Arkiv for kategorien 'Musikk.'

Photobucket

PhotobucketPhotobucket

    Robin Thicke – Dreamworld

Jeg snur meg rundt i senga, myser ut mot nattbordet og leter med blikket etter vekkerklokka som aldri har stått der. Jeg husker plutselig at jeg lever i totusenogelleve, og ikke på nittitallet, og sjekker klokka på iPhone´en istedet. 07.29. Fin tid å bli vekt av en sutrende prinsessestemme som sier “mammaaaa…” fra rommet ved siden av. Jeg lukker øynene igjen – velger å slumre i noen minutter til sutringa går over til klagegråt. Da husker jeg drømmen. At noe så uvirkelig kan virke ekte forbauser meg stadig. Han var tilbake. Han smilte, akkurat som før. Han tøyset, akkurat som før. Og han lo av seg selv – da han selv mente han hadde dratt en kjempevits – akkurat som før. Den gjennkjennelige “næhehehehe”. Næh i begynnelsen, som tydelig forklarte at han bare hadde tulla, etterfulgt av latteren som tydelig beviste at han hadde vært hysterisk morsom. At forsøket i hans øyne var vel gjennomført og med suksess. Jeg himlet med øynene, mumlet “pappa da…” og smilte i skjul. Han var tilbake, med snusen jeg hatet og smilet jeg elsket. Hadde det ikke vært for klagegråten fra naborommet så hadde jeg slumret meg selv tilbake til drømmeland igjen. Bare for fem minutter til, et smil og en uvirkelig virkelig klem.

Photobucket

Melissa Horn – Låt du henne komma närmre


Jeg elsker fregner. Og i år har jeg visst fått en god del selv også, så i sommer blir det ikke snakk om å bruke foundation altså. Bare frem til jeg får kjøpt meg en god concealer. Anyways, er det mulig å starte et blogginnlegg kjedeligere enn hva jeg nettopp gjorde? Tror ikke det. Så derfor hopper vi elegant over til noe annet – nemlig questions. Lurer du på noe? Da er det bare å spørre, så svarer jeg på det som måtte komme. Ja, jeg kjører en god, gammeldags spørsmålsrunde. Det er jo so last year, og siden jeg bare er rebell og kul så må jeg jo bare gjøre det når noen nevnte det i en kommentar. Og om det er bare denne ene personen som lurer på noe så… ja, da får hun i alle fall svar! Hugs.

PhotobucketPhotobucket

Jeg er i Oslo, og for øyeblikket sitter jeg i sovesofaen med litt vipper i håret og sminke fra i går. I går var det duket for avsluttende turnékonsert for Kaizers i Norges storstue, og det var intet annet enn magisk. For en stemning! Hårene i nakken min reiser seg bare av tanken på et fullsatt spektrum – av bare Kaizersfans! Allsangfaktoren var enorm, og da tusenvis av lightere ble tent og holdt i været da Die Polizei avsluttet konserten på formidabelt vis, så ble jeg faktisk nesten litt på gråten. In a good way. Jeg er normalt sett ikke den første som blir rørt og tyr til tårer, men altså… For en stemning, dere! For en stemning.

Stemningen ble selvfølgelig ikke noe dårligere på afterparty med bandet på Rockefeller, så jeg trenger vel kanskje ikke (men gjør det allikevel) si at jeg hadde en veldig bra aften. Jeg blir litt trist av å tenke på at det blir altfor lenge til neste Kaizerskonsert nå, men det betyr jo også at det stadig nærmer seg nytt album. Og det er jo ingen dårlig trøst. Noe annet som ikke er en dårlig trøst er at jeg snart får Viljakos igjen! Det føltes veldig kjipt å reise fra henne når det egentlig var min Viljahelg, men sånn er det. Hun har nok ikke hatt det fælt hun heller. Tror nok hun har kost seg masse først med onkel Jørgen, og deretter med farmor og farfar. Håper allikevel hun blir litt glad når jeg kommer hjem, da…

 

Photobucket

Photobucket
Siden vi er så godt i gang med crappy PhotoBooth-bilder; her er to (litt gamle) av oss!

Photobucket

Lykke Li – I follow rivers. Jeg er hekta!

Ny uke, nye ting å gjøre. Denne uka har jeg to utplasseringselever hos meg, så jeg har laget opplegg og greier. De skal være modeller for meg en dag også, hurra! I morgen skal jeg jobbe på Fame i tillegg, og til helgen blir det Oslotur. Med andre ord; det blir en innholdsrik uke. Derfor bruker jeg mandagskvelden som en ekstra søndag, og tar livet med ro i sofaen hos søstersen på Solsiden. Det funker helt greit!

Photobucket

Photobucket

Thirteen Senses – Into the fire

Iiiiiiik. Det er ikke trygt i gatene på nattestid i Trondheim. Jeg har helt seriøst helt mistet lysten til å bevege meg utenfor dørene på kveldstid etter gårsdagens action. Jeg ble faktisk så redd at jeg tror jeg har litt angst for å bevege meg ut i dagslys til og med. Jeg kommer til å bli en av dem som  får pusteproblemer med ett døra åpnes, og som klamrer seg fast i dørkarmen i frykt for at noe fælt skal skje om man slipper. Jeg blir en av dem som får matvarer levert hjem til seg, som legger frem betalingen og gjemmer seg på sikker avstand for å se at alt går som det skal, uten at det oppstår truende situasjoner. Etter gårsdagens skremmende wake up call kommer jeg til å ende opp som et asosialt innevesen med sosial angst som bare kommuniserer med omverdenen via telefon, det er jeg sikker på.

Nå er det kanskje på tide å komme til poenget, for jeg er sikker på at dere dør av nysgjerrighet. I gårkveld var jeg på bursdagsfest, og hadde det kjempegøy og var i finfin form. Glad og småfull ruslet jeg hjemover (til søstersen), og det var da ting snudde. Jeg gikk forbi tre utlendinger som med ett begynte å rope etter meg. Greit nok, det skjer alltid, så det var jo ikke noe å bry seg om. Ikke før de tre herremennene av utenlandsk opprinnelse bestemte seg for å følge etter meg i et tempo som røpte at de ikke bare hadde tenkt å skremme meg. Jeg begynte selvfølgelig å løpe, og de løp etter mens de lo og ropte ord som minnet veldig om “sexy” og “pule”. Men det skal jeg ikke si med sikkerhet, for norsken deres var mer gebrokken enn den man ofte kan høre i flaue stand up-shows. Jeg løp og løp og løp og løp, og for hvert hjørne jeg rundet så håpte jeg å se mennesker. En eller annen. Et vitne. En helt. Anyone!

Så skjedde det som selvfølgelig måtte skje. Det skjer jo alltid i sånne situasjoner. Jeg tryna. Jeg falt ned på alle fire, slo hull i tightsen, fikk blåknær og blødende skrubbsår. Ti meter unna ruslet en gjeng som sendte hånende blikk i retning av meg der jeg lå langflat i dammen. Jeg snudde meg for å se etter de tre som hadde fulgt etter meg, men de var borte. Puh. Lettelsen over å ha kommet meg unna gjengvoldekt og det som verre er var ubeskrivelig. Det er lenge siden jeg har vært redd. Jeg var genuint livredd, og da jeg så dette oppslaget på Adressa i dag så føler jeg meg veldig heldig som slapp unna det hele med et par forslåtte knær og en ødelagt iPhone. For skjermen ble knust i fallet, nemlig. Litt surt, men alt i alt så driter jeg faktisk i det. En iPhone kan repareres. Jeg tror ikke jeg hadde vært like lett å reparere etter hva som kunne ha skjedd om jeg ikke hadde kommet meg unna. Jeg har i alle fall lært at Trondheim faktisk er en by, på tross av at det til tider kan føles så ufarlig, lite og “hjemme”. Wake up call indeed.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket

Bilde nummer tre er tatt av Gina, og da står jeg enda midt inni klynga der, rett foran Janove omtrent. Måtte overgi meg etterhvert, og jeg joinet Gina på tribunen istedet.

I går var det altså Kaizers Orchetra-konsert på Samfundet, og jeg måtte jo selvfølgelig dra på tross av at jeg kanskje heller burde vært hjemme. Bihulebetennelsen har visstnok blitt en hel del bedre, men når jeg er på Kaizerskonsert til vanlig så trenger jeg virkelig en helt frisk kropp og masse energi. Da det allerede ble knuffing og bruk av skitne triks midt i folkeklynga lenge før konserten begynte, så skjønte jeg kanskje at dette kom til å bli nok et mission impossible. Noen kan kanskje si det er litt av sjarmen med konserter å bli dratt i hestehalen, spyttet på, sølt øl på, bli svettet på og alt som følger med en ordentlig konsertopplevelse, men jeg må si meg uenig. Sjarmerende er det ikke. Spørsmålet er om det er verdt det. Mitt svar; helt klart. Helt fuckings klart.

Det er fint å være en del av Kaizerfamilien. Nå var jo jeg bare elleve år når Kaizers først begynte, men jeg har allikevel tidlige minner fra Kontroll på kontinentet og Ompa til du dør. Med andre ord så har jeg vært fan ganske så lenge. Jeg husker jo ekstremt godt den gangen jeg ikke kom inn på Samfundet (jeg var jo ikke gammel nok), og ble stående utenfor og grine helt alene istedet. Ekstremt triste greier. Men tilbake til poenget jeg prøvde å nærme meg ved å si at det er fint å være en del av Kaizersfamilien. For du skjønner, selv om jeg syns det er fine greier at Kaizerfamilien bare blir større og større, så er det en liten del av meg som blir litt… satt ut (og småsint) når jeg ser andre mennesker være (nesten) like engasjerte og ivrige som meg selv på konsert. At det finnes mange andre som elsker bandet mitt (nesten) like mye som meg er… rart! Det er jo mitt yndlingsband. Mine yndlingssanger. Haha, sært.

Så. Tid for en liten konklusjon. Jeg syns konserten var bygd opp helt fantastisk. Gutta sparker i gang stemninga med gode, gamle låter, og fletter inn litt nytt underveis, før de avslutter med enda fler gode, gamle. Prikken over i´en; å avslutte med Kvite Russer. Ah, fantastisk. Kaizerskonserten i går var like fantastisk som alle andre Kaizerskonserter jeg har vært på (og det begynner jo å bli endel!), men jeg fikk liksom ikke utnytta det på samme måte som jeg bruker. Jeg bruker jo å stå fremst. Alltid. Derfor blir det ikke helt den samme stemninga av å stå på tribunen. Heldigvis skal jeg på fler Kaizerskonserter i år, og da skal jeg være kvitt både slapp form og bihulebetennelse! Da blir det ordentlig saker igjen. Da skal KaizerDrea stå på første rad – like always. Iiiiiih.

PhotobucketMachine Birds – One last tryMadrugada – Majesty

Av og til tror jeg folk glemmer at de faktisk ikke kjenner andre så godt som de kanskje tror. Forresten, ikke bare av og til, men som regel. Nesten alltid. Vi glemmer at det kan foregå mye mer i hodene på folk enn det vi ser og hører og det vi tror vi ser og hører. Vi forhåndsdømmer på både godt og vondt, og tror hele tiden at vi har oversikt over alt. Ofte glemmer vi at ting ikke nødvendigvis er som de ser ut til å være, og at folk (igjen, både på godt og vondt) kan ha mye mer i seg enn hva som vises på overflaten. Mye kan skjules bak et fint smil. En alvorlig mine trenger ikke å bety mer enn at man ikke føler behov for å fysisk vise sin lykke til enhver tid.

Vi liker alle å tro at vi er bra. At vi har alt som skal til for å være det beste mennesket i mils omkrets. At akkurat vi er den alle andre bør “oppdage” og se hvor fantastisk er. I alle fall er jeg sånn. Og sannheten er jo ikke akkurat så veldig tilfredsstillende. Jeg er ikke det beste mennesket i mils omkrets. Jeg er ikke noe andre “går glipp av”. Til tider; selvfølgelig. Alltid? Tvilsomt. Av og til tenker jeg at de som ikke blir kjent med meg faktisk er litt heldige. Misforstå meg rett; jeg hater meg ikke, og dette er ikke noe fiskeforsøk etter komplimenter. Det er bare… sant. Av og til er jeg ikke “the best that I can be”, som det så fint sies på engelsk. Av og til er jeg faktisk ikke verdt å bli kjent med.

Dette går jo egentlig helt feil vei, men poenget mitt er altså at alle både har gode og dårlige sider, og om man kun ser den ene siden så kjenner man ikke hverandre. Man bør ikke kun se de dårlige sidene, og tro at det ikke finnes mer i folk. For det gjør det som regel. Det finnes mer i meg. Man bør ikke kun se det gode i folk heller, for så å bli kjempeoverraska over at de faktisk ikke er perfekte. Man skal ikke sitte på sin høye hest og ikke godta at andre også har feil. Gjør feil. Sier feil. Fucker opp. Shit happens! Men en ting er i alle fall sikkert; jeg skal gjøre mitt beste for å være den beste jeg kan være. Jeg vil være folk verdig til enhver tid, og ikke bare i blant. Jeg vil være verdt å bli kjent med – hele tiden.

Photobucket

Tjohei! Dagen i dag har jeg brukt i studioet på Ila, så nå har alle veggene nede i studiodelen fått (minst) to strøk med maling. I morgen fortsetter jeg, og da skal jeg bli ferdig med malinga så det blir klart til å legge gulv. Det nærmer seg nå, altså! Ting har gått litt treigt frem til nå, men fra nå av så skal det gå litt raskere. Vi skal være effektive. Jeg har dessuten shoppet inn litt props også, så nå blir det! Nå blir det, dere. Men akkurat skal jeg stikke ned på butikken og kjøpe litt middag til meg og Gina. Ciao!

Okei, nå hater jeg egentlig sånn her konkurransemas og “stem på meg”-greier, men altså… Jeg har ikke vært på ordentlig ferie på evigheter, og jeg vil til New York og har da ingenting å tape på det. Så jeg ber dere pent om å stemme på mine to bidrag i denne konkurransen. Her og her er mine bidrag. Alltid vanskelig å velge bilder, men det måtte jo bli av Vilja denne gangen. Forresten – hvis du syns det er et bilde jeg heller bør delta med så rop ut! Det er mye lettere å høre sånt fra andre enn å velge selv. Jeg blir kjempeglad for alle stemmer! Men jeg forstår selvfølgelig om du ikke gidder også, haha. Og til slutt; en godsang alle bør høre! Finfin sang. Hugs.