Arkiv for kategorien 'Skriverier'

Uploaded from the Photobucket iPhone App

I dag har jeg ryddet på soverommet. Det som før tilsynelatende var et gulvløst rom, har nå både fått gulv, plass og orden. Klærne mine lå strødd over alt. Gulvet var dekt. Senga var et eneste stort rot (for det har man jo mulighet til når senga er like bred som den er lang), og… Ja. La oss bare si at det var bittelitt rotete. You get the picture. Men dette er jo ikke poenget. Poenget er at vi jenter (for jeg velger å tro at jeg ikke er den eneste i verden) er utrolig dårlige til å kjøpe klær i blant. Eller, vi er nok flinke til å kjøpe - vi er bare ikke alltid like flink til å kjøpe rett eller til å kaste når ting så tydelig aldri blir brukt.

Jeg fant tre plagg med lappen på. Det er ganske mye det, med tanke på at jeg ikke har kjøpt klær på en hel evighet. Tre plagg som har vært med på den ene flyttingen etter den andre, og som fremdeles har lappen hengende på. Da er det ikke mye brukt altså. Og hva gjør jeg? Bretter den fint, legger den i en skuff og tenker “en dag får jeg kanskje bruk for den. Vet jo aldri. Kanskje den blir finere eller kler meg bedre etterhvert.”

Vel, gjett da. Det kommer ikke til å skje. Jeg gjentar: Det. Kommer. Ikke. Til. Å. Skje. Kast den nå! Gi den bort, selg den, pakk den i en pakke og send den til Afrika. Jeg bryr meg ikke hva du gjør med den, Drea, men for guds skyld – ikke bygg opp klesskapet ditt med plagg du aldri kommer til å bruke.

Jammen…

NEI. Ikke. Ikke noe jammen.

Jammen, hør da! Det kan jo he…

NEI. ENN – E – I. Neeeeeei.

Hardt liv.

Jeg ble kalt oppmerksomhetssyk om dagen. Oppmerksomhetssyk, jeg!?

Nei, nei, nei. Jeg er ikke oppmerksomhetssyk. Jeg er bare bemerkelsesverdig.

Jeg ble kalt billig også. BILLIG.

Ja, okei, så er skjørtet kort og toppen liten, men altså… Jeg vil jo være kropp med klær, og ikke klær med kropp! Dessuten er klær dyrt.

Ja, og så blinker jeg kanskje ekstra med øyevippene mine for å slippe å betale drikke på byen. Men hei, det er også dyrt!

Jeg er da ikke billig av den grunn. Jeg er bare økonomisk. Finansielt oppegående. Kanskje grådig også, om du vil. I alle fall ikke billig.

Åja, du mener jeg er horete, bare for at jeg sprer beina for de fleste som spør? Omtenksom heter det. Og positiv.

Jeg ble også beskyldt for å være lat. Det stemmer helt klart ikke. Jeg er avslappet. Jeg tar meg tid til nok skjønnhetssøvn. Jeg er opptatt av helse.

Overfladisk ble også nevnt. Jeg er da ikke overfladisk. Realistisk vil jeg si, som skjønner at indre skjønnhet oversees om det ytre ikke helt matcher. Realistisk.

Drømmende og uten fotfeste sa noen. Ambisiøs kaller jeg det.

Sta og påståelig? Neineinei, du tar helt feil. Jeg er målbevisst!

Mangel på selvinnsikt? Nånei. Bare selvironi i massevis! Så mye at du ikke merker det!

Lite samfunnsorientert? Jeg er kreativ. Kunstnerisk. Ikke dum, sær eller lite samfunnsorientert.

Som du ser så er jeg et fantastisk menneske uten feil. Heldig, sier du? Pfff. Hardtarbeidende, sier jeg.

Okei, nå må jeg få ut litt frustrasjon, og jeg skal starte rett på sak. Med en beskjed. Med en klar og tydelig beskjed til alle småfulle, kåte jævler der ute, med eller uten dame, som på seine nattestimer sitter hjemme og prøver å få det til å gå for seg selv ved å via facebook mase om sex, spørre oss jenter om vi er barberte nedentil, lure på hva vi har på oss og om vi kan sende bilde eller kanskje slå på webcam. Nei, jeg kan ikke sende bilde eller slå på webcam. Nei, jeg syns antageligvis ikke du er mer interessant enn hva alle jentene du møtte på byen (som du så tydelig ikke fikk med deg hjem) syns. Nei, jeg har ikke noe behov for å hjelpe deg til en orgasme der du sitter med laptopen i fanget. Og nei – at du skriver “du ehr digg ass” er ikke noe jeg føler for å si takk til, spesielt ikke når neste sjarmerende setning er “færra på dæ?” (Som til info er et trøndersk uttrykk for å pule). Om du kommer hjem alene fra byen, patetisk og full, så hold det for deg selv. Ikke del det med alle andre. I alle fall ikke meg. Ikke bare mister du all selvrespekt, men det er ekstremt respektløst ovenfor den du velger å se på som en enkel løsning også. Flere slike hver helg føles ikke kult. Til slutt føler man seg billig uten å i det hele tatt ha lagt seg ut for salg. Kjære, fulle, kåte, a bit less than almost never-sjarmerende jævel; innse nederlaget, finn frem høyrehånda (eller venstrehånda if you please), do your thing og gråt deg selv til søvn. Like a man.

Jeg har vært lite aktiv på bloggefronten. Jeg har rett og slett vært opptatt i mitt eget liv, jeg. “Så bra for deg!” tenker du kanskje, men det er ikke sånn heller. Jeg har ikke travle og interessante dager. Ikke mer enn alle andre, i alle fall. Jeg har jobb. Jeg har trening. Jeg har Vilja annenhver helg. Ellers er livet mitt ganske så rolig. (Bortsett fra at jeg nettopp har fått førerkort også, YAY! Eller…. Fått og fått… Det kosta da mer enn det burde, men det kan jeg vel skylde på meg selv for. Og nå er denne parentesen blitt fylt med alt for mye, så nå stopper jeg.) Det er ikke det at jeg har vært opptatt med å være opptatt. Jeg har vært opptatt med å ikke være opptatt, jeg. Opptatt med å ha altfor god tid til å tenke på alt mulig rart. Ting som kanskje ikke bør tenkes på overhodet. Og om du ikke skjønner hva jeg babler i vei om nå; gratulerer. It’s a good thing. Det enkle er ofte det beste. Jeg har et skjult talent i å komplisere enkle ting.

Men noe av det jeg har tenkt på kan jeg da dele. For noe er sånt som alle tenker på. Sånt som alle har en eller annen mening om. Lykke er en av dem. Jeg har tenkt på lykke. Jeg tror ikke alle er kapable til å bli lykkelige, jeg. Noen blir lykkelige av å se sola skinne i det de setter føttene ut på ei snødekt trapp på første desember. Andre blir lykkelige av å ha viktige mennesker i livet sitt. Noen blir lykkelige av hverdagen. Jobb, trening, en episode av Frustrerte Fruer og en god middag. Mens andre blir ikke lykkelige overhodet. Noen blir rett og slett ikke lykkelige. Kanskje er de for opptatte av å ikke være det. For opphengte i alt som gjør livet hardt å leve. Eller kanskje føler de at de ikke får det de fortjener. Eller kanskje går ikke ting helt som de vil. Eller kanskje – kanskje tror de rett og slett ikke på lykke.

Jeg tror veldig på å ta ansvar for egen lykke. At man selv påvirker hvor lykkelig man vil være. At det er noe en selv faktisk kan bestemme. Men det er selvfølgelig – som med så mye annet – lettere sagt enn gjort.  Er det egentlig trygt å føle seg lykkelig uten å være ansvarlig for det selv? Jeg mener… Om man lar sin egen lykke være avhengig av andre, så vet man jo aldri hvor den kan ta veien. De sier lykke kommer når man minst forventer det. “Når du minst forventer det, og der du minst forventer det!” Forsvinner den like raskt óg? Like plutselig, når du minst forventer det? Når du først slipper deg løs og tørr å være lykkelig – siden det plutselig bare dukket opp helt av seg selv – så forsvinner det og lar deg sitte igjen med tårer, lommetørkle og et kynisk, knust hjerte? Er det med lykke som med vekt? Desto raskere prosess – desto større risiko for tilbakefall?

Alt i livet ser ut til å være en konkurranse. “Konkurranse? Hæ?” Joda. Konkurranse. Der man har tapere og vinnere. Man har sterke og svake roller. Styrker og svakheter, og summen avgjør hvordan utfallet blir. Sånn er det med mennesker også. Man tildeles (eller tar) roller, og vips! Før man vet det så er ikke ting som de bruker. Jeg hadde nettopp en kjempehyggelig jentekveld med fine venninner jeg ikke har møtt på alt for lenge, og to av dem har nylig blitt… Vel, dumpa. Rett og slett. Hun ene fortalte meg at hun hadde delt av seg selv med denne fyren som hun aldri hadde gjort med noen andre før. Den ene dagen sa han at han elsket henne, og dagen etter – ja, da var det slutt. Det får meg til å tenke på roller. Er man nødt til å holde tilbake og ikke gi bort hele seg selv for å ta den “dominante” rollen i et forhold, og er man nødt til å være så forelska i noen at man deler alt med dem for å være lykkelig? Og – ser du hvordan de to der ikke helt går opp? Damned if you do and damned if you dont har plutselig en veldig tydelig mening. Og da spør jeg meg selv; er det overhodet mulig å bli lykkelig uten å ta ansvar for det selv?

Svaret sier seg egentlig selv. Man må slutte å tildele seg selv roller. Se, for en enkel konklusjon. Og så langt ble innlegget.  Du blir hva du spiser. Så enkelt er det faktisk. Som sagt; jeg har et skjult talent i å komplisere enkle ting. Og i å bable i vei om ting som egentlig antagelig bare er vas. Kun for å virke smart, selvfølgelig.

Av og til så føler jeg meg… gammel. Om man er gammel eller ikke er litt avhengig av hva man tar utgangspunkt i. Som blogger for eksempel – da er jeg strengt tatt en dinosaur. Tjuetre år. Men det er ikke av blogging jeg føler meg gammel. Det er når jeg setter på E-Type fra spillelista mi, “Lets take a walk down memory lane”, mens jeg mimrer tilbake til tiden på ungdomsskolen at jeg føler meg gammel. Når jeg tenker tilbake på viktige hendelser i livet som har vært, som aldri kommer tilbake. Som da jeg fikk menstruasjon for første gang. Som da jeg blødde gjennom den lyse dongribuksa for første gang. (Sorry, gutter, dette er tross alt en så kalt “rosablogg” og mest ment for jenter som antageligvis ikke er like dinosaur som meg selv). Som da jeg var for ung til å ha pupper nok til at det var vits i å bruke bh, men allikevel for gammel til å vise ikke-puppene mine til alle og enhver – men allikevel klarte å gjøre det da jeg stod på hendene med en litt løs t-skjorte i en turnekonkurranse. Eller som da jeg og to venninner satt på gulvet med ryggene våre mot den varme ovnen på toalettet på skolen i langfriminuttet – delvis for å slippe å være ute i friminuttet, men mest for å snakke om gutter og sex. Lenge før vi overhodet hadde hatt det.

Når jeg tenker tilbake, så går det opp for meg at det er så mye som er usagt. Så mye som bare forblir liggende i fortiden, gjemt og glemt. Det finnes så mange morsomme, søte, rare, flaue eller merkelige småhistorier man rett og slett glemmer å fortelle. Det er litt trist i grunn. Historier som var for pinlige å snakke om i mange år, men som nå bare har blitt glemt i stedet. Uten å bli fortalt. Det er kanskje den største fordelen med å bli dinosaur (uansett i hvilken sammenheng man tenker det). Man blir ikke flau på samme måte lenger. Det er greit å drite seg ut. Det er i alle fall ikke mye som jeg føler jeg ikke kan fortelle på grunn av det å bli flau. Jeg skulle ønske jeg kom på fler slike historier. Sånne historier som da jeg og de overnevnte to venninne satt på do etter at en av oss faktisk hadde hatt sex for første gang. Hvordan praten vår var. Awww. Ja, jeg veit. Sært tidspunkt å bli nostalgisk og “awww”-ete på, men det er jo et slikt øyeblikk som aldri kommer tilbake. Et øyeblikk man ikke tenker så mye over akkurat der og da, men som lagres i en krok i hjernen allikevel. Jaja. Om ingen andre forteller meg slike småhistorier, så kan jeg i alle fall sitte her, jeg – på sene søndagskvelder og høre på mimrelista og huske sånne småhistorier helt for meg selv. Og om dere er riktig så heldige så skal jeg prøve å huske å dele om jeg finner noe jeg mener er verdt å fortelle. Og bruk gjerne kommentarfeltet mitt til å gjøre det samme. (Jepp, nå har jeg blitt sånn igjen. Sånn som må lokke til seg lesere ved å involvere dem i kommentarfeltet. FML.)

Photobucket

Å ta bilder av seg selv med mobilkamera i speilet er jo ikke akkurat helt lov. Ja, det er nesten forbudt, i alle fall om det inkluderer peace-tegn eller duckface. Eller et smil som får meg til å tenke på “Smile like you mean it” av The Killers. (Grunnen til assoisasjonen trenger jeg forhåpentligvis ikke å nevne.) Men ellers også. Å legge ut bilder av seg selv tatt i speilet er sosialt selvmord. Av prinsipielle grunner, tydeligvis. Sosiale medier-selvmord. Og jeg skjønner jo i grunn hvorfor. Men fuck it. Om jeg føler meg vel og glad og fin en dag så tar jeg mer enn gjerne et par (hundre) bilder av meg selv og slenger opp på bloggen og på facebook. Ikke bare for å vise folk at jeg faktisk kan se bedre ut enn jeg gjør på bussen på vei til jobb klokka fem over syv hver morgen eller mens jeg er ute på joggetur, svett og jævlig. Ikke bare derfor, selv om det er greit å kunne vise at neida, det er ikke alltid jeg ser ut som et dass og lar meg selv forfalle like mye som converseskoa mine (som forøvrig fremdeles ikke har blitt bytta ut enda, på tross av at det består av mer hull enn tøy for øyeblikket). Men også for at det er godt å selv kunne se tilbake på dager hvor man gadd å bry seg. Som motivasjon til å bry seg igjen, kanskje. For seg selv og selvfølelsen. Jepp. I said it.

Photobucket

Dette bildet har Vilja tatt. Bildet er ikke redigert annet enn BW. Jepp, fotograftalent deluxe.

Og siden jeg er så god på å assosiere og greier. Jeg nevnte “prinsipielle grunner” isted. Da begynte jeg med en gang å tenke på dette med prinsippsak. Hvor mye totalt unødvendig gnål har ikke komme ut av “det er en prinsippsak”? Jeg mener… Er det forskjell, så er det forskjell. Å si at noe er “en prinsippsak” blir ofte helt feil for meg. Om det er på grunn av folks behov for å føle at de er moralsk korekte eller på grunn av et undertrykt kranglebehov aner jeg ikke, men i mange tilfeller er det mine antagelser. En ting er i alle fall sikkert; å straffe folk på grunn av prinsipp er ikke særlig imøtekommende eller forståelsesfullt. Det miner heller ikke særlig om velvilje eller lyst til å gjøre det beste ut av noe. Og før jeg står på en krakk med et rep rundt halsen foran en hel folkemengde; det er stor forskjell på å ha prinsiper og det å bruke “det er en prinsippsak” som argument. Har du prinsipper og verdier du tror på; yay! Hurra for deg og hurra for det. Bruker du setningen “det er en prinsippsak” ofte; buuu! Antihurra for deg og antihurra for det.

418636_10152081012110635_1065141614_n-1PhotobucketPhotobucket

Ja, så har jeg altså flyttet for meg selv – for første gang. Helt alene. Okei, jeg har jo faktisk bodd alene tidligere også (i Trondheim), men jeg flyttet aldri dit alene. Og det ble aldri ordentlig mitt. Anyways. Det er ikke poenget. Poenget er hvordan jeg fungerer (eller rettere sagt; ikke fungerer) på egenhånd. Helt alene. Hvor skal en begynne…? Jeg begynner med i dag, så kan jeg heller jobbe meg baklengs. I dag skulle jeg spise frokost. Jeg åpna kjøleskapet. Løfta på melka. Kjente i grunn med en gang at den var litt… tung. Litt merkelig. Og joda. Den var selvfølgelig sur og klumpete. Jeg måtte lide meg gjennom å tømme klumpene ut i vasken, som er noe av det verste jeg vet. Jeg kødder ikke. Sur melk i vask = puke. Jeg spyr. Usj.

Tilbake til poenget. Etter å ha tømt ut melka med både øyne, nese og munn lukket, så gikk jeg til brødboksen. Åpnet den og… Æsj. Brødet var svart. Rett i søpla med det og ut med søpla.

Så var det tid for middag. (Ja, det har naturligvis gått endel timer siden frokost.) Jeg orka ikke dra på butikken etter jobb, så på bussen på vei hjem fant jeg ut at jeg kunne lage havregrøt. Det er enkelt, godt og kan lages i mikroen – siden jeg fremdeles ikke har stekeovn. Jeg dro hjem, og gledet meg til grøt. Kom hjem, vasket opp koppene, åpnet skapdøra. Jeg tipper du allerede har skjønt hva som kommer nå, men for sikkerhets skyld; tror du jeg hadde havregryn eller…? Næh. Selvfølgelig ikke. Så hva ble det da til middag? Joda. Rugsprø med ost. Oh joy. (Om du senser ironi i det siste der må jeg bare beklage – du er ikke et geni, dessverre. On the bright side; du har rett. Irony it is.)

Og ellers? Tja. Jeg har fått hengt opp gardiner og greier også, så det er da ikke all bad.   I´m a survivor!

 

Hvor vanskelig kan det egentlig være? Hvor jævla vanskelig kan det være å finne seg en kjæreste? Ikke at jeg stresser med det altså. Ikke at jeg er på leting. Overhodet. Men det er ikke poenget. Poenget slo meg i dag, da jeg så ei jente med så markert cameltoe at jeg ikke klarte å la være å stirre, gå ut av bussen og løpe bort til kjæresten sin som venta på busstoppen med omfavnelsen og kyssene klar. Jeg så på dem, og kunne ikke la være å tenke at han var overraskende kjekk til å godta at dama hans viste seg i full offentlighet med en bukse som helt klart ikke var skapt for henne. Forhåpentligvis hadde hun ikke på seg buksa der da de møttes, for om det så er tilfelle; hvordan i alle verden klarte hun å overtale ham til å bli sammen med henne? Hvordan fikk hun seg kjæreste, og hvorfor har det seg sånn at jeg ikke har…?

Anyways. Cameltoe-jenta var egentlig ikke det jeg ville skrive om i dag. Tro meg, det er nok å ha sett henne, om jeg ikke skal dedikere et helt blogginnlegg (det første på en hel evighet til og med) til henne og henne alene også. I dag står kjærleiken i fokus. Jeg er jo midt i bryllupssesongen, og hver helg fotograferer jeg lykkelige par som gifter seg og lover evig troskap i gode og onde dager, og jeg kan ikke la være å tenke; hvordan treffer folk hverandre? Hvordan finner folk som passer sammen hverandre? Og ikke minst; hvordan treffer de hverandre på rett tidspunkt? Er folk for lite kresne og tar til takke med det de finner, eller er det jeg som setter for store krav til hvor mye som skal klaffe? Burde man hatt en sånn tabell hvor man regner ut matchprosent, og tja… La oss si 90% match er godt nok? Eller skal man bare vente uten å tenke og plutselig så står det svart på hvitt på facebook at man er i et forhold, og man smiler og ler av dustete ting og kliner på bussen?

Tilfeldigheter. Det er i grunn ganske så gøy hvor rart det er med tilfeldigheter. Tilfeldigheter og timing. Valg man tar som kan vise seg å være life changing uten at man vet det før i ettertid, bare på grunn av tilfeldigheter. Tabber som kan vise seg å bli det viktigste man har gjort. Det er merkelig. Det er rart (og antagelig veldig waste) å tenke på hvordan ting hadde blitt om man hadde valgt motsatt. Crazyness. Men før jeg blir for filosofisk her nå; hejdå. Jeg skal snart gå av toget skjønner du. Jeg er på vei tilbake til Toten for å komme i gang med andre og siste uke av Operasjon Førerkort. For ja, nå har jeg forhåpentligvis snart blitt voksen og har førerkortet i lomma. Toten; jeg er klar for andre og siste uke med bilkjøring. Let´s go!

 

Photobucket
Å være glad er en av hovedingrediensene i livet. Ja, det høres dritteit ut (og jeg er jo ingen god kokk engang, så valget av metafor er i grunn svært lite passende), men det er sant. Å være glad er det de aller, aller fleste av oss ønsker å være. Det er noe så og si alle har til felles, men av og til så er det lettere sagt enn gjort. Av og til så vet vi kanskje ikke vårt eget beste. Vi går gjennom mye som ikke gjør oss fullt så glade for noe vi håper kan gjøre oss det i lengden, uten at vi har noen garantier eller lovnader for at det kommer til å bli som vi ønsker. Vi lever i en evig tro om at ting kommer til å ordne seg selv. At ting kommer til å løse seg og gå vår vei, helt av seg selv – bare for at det er ment å være sånn.

Vel. Jeg så denne på fb-siden til SuperNora, og selv om jeg vanligvis ikke er noen fan av sånne typiske klisjèbilder med tekst om hvor lett det er å bare gjøre det man ønsker og bli den man vil være, så syns jeg denne var god. Og sann nok. Man kan ikke bestemme hvordan livet skal bli eller hva som skal skje hele tiden, men man kan bestemme om man vil  fortsette å ha det sånn eller ikke. Man kan bestemme seg for å gjøre ting i livet som faktisk gjør en glad. Man kan gjøre det beste ut av det man har. Man kan gjøre valg selv, i stedet for å legge ansvaret over sitt eget liv på andre.

However; jeg er overbevisst om at mange liv høyst sannsynlig hadde blitt mye bedre om noen utenifra fikk lov til å bestemme over en. Om man hadde en slags “bestem-over-livet-til-personen-til-venstre-for-deg”-greie. Det er jo ingen hemmelighet at det er mye lettere å se klart utenifra og inn, enn omvendt. Å løse andres problemer er mye lettere enn å løse sine egne. Da er man ikke involvert i det selv, og da slipper man at sånne teite ting som følelser kommer i veien. Da kan man bare handle rasjonelt og matematisk. Mekanisk, nesten. Gå etter det som er logisk. Gjøre det som lønner seg i lengden. Velge det som gir minst mulig tap. Men sånn er det (heldigvis) ikke alltid. Det er nok bare meningen at vi skal satse alt og tape alt i blant, så vi skal huske hvor hedige vi er når det faktisk går veien.

Photobucket
Vilja er på Kreta. Jeg har derfor ikke vært med Vilja på snart tre uker nå. Tre uker. Det er lenge det, selv om tiden går fort. Jeg savner henne veldig. Å se hverandre på skjermen på Skype blir liksom ikke helt godt nok når rman vet hvor mye bedre det er å få en ordentlig klem. Når man vet hvor mye bedre det er å være i samme rom og le av og med hverandre. I en travel og stressende hverdag kan det av og til bli vanskelig å nyte hvert eneste sekund. Det kan til tider bli vanskelig å legge merke til alle koselige, fine ting som er rett foran nesen på en. Det er derfor det er godt å savne. Da husker man alle disse småtingene. Man kommer på hvor mye man virkelig setter pris på å være sammen. På en klem. På et smil. Man kommer på hvor glad det umiddelbart får en til å føle seg. Hvor viktig man føler seg når noen virkelig er oppriktig glad og lykkelig for å være der sammen med en, og at verken en selv eller den andre kan tenke seg å være noe annet sted. Hvor gøy man har det. Uten at jeg skal slå på sippemusikken, finne frem lommetørklet og skrive så dypt og følsomt at jeg spyr av meg selv, så vil jeg bare si at det er det det handler om. Å huske på hvor god hverdagen kan være. Og hvor viktig hverdagslykken er.