Arkiv for kategorien 'Skriverier'

Jeg venter på bussen. Igjen. Det er jo noe man alltid gjør, virker det som. Og det er alltid mens man venter på bussen at man tar seg tid til å se på andre enn seg selv. Man får plutselig tid til å slippe alt man tenker på til vanlig, og tid til å tenke på hva som er rundt en. Hvem som er rundt en, og hva de gjør. Eller som i dette tilfellet; hva de prater om. Jeg satt på bussholdeplassen. Det var sol, og jeg hadde ørepropper i ørene uten å høre på musikk. Det bare så sånn ut. To gutter på rundt atten-nitten år går frem og tilbake foran meg og prater med hverandre. Om politikk. Jeg blir positivt overrasket. Godt å se at ungdommen bryr seg. At de tenker på annet enn heimebrent, volvo og pupper. At de er oppegående, veltalende og… Der stopper jeg. Mulig det var setningen “Jeg tror verden har godt av en tredje verdenskrig, jeg. Atomkrig eller noe.” som fikk meg til å ombestemme meg, eller kanskje det var svaret samme person ga til den andre da han sa “jeg tenker sånn… Hvorfor skal uskyldige dø?” som gjorde det. Svaret var nemlig “for det er sånn man VINNER! Vil du ikke vinne?”

Jaha. Så denne gutten skal jeg sitte på buss sammen med, tenkte jeg bekymret og så for meg det ene scenarioet etter det andre. Som kommende journalist i lokalavisa så jeg til og med for meg avisoverskriftene. “Gutt kaprer buss” eller “Attenåirng går i ABBs fotspor.” Ja, for holdningene han på fire minutter klarte å lire ut av seg skremmer meg. At norsk ungdom rundt omkring har et sånt syn på politikk, krig og fred og sånt er faktisk verre enn at Paradise-Iselin har fått gitt ut årets flaueste singel. Og det sier sitt, for det er ille det også. Hvor har det blitt av empati, medfølelse og normal… FOLKESKIKK? Jeg mener… Drepe? Krig? Elendighet? Er det noe å rope hurra for? Jeg ble målløs. Rett og slett. Lærere, foreldre og andre voksne som har med disse ungdommene å gjøre; si noe, vær så snill. Ikke la attenåringer gro fast slike aggressive holdninger. Drep det før det dreper oss. Jeg mener det. Jeg er seriøs. Dødsseriøs. Hvis ikke kommer det fler dager som 22. juli. Garantert. Og  ja, drep slike bubble gum-låter også. Det gjør vondt i ørene, og ødelegger musikk-Norge. Så er det også sagt i samme slengen.

Ja, hva er det ikke å elske? Korpsmusikk som fungerer som vekkeklokke rundt klokka åtte-ni på morgenen, pølser som bader i fett verre enn på bensinstasjoner, iskliss overalt hvor man går og russ med fløyter som lager lyd like konstant som tinitus i øret. Alle klemmer hverandre og ser ut til å glemme alt som heter intimsoner – noe som selvfølgelig er helt fantastisk! En nasjon, ett folk. Alle er vi i familie! (Mon tro om alle tenkte det kvelden/natta før, i konjakkrusens hete øyeblikk. 16-mai; incestens dag?) Så er det dette med kongen. Tusenvis av mennesker samles for å se kongen jobbe på en røddag. Ja, for kongen må selvfølgelig jobbe hardt, og det er tydeligvis en så sjelden kost at hele Norge er nødt til å få det med seg, enten om de faktisk befinner seg i folkemylderet utenfor Slottet, eller om de velger å holde seg hjemme foran tv-en i noen timer. Antagelig står tv-en på mens hele den moderne familien, som nå består av mine, dine og våre barn, pynter seg og gjør seg klare  i ro og mak, helt uten stress, småkjefting og irritasjon. Oh, such a perfect day.

Og om man virkelig er rutinert på denne feiringsgreia, så har man selvfølgelig vært på fest til langt på morgenen, så man får oppleve alt det fantastiske 17-mai har å by på i fyllesyk tilstand. Å bli vekt av vakker korpsmusikk en halvtime etter at man har sovnet er grunn nok i seg selv til å hoppe opp og klemme noen mens man roper “hurra, hurra, hurra!” Mindre grunn til å rope hurra blir det selvfølgelig ikke i det øyeblikket du kommer deg ut i gatene i sentrum av byen, hvor tusenvis av barn roper og ler høyt, mens tusen andre gråter hysterisk mens de ser heliumballongen sin forsvinne bak mørke skyer på himmelen. Mørke skyer, hva er det jeg skriver? På 17. mai er det jo alltid sol og pent vær! Aldri regner det. Aldri blåser det. Spesielt ikke her i Trondheim – Solens by!

Så er det tid for taler. Ordførere og andre viktige mennesker, som du gjerne kunne ha betalt for å høre snakke, preiker om samhold og tradisjoner. Minioriteter og majoriteter. Barn og fremtid. Og ikke minst; 22.juli. Alle tar på seg alvorsuttrykkene sine og ser på hverandre med triste, forståelselsfulle blikk som symboliserer at vi nok en gang er èn nasjon og ètt folk, samlet og sterke. Uten hat, men bare fylt med kjærlighet og vakre tanker. Det gråtes en skvett, noe ektefølt og noe fasadepreget, før talen rundes av med humor på høyt nivå som får alle til å humre lett. For ordførere er alltid morsomme mennesker som vet kunsten å underholde store folkemengder.

Nei, nå tør jeg nesten ikke skrive mer fine ting om 17.mai, jeg. Da blir jeg vel beskyldt for å være nasjonalist og det som verre er. Og istedet for å bruke dagen på å skrive om den, så må jeg jo ut i Solens By og oppleve litt! Åh, som jeg gleder meg. Gratuelrer med dagen, allesammen. Må din dag bli like magisk som min.

Photobucket

Barn er så herlige. Nå snakker jeg ikke om at de er søte å se på, at de sier morsomme ting eller… Ja, noen av de andre grunnene til at barn er herlige. Jeg tenker på ærligheten. Barns ærlighet er noe av det beste som finnes. Og barns empati og omsorg. Som for eksempel da jeg, Vilja, mamma og Brynjulf var på Egon og spiste pizza her en dag. Vilja fant en ballong som hun tok med seg. Etter noen minutter kommer en jevnaldrende gutt og sier at ballongen var hans. Vilja nekter å gi den tilbake, og gutten begynner å gråte. Jeg sier til Vilja at hun må gi tilbake ballongen til gutten, noe hun gjør svært motvillig. Så kommer surleppa frem, og nå er det Vilja som bryter ut i hikstegråt. Ikke mange metrene unna sitter en litt eldre gutt, rundt syv-åtte år tenker jeg, med ryggen til foran en pc og spiller spill. Han har fått med seg hva som har skjedd, tar pause fra spillet, snur seg mot Vilja og sier; “Du kan få min ballong.” Så gir han Vilja den oransje ballongen sin. Guttens pappa får med seg dette, gir tommel opp, skryt og ros. Svært velfortjent sådan.

Photobucket

Jeg ble så glad. Ikke for at jeg slapp å høre på Viljas grining, men for at et barn gjør noe sånt. Hvor lett hadde det ikke vært å bare oversett hele situasjonen? Hvor mange voksne hadde gjort det samme i en lignende situasjon (men kanskje litt mer “voksen” utgave der ballonger kanskje ikke var helt den store greia)? Og ikke minst; jeg ble glad av å se en pappa gi ros og skryt. Der er det gode verdier, tenkte jeg. Der er det god oppdragelse. Der har man et godt grunnlag som jeg kjenner igjen godt fra min egen barndom.

Photobucket

Man kan på mange måter si at barn er enkle. De sier det som det er. De gråter om de slår seg. De forteller oss hva de vil ha. De er rett frem, uansett. Mange vil kanskje påstå at barn velger enkle løsninger. Vel, om det er så enkelt – hvorfor fortsetter man ikke med det etterhvert som man blir voksen? Barn er modige. Barn sier i fra. Barn overser ikke. Barn reagerer. Barn viser følelser. Barn er ekte, og om det er å velge enkle løsninger så lurer jeg litt på hvorfor tilsynelatende minst åtti prosent av verdens voksne del av befolkningen velger å gjøre det totalt motsatte. Det er rart at det som er så enkelt og naturlig for barn, er så vanskelig for oss voksne. Barn, som ikke engang har det samme ordforrådet som de fleste voksne, har på merkelig vis lettere for å uttrykke seg i blant, uten å gjøre ting vanskeligere enn de er.

Photobucket

Jeg har mange ganger tenkt tanken “Åh, jeg vil tilbake til barndommen, til da alt var enkelt og bekymringsløst.” Før tenkte jeg ikke over hvor enkelt det egentlig er å ta et par steg tilbake, men allikevel fremover. Vi blir ikke voksne for at ting ikke lenger er bekymringsløst, men livet blir ikke lenger bekymringsløst for at vi blir voksne. Jeg måtte lese den setningen der fire ganger selv for å se om det kom ut slik jeg mente det. Skjønner du hvor jeg ville? Jeg mener… Alt kan ikke alltid være bekymringsløst og enkelt, men vi kan helt klart velge å gjøre det mye enklere og mye mer bekymringsløst enn vi gjør det til selv. Være litt enkle. Være litt “barn”. Det er i alle fall min nåværende livsfilosofi. I´ll let you know how it works out!

Jeg elsker konstruktiv kritikk. Og ja, det var jo også en måte å starte et blogginnlegg på. “Hei, vi hopper rett i det, vi.” Men ja. Tilbake til kritikk. Hjernen fascinerer meg, og jeg er pissredd for å undervurdere den. Av og til tenker jeg så mye frem og tilbake på ting at jeg til slutt ikke vet hva jeg tenkte i utgangspunktet, hva som er reelt eller hva som er… meg. (Ja, i overkant pompøsden der, med kursiv og greier.) Man kan på mange måter si at jeg tror jeg bløffer meg selv, uten å egentlig gjøre det, noe som resulterer i at jeg omvendtbløffer meg selv. Og om du sitter der som et stort spørsmålstegn og klør deg i bakhodet nå; ikke fortvil. Du er antagelig ikke den eneste.

Jeg skal allikevel prøve å få frem poenget mitt. Det jeg mener er at av og til så er jeg så opptatt av å analysere meg selv at jeg snurrer rundt i så mange retninger at jeg mister fotfestet, og det er der kritikk kommer inn. Andres perspektiv. Andres syn. Andres observeringer. Å få hard kritikk slengt i fleisen kan føles hardt og brutalt, og man kjemper høyst sannsynlig så godt i mot som overhodet mulig, men følelsen når man forstår at kritikken faktisk er på sin plass og ikke akkurat heeeelt på villspor… Det er prisløst. Kritikk er kun et dytt tilbake fra et sammensurium ens egen hjerne har klart å skape, og inn i riktig retning. En vei ut fra bløffen i god behold, liksom. Med selvinnsikt og hele pakka. Og det er da ikke så dumt?

Men. Man skal ikke ta all kritikk for god fisk heller. Man har faktisk fler verktøy å bruke. Selv når man klarer å lure seg selv. Magefølelsen. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har lært meg å høre på magefølelsen min i mye større grad enn før. La den ta over for hjernen i blant. Hjernen dytter oss gjerne i den retningen vi vil at den skal føre oss, mens magefølelsen er, om vi vil og klarer å høre på den, brutalt ærlig. Det er rimelig befriende. Ingen vimsing, ingen omvendtbløffer, ingen vandring rundt omkring i sirkler. Det er litt plastereffekt over det hele. Du vet – et røsk og det er over. Så ble det som det ble. Verken mer eller mindre.

Som med så mye annet så tror jeg på uttrykket “alt med måte.” Hjerne og magefølelse i et samarbeid er nok å foretrekke fremfor kun både det ene og det andre. Å høre på magefølelsen til enhver tid kan bli et ganske impulsivt liv, og det kan svi mye av all plasterrøskinga. Og hey, nå er jeg på vei til å bli mer pompøs enn både Ari Behn og han derre kunstnerfyren i hvit skjortel… Han derre… Ehm… Odd Nerdrum! Nerdrum var det. Kom på det nå. Uansett, jeg er snart mer pompøs enn de to tilsammen, så da er det vel på tide å avslutte. Hvis ikke så har vel dette rukket å bli ei sippete emobok med banneord i tittelen før jeg vet ordet av det, og det er ikke akkurat en bokdebut jeg vil stå for. Da er det jo helt klart mye kulere å skrive blogginnlegg om hjerner og magefølelser, med i alle fall ett godt poeng eller to.

Jeg ser på meg selv som et ungt menneske. Hallo, jeg er jo bare fylt tjueto år. Det er ikke allverden. Derfor føler jeg meg ofte angrepet og sett på som dum, naiv og uvitende i visse situasjoner, kun på grunn av alderen min. Du vet, av og til så diskuterer man et eller annet med noen som er eldre enn en selv, og ofte får man “du er så ung at du ikke vet bedre” slengt i fleisen. Hardt og brutalt. Noe som gjør meg rimelig fornærmet. At man hele tiden skal bli sett ned på når det kommer til visse ting som man “bare forstår etterhvert som man blir eldre”, ting som man “bare trenger litt livserfaring for å forstå”, kun for at man ikke er førtifem år, halvgrå i håret og (tilsynelatende) fornøyd med livet som det har blitt, er  for meg rimelig urettferdig. Akkurat som at man garantert blir mye mer intelligent med årene. Mer oppegående. Akkurat som at livserfaring og intelligens følger den samme kurven for alle og enhver. “Er du tjueto år og trettifem dager gammel har du 7,8 i livserfaring på Livets Skole-skalaen. Om nøyaktig firogførti dager går du opp til 7,9. Gratulerer! Åja, har du fylt tjuetre år nå, ja? Jamen, DA skal du selvfølgelig få lov til å delta i denne diskusjonen uten å bli tatt like useriøst som Rune Rudberg!” Hallo. Er det bare i mine ører dette nesten lyder verre enn Lasse Stefans?

Naiv. Ja, det er klart det finnes mange unge, naive mennesker dere ute, som kanskje ikke tenker gjennom alt de gjør, sier, viser eller forteller om, men det gjelder jo i like stor grad godt voksne mennesker også. Det handler i grunn ikke om å være naiv heller. Det handler om intelligens. IQ og EQ. Verre er det ikke. En som velger å skrive slibrige meldinger på chatten på facebook istedet for å poste det på wallen eller som en kommentar på den svært så heldige sin status, har helt klart høyere IQ enn den som velger å hinte til… seksuelle ting åpent for alle og enhver til å se, gjerne med tjue blinkefjes bak. Eller den feite smileyen med alle de dobbelthakene (som jeg forsåvidt aldri har forstått meg på) som ser omtrent sånn her ut ;)))))). EQ handler alt om sperrer. Hvor mye vil man at hele verden skal kunne lese om en selv? Hva vil man at folk skal tro? Eller… Rettere sagt; EQ er viten om hva ting man sier og gjør får andre til å tro de vet om en.

Jeg tror nok vi til en viss grad er med på å bestemme hva andre skal tenke om oss. Vi har muligheten til å gi andre et inntrykk av oss selv, selv om det ikke skal mye til før man plutselig har gitt inntrykk av å være noe man absolutt ikke er. Det er ikke så lett det der. Men i bunn og grunn så har man sjansen til å vise hvem man er ved å være bevisst på hva man vil at andre skal tenke, og på hva andre kommer til å tenke. Det er mulig det høres ut som at jeg er en person som bryr meg veldig om hva folk tenker om meg nå, og når jeg tenker meg om så er ikke det helt feil. Selvfølgelig vil jeg bli sett på noe som jeg selv kan respektere, og ikke noe jeg selv mener gir inntrykk av dumskap, lav intelligens, tilbakeståendehet eller det som verre er. Jeg vil gi rett inntrykk til folk av hvem jeg er. Så lenge jeg har kommet  langt så er det ikke så nøye om det blir godt tatt i mot eller ikke. Så lenge jeg ikke blir sett ned på før jeg i det hele tatt rekker å gi et korrekt inntrykk av meg selv, så er jeg faktisk veldig fornøyd. Uansett, poenget var i grunn bare at jeg blir ekstremt irritert hver gang noen peker på sandkassa og sier “gå og lek med noen på din egen alder” så fort de merker litt motstand i en diskusjon. Det er hersketeknikk på øverste hylle, og jeg kan virkelig ikke fordra det. Det var i grunn bare det jeg ville si ikveld, men… Har du vært innom bloggen min før så vet du at det alltid blir litt mer å lese på enn hva som først var tenkt. Anyway. NÅ gir jeg meg. God natt.

Photobucket

Jeg har brukt kvelden på å se denne videoen og Brennpunkt om ungdommer som overlevde på Utøya, og jeg vil anbefale dere å se de ogå. Jeg grein av Utøyadokumentaren. Det skjer så mye forferdelig rundt omkring i verden hver eneste dag, og det gjør meg så utrolig redd. Tanken på at noe noen gang skal hende Vilja gjør meg skjelven. Tanken på at hun skal vokse opp uten at jeg kan beskytte henne mot alt hele tiden gjør meg i alle fall redd, og jeg har mest lyst til at hun skal forbli den bekymringsfri treåringen hun er, som krever kos og klem av mammaen sin om hun har slått seg eller er lei seg. Å holde rundt Vilja mens jeg stryker henne på ryggen og sier trøstende ord er seriøst den beste følelsen i verden. Jeg føler meg aldri så nødvendig og viktig som da. Livet føles aldri så meningsfylt som i de øyeblikkene. Jeg innser hvor heldig jeg er, og det får meg til å virkelig sette pris på tid. Ting blir satt i perspektiv, og ut av meg renner den ene klisjeen etter den andre, som resulterer i et blogginnlegg om pompøse ting som meningen med livet, takknemlighet og rettferdighet. For det er det det handler om. Så da får det så være om jeg bader i klisjèsuppa. Så nå sniker jeg meg inn på rommet til Vilja og gir henne enda en nattaklem, på tross av at hun har sovnet for lenge siden. Bare for at jeg trenger det. Og for at jeg er så heldig som kan.

Photobucket

Jeg er ikke mye amerikansk av meg. Du vet, jeg blir ikke rørt til tårer av overdrevne kysse-i-regnet-mens-det-spilles-søt-musikk-scener i typisk amerikanske dramakomedier. Jeg er ikke særlig begeistra for Bush og hans politikk, og jeg kan ikke huske sist jeg spiste på McDonalds. Jeg har aldri kledd meg ut på Halloween og driter egentlig i alt som heter morsdag, farsdag og Valentines Day. Og til dagens tema; jeg går ikke på dates.

Det verste jeg vet er når noen spør meg på date. Ja, det er faktisk helt fryktelig, og på tross av hvor selskapssyk jeg som regel er døgnet rundt og hvor lite lyst jeg har til å sitte hjemme alene en kveld, så skal det ekstremt mye til før jeg sier ja til noe sånt. Jeg mener… Det er kleint. Skikkelig, skikkelig kleint. Når man er på en date så er det liksom plutselig blitt noe. Ikke bare avslappa, tilfeldig og frivillig, om du skjønner hva jeg mener. Praten MÅ være der. Hele tiden. Alt må flyte, og man kan ikke bare si “det var hyggelig å prate med deg, men nå må jeg stikke” sånn helt plutselig heller, for hva skal man da skylde på? At man har andre planer? Hvem legger andre planer om man skal på date? Nei, ikke sant. Hele situasjonen er plutselig veldig tvunget og ubehagelig, og hvem vil vel være med på noe sånt – frivillig?

Å møte noen tilfeldig, på fest, på jobb eller bare i andre helt hverdagslige, vanlige situasjoner er så mye bedre. Da kan man snakke uten å føle at man  snakke. Man kan holde kjeft om man vil også, uten at det blir en av de der grusomme pinlige stillhetene som bare dreper en innvendig. Man har ikke avtalt å holde hverandre med selskap, og derfor har man ingen forventinger verken til seg selv eller den andre. Og ingen forpliktelser.

Det er mulig det er mulig å ha en vellykket date som bare ruller og går helt perfekt, men… Det er allikevel ikke min greie. Jeg er dessuten ikke  desperat etter å finne meg en kjæreste at jeg trenger å pine meg gjennom mye for å få det. Er det en ting jeg har skjønt så er det at tvang sjelden fungerer som man vil. Og dating er tvang. Virkelig. Men nå har jeg egentlig glemt hvor jeg ville med dette (for jeg er sikker på at jeg hadde et eller annet godt poeng med det), og jeg føler for å ta meg en dusj nå, så… Da bare  avslutter jeg. Poenget er altså at jeg hater dating. Og at det er noe jeg ikke skal pine meg selv gjennom. Ever. Jepp. Dett var dett. 

Jeg har funnet ut at jeg er som en magnet. I mange tilfeller i alle fall. “Ånei”, tenker du sikkert nå. “Er hun virkelig selvdigger? Kaller seg selv en magnet?” Svaret på det er jo selvfølgelig ja, men det er ikke det som er poenget nå. Og det er heller ikke den type magnet jeg tenker på. Ikke av den positive sorten. Du vet, en magnet fungerer sånn at den trekkes mot motpolen av seg selv, og skyver seg vekk fra likheter. Jeg fungerer, ufrivillig, akkurat sånn. Hva er min ekstreme motpart? Jeg vet ikke, men den feite, halvgamle fyren som prøvde å få meg inn i bilen hans med å si “jeg er ikke farlig…” mens jeg venta på bussen i går er sikkert ikke langt unna. Eller alkoholikeren på femogførr som både snakka på meg hodepine og ga meg en så kraftig vodkaklem at jeg lukta fyll hele veien hjem. Det hendte forresten på en bussholdeplass det også. Si meg, er det på bussholdeplassene det skjer nå for tiden? Er det der det er action? Anyways. Jeg vil tro begge er gode kandidater. Og hva har de til felles? Sikkert mye, men poenget jeg vil frem til er; meg. De har meg til felles.

Stopp. Hold, som tyskerne ville ha sagt. Vi må spole litt tilbake, for voldektsmannen i den blå, gamle bilen i Heimdal sentrum fortjener (absolutt ikke, men på en måte allikevel) mer spalteplass. Jeg venta på bussen. Det snødde lett, og jeg frøs. Angra meg litt for at jeg tok på dressjakke, og ikke vinterjakke. Ble snufsete i nesen og iskald på hendene, men nektet å legge iPhone´n i lomma av den grunn. Syntes bussen begynte å bli litt treig. Det var da en bil kjørte forbi og tuta. Jeg rakk ikke se hvem det var, og jeg rakk ikke reagere. Var det en jeg kjente? Hvem var det? Jaja, hvem bryr seg. Bilen var borte forlengst, så det var ingen vits i å fundere på hvem det kunne ha vært. Jeg kjenner ganske mange.

Jeg frøs i to-tre minutter til, og plutselig dukker bilen opp igjen. Den kommer kjørende tilbake. Tuter en gang til, før den svinger inn på parkeringsplassen på den andre siden av veien, og blinker med lysene mot meg. Hva faen..? Det  være en jeg kjenner som vil gi meg skyss ned til byen. Jaja, det hadde jo vært greit med skyss, tenker jeg og tusler bort til bilen. Åpner døren på passasjersiden og… Huh? Hvem er du? Hvor full var jeg egentlig forrige helg? Where did I sleep last night, lissom? Hahaha, neida. Jeg bare tuller.  full er det ikke mulig å bli. I bilen sitter en halvgammel, feit mann med et så creepy glis at Salad Fingers bare blir barnemat (først; hø hø hø. Second; om du ikke har hørt om Salad Fingers er det bare å google i vei. Og le. Og bli skremt. Og ganske sjokkert), og ut av gliset smyger det seg slepende ord; “skal du sitte på ned til byen eller?” Så ler han litt – nervøst. Du vet, akkurat som man forestiller seg en voldtektsmann ville ha… fnist. Et stereotypisk “giggle” som burde få alle alarmer til å lyse og blinke verre enn Epilepsirobotene i en episode av The Simpsons.

Uansett, voldtektsmannen er tydeligvis oppegående nok til å oppfatte uroen i ansiktsuttrykket mitt (applaus!), og legger svært beroligende til: “jeg er ikke farlig…”. Etterfulgt av det samme creepy gliset. Ånei, du er ikke farlig, sier du? Men daså! Da er det da ikke noe problem. Jeg tenkte et sekund at du var litt creepy skjønner du, men når den andre setningen du sier til meg – ever – er “jeg er ikke farlig” så skjønner jeg jo at jeg kan stole på deg. Ja. Klart det. Jeg pekte på mobilen, og forklarte raskt at jeg allerede hadde kjøpt billett på den, og omtrent løp tilbake til bussholdeplassen. Skremt og litt skjelven. Mannen kjører igjen. Pjuh. Gone forever. Men, neida. Han snur igjen. Kjører tilbake, tuter, kjører frem igjen, tuter, kjører tilbake igjen, tuter. Han kjører frem og tilbake fire-fem ganger, og tuter hver gang. Og ser på meg gjennom vinduet sitt. Creepy. Heimdal, I love you.

Så. Jeg er tydeligvis en magnet for creepy tapere midt i førtiåra. Jeg kunne jo selvfølgelig kommet med mange andre eksempler også, som fyren (som jeg absolutt ikke kjenner eller har møtt) som la meg til på facebook og kommenterer koffertkommentarer så ofte og upassende som mulig (en status om napping av bryn endte for eksempel i den classy kommentaren “Så lenge musa er bar”), eller fyren (som jeg heller absolutt ikke kjenner eller har møtt) som inviterte meg med på noe han kalte ei “uforglemmelig, het og spennende hotellnatt” – også over facebook. Også har vi jo selvfølgelig denne skremmende hendelsen. Trenger du høre mer? For jeg har mer. I massevis! Ikke? Nei, jeg trodde ikke det. Jeg begynner faktisk å bli litt paranoid, jeg. Begynner å bli litt redd hver gang jeg går alene. Engstelig, liksom. Får den samme følelsen jeg alltid fikk da jeg ble mørkredd som barn. Følelsen av at noen går etter meg. Følger etter meg. Er under senga mi. Du vet – sånn frykt som som regel er tåpelig og irrasjonell. Som regel. Nuff said, som de kule kidsa sier.

Photobucket

Vilja har ikke mye til tomt blikk. Vilja er et suksessmenneske. Mitt favorittmenneske.
Lana Del Rey – We Were Born To Die

Jeg hater tomme blikk. Tomme blikk tilhører mennesker som ikke tenker lenger enn sin egen nesetipp og som bare går rundt i de tafatte, hjernedøde rutinelivene sine med intetsigende ansiktsuttrykk og halvskjeve smil. Som tar morgendagen for gitt. Ja, som i grunn tar alt for gitt. Uten ambisjoner, uten bekymringer, uten verken glede eller sorg, uten tap og uten seire. Mennesker som ikke tenker på dypere ting enn middagsplanene for resten av uka eller været til helga. Mennesker som ikke føler noe som helst, og som ikke lar seg affektere av andre mennesker overhodet. Jeg hater tomme blikk.

Tomme blikk vises godt på bilder. Kanskje er det derfor jeg ser tomme blikk overalt. Kanskje er det derfor jeg så og si aldri liker noen. Fine Marte sier jeg liker alle. Hun tar litt feil. Jeg liker ikke alle. Jeg bare… godtar dem. De er som de er. Jeg er som jeg er. Jeg respekterer dem. Okei, så har hun vel i og for seg rett. Det er få jeg misliker, og jeg kan være hyggelig mot de fleste uten å vri meg i mental smerte. Jeg liker derfor kanskje så og si alle (og nesten ingen på samme tid), men det er få jeg tenker mer over enn å bare godta dem for hvem de er. Og tilpasse meg til det. Det er sjelden jeg treffer mennesker jeg virkelig ser. Eller føler jeg ser, i alle fall. Det er sjelden jeg treffer mennesker som interesserer meg mer enn “skal du ut i helga?” eller “fin hund du har”, om du skjønner hva jeg mener. Hva har det med tomme blikk å gjøre? Det har alt med tomme blikk å gjøre.

Det er de med tomme blikk jeg kun godtar. Tolererer. Intet mer eller mindre. De jeg godt kan snakke og le med. Til og med bry meg om. Men, det er de med blikkene jeg… hva skal man si? Det er de som interesserer meg. Det er de jeg tror kan overbevise meg om at livet ikke kun er en evig, håpløs jakt etter alt man ikke har og aldri kan få. Og kanskje er det de jeg føler kan forstå meg best også. Og omvendt, selvfølgelig.

Når jeg tenker meg om så ombestemmer jeg meg. Tomme blikk tilhører ikke de overnevnte menneskene. Tomme blikk er vel egentlig kun mangel på kjemi. Derfor overrasker det meg alltid hvor vanskelig ting skal være når man for en gangs skyld møter et blikk. Enten er jeg en ekstremt dårlig menneskekjenner (noe jeg alltid har trodd var en av mine sterkeste sider), eller så er faktisk livet kun en evig, håpløs jakt etter alt man ikke har og aldri kan få. Også for meg, som så og si har innsett at det er sånn. Man skulle jo tro at innsikt og forståelse ga noen fordeler der. Nesten på samme måte som at første steg mot å bekjempe et alkoholproblem er å innrømme at man har et problem. (Uten at det ligger et skjult budskap bak akkurat den der.) Men… Kanskje ikke? Kanskje er vi bare evig dømt til å være naboen til han med det grønneste gresset og de fineste rosebuskene, alle som en. Også naboen. Du vet, også han med premiumplenen.

Først og fremst vil jeg bare si at dette innlegget skal inneholde så mange poenger og historier at det kan minne om en ultraitaliensk pizza; overdrevent mye fyll og altfor tynn bunn til at man på lett måte kan få det i seg uten å miste halve fyllet på veien opp mot munnen. Håper du skjønner den fantastiske pizzametaforen min. Hvis du ikke gjør det, så er i alle fall metaforen ekstremt velplassert – allerede. Forklaring nødvendig? Exactly. Forklaring fremdeles nødvendig? Auch. Men ja. Dette innlegget skal inneholde så mye som er verdt å enten a) le av, b) tenke på eller c) kommentere, at du ikke helt vet hvor du skal begynne eller hva du faktisk har lest. Ehm… Ja.

Så over til selve greia: dette innlegget startet egentlig med Twitter. Vi kan skylde på (eller rose (?)) twitter for at dette innlegget i det hele tatt ble til, for hadde det ikke vært for den 140-tegnsgrensen på oppdateringene der så hadde jeg heller laget en lang status og antagelig postet den tre minutter etter at jeg svett og jævlig kom pesende inn døra. Det hele startet med at jeg, klokka 22.13 denne fedagskvelden, bestemte meg for å gå en tur. Trimme litt. Etter få meter med rask gange fant jeg ut at jeg skulle jogge, og da begynner jo selvfølgelig hjernen å kverne ut en eller annen vittig skrytestatus til facebook og twitter. For sånn har det moderne samfunn blitt, nemlig. Man tenker ut statuser som kan få flest mulig “likes” og kommentarer, retweets eller replies før man rekker å tenke over at man gjør det. Og om det ikke er slik det moderne samfunnet har blitt, så har i alle fall jeg blitt det.

Tilbake til poenget; alle vet at vanlige skrytestatuser om at man trener på ikke fullt så vanlige tidspunkt ikke er så veldig populære, så derfor måtte jeg tenke ut noe… annerledes. For ja, jeg er en sånn en. Du vet – jeg tåler ikke å ha en facebookstatus liggende ute om jeg ikke har fått minst fem likes etter maks ti minutter. Denne skrytestatusoppdateringa jeg klekket ut mens jeg løp en fredagskveld ble derfor plutselig omgjort til en flausestatus, og ble dermed godt over 140 tegn. Over 140 = ingen god twitterstatus (med tanke på at den da må stoppes midt i), og voila! Et blogginnlegg ble født. For her er statusen jeg begynte på; “Jeg har funnet ut det ikke er så lurt å stikke på joggetur etter å ha slurpet i meg nesten en liter te uten å gå på do etterpå. Måtte pisse bak et tre et godt stykke unna veien (for å ikke bli sett), og fant dessuten ut at jeg fremdeles er litt mørkredd. Og at det ikke er godt å få en pinne i rævva. Neida. Det siste der var tøys.”

Og derfra tok det jo selvfølgelig bare av, for det der med at kognitiv utvikling hos barn skjer mens barnet er i bevegelse (opp, ned, hit, og dit) er ingen myte. Ikke at jeg er et barn altså, men jeg har troen på at hjernen min fremdeles utvikler seg litt allikevel. Mens jeg er i bevegelse får jeg i alle fall mer enn nok å tenke på, og der og da syns jeg selvfølgelig alt er like glupt og intellektuelt også. Jeg ser for meg den ene suksesstatusen* etter den andre (*en suksesstatus må ha over 15 likes og 5 kommentarer), og gliser tilfreds for meg selv der jeg fremdeles løper uten å egentlig legge merke til det. Og da slår det meg selvfølgelig; siden når klarte jeg å løpe i mer enn ti minutter uten å dø av oksygenmangel? Sist jeg løp frivillig (og faktisk likte det) var da jeg var femten år, usikker og sånn halvveis spiseforstyrra, som de fleste jenter er en eller annen gang i løpet av livet.

Men tilbake til pisse-i-den-mørke-skogen-greia. Jeg måtte altså pisse, sånn helt plutselig. Te fungerer sånn. Det fyker rett gjennom systemet. Jeg fant altså en avstikkervei, jogget ned den et stykke før jeg løp ut i grøfta og satte meg bak en busk og noen trær. Der pissa jeg, og ble med ett veldig redd for at det skulle komme noen. Jeg slo av musikken, og ble enda reddere. Man kan kanskje si det er skummelt å ikke høre om det kommer noen, men jeg mener det er skumlere å faktisk kunne høre det. Ingen kom, heldigvis, og jeg løp derfra lettet, glad og med ei blære som faktisk lot meg løpe et stykke til.

Jeg fortsatte der jeg slapp, og det slo meg plutselig at jeg på mange måter har en sånn derre “Nytt på Nytt”-greie mens jeg løper. Ukens høydepunkter. Jeg tenkte tilbake på uka, og små ting ble plutselig mye klarere. En vits jeg lo av, men ikke forstod der og da, ble plutselig morsom på ordentlig. Det var sånn du mente den, ja! Og jeg innså plutselig at jeg hørte feil i løpet av en samtale, og svarte på noe som det aldri ble spurt om. Kleint. Så lang tid kan det faktisk ta før det går opp for meg. Enda kleinere. Det hadde faktisk vært bedre om det forble misforstått. Så går det nok en gang opp for meg at jeg fremdeles løper. Snart femti minutter med løping – hva skjer med meg? Siden… når? Hvordan…?

Og så rakk jeg ikke tenke mer før jeg var hjemme. Nå har hjernen slått seg helt av, for det har den en tendens til å gjøre når jeg sitter i ro, nemlig. Det er litt upraktisk, for det er ikke så lett å skrive blogginnlegg mens man løper. Nei, nå skal jeg sove. Hjernen sier stopp. Kroppen roper ”hviiiileeeeee” og jeg har endelig fått tilbake pusten. Neida. Jo, altså, jeg har fått tilbake pusten, men det fikk jeg jo for lenge siden. Ikke nå nettopp. Woæh. Nå skriker til og med ordene mine “legg deg NÅ!”

Og ja, forresten. Korrekturlesing og opprydding på dette innlegget utsettes i evigheten. Det ble kanskje ikke så godt som en italiensk pizza, og minner kanskje mer om en diger semlte… hva heter “melting pot” på norsk igjen…? Ser du. Hjerne = avslått. Jaja. Pizza, pytt i panne eller salad bowl; lenge leve impuls…isme. Eller whatever.