom på denne gangen. Om jeg kommer på mer etterhvert så kommer det selvfølgelig en del 3, og kanskje skal jeg snu litt på det og fortelle hva jeg mener er sexy hos mannfolk etterhvert også. Kan jo ikke bare dra mannfolka ned i gjørma uten å gi noe positivt for dem å leve på. Det går jo bare ikke. Ciao!

Etter å ha sett den fenomenale tv-serien Homeland (som forresten anbefales på det sterkeste), så har det ikke vært mulig å unngått å tenke på “the war against terror.” Det er egentlig ganske så sinnsykt hvor ekstremt påvirket vi er av USA på alle mulige måter. Hører man ordet terrorist har man (i alle fall helt frem til i fjorsommer med Utøya og Breivik) alltid lett sett for seg hvor denne terroristen er fra. Hvordan han ser ut. Hvor ond han er. Hvor hjerteløs han er. Hvor hardt han slår kona si og hvor redde barna hans er for ham. Ikke ofte har det falt oss inn at disse terroristene ikke er noe mer terrorister enn mange andre som velger å tro at angrep er det beste forsvar.

Tenk på alle uskyldige barn i Irak og Afghanistan som har blitt drept av amerikanske soldater, bomber og såkalte angrep mot terror. Det er ikke få, og det er minst like fælt å tenke på disse barnas skjebne som å høre om barna som ble drept i terroraksjonen i USA for over ti år siden. Eller på Utøya i sommer for den del. Jeg mener ikke at Al-Qaeda ikke er noen terroristgruppe, eller at det ikke finnes terrorister fra Irak, Saudi-Arabia, Afghanistan eller hvor det nå enn skulle være, men man blir ikke mindre terrorist så fort man bærer en stram uniform med et amerikansk flagg på brystet. Å bombe hele landsbyer fulle av uskyldige barn som er på vei til skolen er ikke noe mindre en terroraksjon enn det som skjedde i USA. Det er krig. Begge veier. Det er krig, og uskyldige mennesker er de som taper mest.

Så hører man plutselig om en ettåring bli disiplinert til døde av sin mor ved å bli holdt opp ned i ei bøtte med vann. I Oslo. Det er ondskap, det. Pur ondskap. Og det gjør meg så kvalm at jeg… ikke har ord.

Da var det kanskje på tide med et blogginnlegg igjen, og siden jeg har tatt helt ferie – både fra jobb, kamera og blogging – så er det på tide med del to av nattbusshistorien min. Oh yes. Vi har altså kommet oss fem minutter ut i den ulevelige bussturen til Heimdal klokka tre på natta. Vedsiden av meg sitter et kvinnemenneske jeg ikke har mye til overs for – på tross av at jeg ikke kjenner henne overhodet. Man får liksom litt lov til å mislike noen med ett de velger å bruke en full nattbuss som sitt eget private soverom. Jeg har flyttet meg så langt ut på setet mot midtgangen som overhodet mulig, og lener hodet oppgitt mot stolryggen. Ånei. Der ser jeg kjentfolk også. Jeg drar raskt på meg hetta på jakka og gjemmer hodet så godt jeg kan bak fuskepelsen som såvidt henger på hettekanten. Jeg lukker øynene og later som jeg sover. Det eneste problemet med å lukke øynene for å unngå noen, er at man automatisk får problemer med å holde øynene lukket med ett man har lukket dem. De lever plutselig sitt eget liv. Man kan kjempe imot, men da er det ikke mye med ansiktsuttrykket og øynene som sier “jeg sover” lenger. Og da er det bortkastet. Ved å lukke øynene for å unngå noen så vet man aldri når man trygt kan åpne dem igjen. Man mister all kontroll, og jeg hater det.

Jeg åpner øynene forsiktig allikevel. Raskt opp og igjen først – synkronisert med en “jeg-sover-men-må-røre-litt-på-meg”-bevegelse- bare for å få et lite overblikk. Pjuh. Min bekjente har satt seg langt der fremme, og hodet henger allerede horisontalt ut mot midtgangen så sikkelet drypper på gulvet. Vedkommende ser sliten ut. Som resten av halvparten på bussen. Den andre halvparten er i nachspielhumør. Også har du meg, da. Edru, alene, trøtt og lei. Og bussjåføren, som nå også har blitt rimelig lei. “Siden noen har det gøy med å trykke STOPP på alle stoppesteder uten å gå av, så ber jeg de som faktisk skal av om å komme frem å si fra så jeg vet hvor jeg skal stoppe” sier han over høytaleranlegget. Great. Jeg er av typen som planlegger hvor jeg skal gå for å komme meg av en full buss lenge før jeg faktisk skal gå av. Jeg ser for meg bussen stoppe, jeg ser for meg at jeg går av. Jeg… planlegger. Sort of. Jeg liker ikke hindringer. Som for eksempel det å sitte innerst lengst bak med den største shopaholikeren du kan tenke deg ved siden av meg, som har poser både i fanget, på gulvet foran seg og i midtgangen, på fanget mitt og… Okei, ikke  ille, men du skjønner tegninga. Hindringer. Jeg liker det ikke, og nå er jeg ikke lenger bare nødt til å brøyte meg frem blant dritingse mennesker til midten i bussen, men jeg er nødt til å komme meg helt frem til bussjåføren. Det er jo…. umulig.

Ti nye minutter går. Overraskende bra, faktisk. Jeg begynner å se litt lysere på ting. Dette går da aldeles ikke så ille lenger! Stemninga har dabbet litt av blant nachspielgjengen, og jeg kan virkelig se enden på denne mareritturen. Jeg skal akkurat til å smile i det han som tidligere stod og sov med et godt grep rundt en av de der ståplassholdegreiene (aner ikke hva man skal kalle de dingsene, jeg) spyr uttover hele gulvet foran inngangen i midten på bussen. Det hele skjer egentlig som på film; sakte og veldig… teatralsk. Fyren går rett fra å sove til å vise oss at han spiste calzone med kylling og pesto fra Seven Eleven som nattmat på et blunk – spybevegelsen er dramatisk og kommer helt ut av det blå. Et par jenter i korte, trange kjoler som roper “ta meg” hyler mens de febrilsk prøver å unngå å få tomatsaus på skoene sine. Fyren ser ut til å ha gjort seg ferdig, og har sovnet like fort som han våknet. Stående, fremdeles. Bussjåføren ser ut til å ha fått med seg hva som har skjedd. Han stopper bussen på Heimdal Sentrum og åpner dørene, og jeg – edru som jeg er – er raskere enn alle andre til å reagere, så jeg hopper over både calzone, brus og æsjogfysj for å komme meg helberga ut i snøværet før alle andre. Jeg begynner med ett å gå raskt hjemover, men rekker å se sjåføren bane seg bakover i bussen før jeg passerer fronten. Ansiktsuttrykket er ikke til å ta feil av, og jeg trenger ikke snu meg for å vite at spygutten antagelig snart ligger med nesa ned i snøen bak meg. Jeg lukker øynene, lar snøværet og vinden herje med ansiktet mitt, og smiler. Aldri før har det føltes så godt å komme seg ut i minusgrader og snøstorm klokka halv fire på natta.

Hovmod står for fall sies det. Og jeg har egentlig aldri tenkt noe mer over det, enn at det bare er noe jeg assosierer med de syv dødssyndene, religion og alt det der. Og jeg, ateist som jeg er, har egentlig aldri tenkt over det noe ytterligere, selv om jeg finner religion interessant, spennende og fascinerende. Meeeeen, i dag tenkte jeg på noe som passet veldig godt til akkurat det. Helt plutselig. Jeg aner ikke hvor ting kommer fra, og jeg aner ikke hvordan jeg ender opp med å i det hele tatt tenke på sånne ting mens jeg jobber i Photoshop. Kanskje er det  alle kjærleikslåtene som spilles i Spotify mens jeg jobber som trigger det. For det er jo ingen hemmelighet at det lages endel av dem. Låter om kjærlighet, altså. Jeg sitter i alle fall ofte og tenker på flørting, forhold, kjemi og alt det der, noe skriverikategorien min på bloggen preges sterkt av. I blame the love songs! (Og innrømmer også at jeg syns sånne følelsergreier er svært fascinerende.) 

Anyways, i dag tenkte jeg på dette med at hovmod står for fall. Og jeg tenkte på dette med forhold. Ut av intet tenkte jeg plutselig “Er man nødt til å føle seg litt… nervøs og… tja, underlegen i forhold til motparten for å vite at man i det hele tatt er interessert nok til å få et forhold til å funke?”  Jeg mener… Om en person gjør deg litt nervøs. Litt stressa. Litt… usikker – er det da gode tegn? Ydmykhet kan det vel kanskje også kalles. Jeg er ikke så veldig kjent med følelsen, og kanskje er det nettopp derfor jeg er singel også. Ikke at det er noe galt med å være singel altså. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og har egentlig alltid hatt litt attitude når det kommer til sånne følelsesgreier. Jeg mener… jeg har alltid tenkt at ting blir som de blir, og lar det være med det. Jeg tror ting ordner seg til det beste av seg selv, og at det beste er å bare følge med uten å stritte imot. Jeg orker ikke å føle meg usikker og nervøs av andre mennesker, og jeg orker ikke spekulere i om de liker meg eller ei. Gjør de det, så merker jeg det etterhvert uansett. Gjør de ikke det, så merkes det også. No big deal. Jeg har det ikke travelt. Jeg  ikke vite. Om en jeg kanskje er litt interessert i, ikke er interessert i meg så tar jeg det ikke så tungt. “Jaja, da er det ingenting å hente der. His loss!”  Ikke mye ydmykhet i den tankegangen med andre ord…

Så er spørsmålet; er man nødt til å føle seg litt underlegen for å i det hele tatt vite at man liker vedkommende godt nok til at et forhold kan funke? Kommer respekt i bunn og grunn fra ydmykhet? Hovmod står for fall. Om man har litt den “fuck it”-mentaliteten jeg selv til tider føler jeg har, så mener man at man klarer seg fint på egenhånd også. Fint uten eventuelle andre personer. Er man da i utgangspunktet dømt til å ødelegge ethvert forhold? No pain, no gain? Og bare for å ikke skape total misforståelse; jeg har selvfølgelig også fått den der usikkerfølelsen, altså. Den der jeg-vil-at-han-skal-like-meg-som-jeg-liker-ham-og-er-dritredd-for-at-han-ikke-gjør-det-følelsen. Følelsen man får når man treffer noen man med ett får en greie for. En… connection. Etellerannet man ikke helt vet hva er. Nysgjerrighet. Er det når den følelsen blir totalt borte at man er fucked? Er det sunt å være litt usikker, sjalu og stressa? Er det faktisk kanskje nødvendig også? Hva tror du?