Arkiv for kategorien 'Musikk.'

PhotobucketPhotobucket Mumford & Sons – I gave you all

Av og til, bare av og til, så blir jeg redd for å skuffe meg selv. Når man sier drømmene sine ut høyt så gir man seg selv stor fallhøyde. Når man først har sagt noe, så er det virkelig for alle andre enn en selv også. Det blir ikke lenger bare en bortgjemt, skjult drøm, men noe du åpenlyst prøver å oppnå – mens alle kan følge nøye med på prosessen. Om man ikke skulle klare det så er det selvfølgelig verre at hele verden også vet at du ikke klarer det, enn om man bare går rundt med et smil og holder kjeft om sine største og innerste ønsker for sitt eget liv. Da er det jo ingen som vet at man feiler. Da slipper man medlidende blikk og flåsete kommentarer som så åpenbart kun beviser at de rundt en tenker akkurat det man er så redd for at de gjør – at man kun er en taper som ikke lyktes med det man så høylydt ropte ut at man skulle klare. Taper.

Men, kanskje er det litt sånn at det er mye lettere å feile i skjul. På alle måter. Det er lettere å takle selvfølgelig, men det er også lettere å feile. Eller for å si det på en bedre måte; det er verre å lykkes. Om du ikke engang har nok tro på deg selv til å fortelle verden hva du vil bli eller gjøre i livet, så hvorfor i all verden skulle du klare det da? Det er en grunn til at det sitter uoppdagede talenter rundt omkring og knuger på bortgjemte (og nesten glemte) drømmer uten å komme noen vei, mens andre ikke fullt så begavede (men allikevel godt over gjennomsnittet talentfulle) kommer akkurat dit de vil. Det er ikke kun tilfeldigheter som spiller inn. Det handler ikke om flaks og uflaks. Ofte er det kun en selv og ens tvil som står i veien for suksess.

Tvil er litt som skumring, det. Den snur ikke. Den gjør det mørkere og mørkere og mørkere, helt til det blir så mørkt at man ikke lenger klarer å se klart. Har man først begynt å tvile på seg selv så er det ikke lett å se ting som de er. Og du kan banne på at du ikke kommer til å få så mye hjelp til å se sola igjen fra andre heller, for å si det sånn. Igjen; overlevelsesstrategier. De sterkeste klarer det. De svake sitter igjen sultne, trøtte og deprimerte med påklistra glis som så tappert prøver å fortelle verden at de så absolutt ikke har urealiserte drømmer liggende uåpnet i hjertene sine.

PhotobucketDet er på de små scenene de store stjernene blir født. Vilja synger i “mikrofonen” sin og lager show for publikum (meg).

Det snakkes ofte om selvrealisering og hvor viktig det er for oss som individer å føle mestring. Jeg tror man i stor grad er i stand til å velge litt selv hvilken sirkel man tar del i når det gjelder akkurat dette. For det med selvrealisering er helt klart en sirkel, enten den er ond eller god. Går du inn for noe med genuin tro på at du kan… nei, på at du skal klare det, så gir det enormt mye bedre energi enn om man tenker “jaja, pyttsann. Jeg kan jo kanskje prøve…”  Å gi seg selv lov til å feile er kanskje fornuftig i blant, men det er også forbanna teit spør du meg. Gir du deg selv lov til å feile så gir du garantert opp mye raskere enn du ville ha gjort om du i utgangspunktet tenkte at dette er noe du burde klare. Å gi seg selv lov til å feile er kun en feig handling for å slippe å ta stilling til følelsene man får når ting ikke går helt som man selv ønsker. Men vet du hva? Det er en del av prosessen. Det er av å vokse på motgang, og ikke unngå den, at man kommer dit man vil. 

Photobucket
Kaizers Orchestra – Prosessen.

Photobucket

Her kommer et bilde til. Og nei, det er ikke Jill Greenberg som bare har hatt en ekstremt dårlig dag på jobb, det er bare det at… Jeg fikk ikke til noen annen redigering. Det var liksom dette som passet best. Så da får jeg vel bare være hun som hermer etter Jill, da. Skulle jo selvfølgelig kjørt på og gjort det ordentlig med striplight og hele pakka, så det i alle fall hadde sett ut som en helt grei dag på jobb for Jill, og ikke… en dårlig. Om du skjønner. Men, anyways – jeg digger dette bildet, rett og slett for at jeg digger uttrykket. Dette er seriøst den kuleste ungen i hele verden. Jeg kødder ikke. Hun er snål!

Photobucket

Pstereo, 2011.

Det er noe spesielt med musikkfestivaler. Følelsen det gir meg å være sammen med tusenvis av andre småfulle, glade, dansende, syngende og gale mennesker er så godt at det gjør like vondt hver gang søndagen plutselig kommer så altfor fort og gjør slutt på all moroa. Søndag, som alltid like entusiastisk og hevngjerrig introduserer meg for Mandag og nye uke med stress og ensomhet og alt jeg helst vil bytte mot en ekstra dag med festival og moro. Ikke fullt så entusiastisk håndhilser vi; jeg og Mandag. Kun for at jeg må. Kun for at Søndag krever det, der hun står med hånfliret sitt klistret over hele seg, selvtilfreds og full av skadefro.

Blåmandag. Hvor alt plutselig virker så meningsløst. For nå er det jo over. For denne gang. Jeg går fra å være en av tusenvis i en folkemengde som kanskje kan virke som en gladkristen sekt til tider, til å sitte tiltaksløs i sofaen. Alene. Det blir så stille, og alt jeg kan høre er pipelyden i ørene som kun minner meg på hvor fantastisk gøy jeg hadde det der jeg danset, lo og sang på konsert med en øl i den ene hånden og trofaste Mr. Canon i den andre. Jeg føler meg plutselig like tom som halvliteren til stadighet ble kvelden før. Og kvelden før der.

Det er dette som er antiklimaks. Overgangen er rett og slett for brå for meg. Fra bråk til stillhet, fra folksomt til ensomt, fra sjarmerende småfull (++) til trøtt og fyllesyk. Følelsen man sitter igjen med etter å ha hatt det så gøy at man skulle ønske man kunne stoppe klokka er overveldende, og selv om jeg selvfølgelig forstår at det ikke er noe å sippe over, så kan jeg ikke noe for det. Det hører med. Det er en del av pakka. Uten denne overveldende tomhetsfølelsen hadde ikke festivalopplevelsen vært den samme. Desto mer kan jeg glede meg til neste gang, og selv om jeg vet at det også betyr at Blåmandag og jeg må hilse på hverandre nok en gang, så vet jeg at det går over. Jeg vet at det ikke tar så altfor mange dagene før all postfestivaldepresjon er glemt, og alt er blitt fint og rosa og vakkert igjen. Jeg vet at det ikke tar så altfor mange dagene før jeg kan slå på en av festivallåtene og la gode minner og mer ekte, rosa glede skylle over meg der jeg sitter i sofaen – fremdeles alene, men ikke lenger ensom – og smiler. Det er derfor jeg orker. Gang på gang på gang. Og jeg elsker det.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket Canon 5D mark ii, Canon EF 50mm f/1.4 og Canon EF 20mm f/2.8.

Åh, for ei fantastisk helg! Jeg har hatt det så enormt gøy, og er selvfølgelig litt trist for at det er over allerede. Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen; tiden går så unødvendig fort når man har det gøy. Jaja, sånn er det bare. Jeg fikk dessuten treffe Lissie i går, etter en fantastisk konsert hvor jeg sang med for full hals. Utrolig jordnær, laidback og utadvendt dame, altså! Kjempehyggelig, rett og slett. Og så lager hun fantastisk musikk også. Hør bare her (Spotifylink). Men nå skal jeg ta en (velfortjent) redigeringspause, og slenge meg litt ned på sofaen. I morgen er det skole og jobbing igjen, så derfor er det greit å slappe av når man først gir seg lov til å gjøre akkurat det. Hugs.

Photobucket

Kaizers @ Øyafestivalen, sendt på p3.no.

I går inviterte jeg Øyafestivalen og Kaizers Orchestra inn i stua mi, samtidig som jeg prøvde å jobbe litt ved siden av. (Nerd, jeg?!) Men, som du kanskje skjønner så er det vanskelig å være på konsert og jobbe samtidig, så for å være ærlig så ble det mest konsert og (falsk) synging fra sofaen. Siden jeg ikke kunne komme til Øya, så måtte Øya komme til meg. Det er jo faktisk nødvendig med tanke på hvor få Kaizerskonserter jeg, en Kaizersfan av dimensjoner, har vært på i år. To… Snufs. Jaja, jeg fikk i alle fall hørt alle de nye låtene (som kommer på plate i november), og jeg har til og med sett gjennom konserten på nytt i dag også. Nye låter må jo likes og læres så raskt som mulig! Jeg skal ikke være idioten på første rad som med gullfisklignende bevegelser skviser ut ord fra munnen som overhodet ikke stemmer med teksten (eller en gang eksisterer), for å si det sånn. For det er teit, og jeg ler høyt hver gang jeg ser en slik. Muhahaha. Rock on.

Photobucket


Dead Can Dance – Don`t fade Away.

Det er litt rart å tenke på at vi er så flinke til å dømme mennesker at vi dømmer de som er akkurat som oss selv også. De som lever så like liv som oss selv at det liksågodt kunne vært oss. Allikevel lager vi grenser i hytt og pine med sterke ord som de, dem, oss og vi, og glemmer at den eneste grunnen til at vi ikke engang legger merke til hvor like vi er, er for at vi kjenner oss selv best. Og ikke dem. Vi kjenner oss selv så godt at vi ikke putter oss selv i bås. Vi ser ikke det stereotype i det vi gjør og den vi er, for vi vet at det ikke er så simpelt at man bare kan lese et helt menneskesinn ut av et par særtrekk, meninger eller handlinger. Det vet vi kun for at vi kjenner oss selv, og ikke bare ser det tilsynelatende iøynefallende. Det overflødige.

Under en samtale i går gikk det plutselig opp for meg hvor lett det antagelig må være for andre å sette meg i en stereotyp bås uten å blunke. Noe jeg aldri har tenkt over at er mulig en gang, her jeg som regel sitter på min høye hest og føler meg som et relativt bra menneske. Relativt oppegående, ja, faktisk ganske så smart til og med. Bedre enn mange andre. Smartere enn mange andre. Penere enn mange andre. Mer verdig enn mange andre. At jeg i det hele tatt kunne bli satt i en nedlatende og ekstremt trangsynt boks hadde jeg faktisk aldri tenkt over – ikke før i går. Fornektelse vil mange sikkert si – ubetenksom er ordet jeg velger. Jeg har rett og slett bare aldri tenkt over det.

Se på meg. Jeg fyller snart tjueto år, er singel og har allerede en to og et halvt-åring løpende rundt omkring meg. Jeg eier ikke mye av verdi – verken hus, leilighet, bil eller hytte. Jeg har faktisk ikke et eget sted å bo enda engang, og har så og si bodd i en bag i snart et år. Min høyeste fullførte skolegang er videregående skole. Jeg er blond. Jeg tar buss. Jeg har en tribaltatovering jeg tok da jeg var sytten. Eksen min var tolv år gamlere enn meg, og jeg var ikke mer enn sytten år da vi ble sammen. Jeg er fra ei lita øy med cirka fire tusen innbyggere, et sted hvor alle kjenner alle og hvor ryktene ferdes raskere enn hva Northug går på ski.

Nok sagt, kanskje. Hadde jeg vært deg så hadde jeg sett ned på meg. Den personen jeg ser for meg av å lese dette er ikke meg. Jeg ser noen andre, selv om det er jeg selv som sitter her og beskriver meg selv. Jeg ser for meg et menneske jeg lett putter i bås. Jeg ser for meg søyler som måler suksess, og søylene jeg ser er små. IQ-søyla når ikke lenger opp enn rundt åtti, men så kommer jeg plutselig på.. det er jo meg jeg snakker om. Pang! Nytt wake up-call. Hardt og brutalt.

Jeg er bare nødt til å poste denne dansevideoen av Vilja fra i gårkveld. Jeg syns i alle fall hun er supersøt og superflink til å danse! Her danser hun til Burma av New Violators, som forøvrig er en kjempebra låt. Jenta lærer tidlig! Hugs.

Tenk at det går an å føle seg ensom på dager hvor man ikke ønsker besøk. Er ikke det rart? Man trenger ikke være ensom engang, det er bare noe som ligner. Det er bare en følelse som kommer over en, helt plutselig. Man begynner å tenke tilbake i tid, og husker alle små detaljer som gjorde den tiden så bra, uten at man kanskje visste det akkurat der og da. Det er bare en følelse man får av å tenke tilbake. Man husker liksom alt. Musikk man hørte på nonstop, mennesker man likte å henge sammen med, navn man smilte ekstra av når de dukket opp på telefonen, temperaturen ute, klær man brukte, folk man observerte på bussen. Man husker alle små detaljer man egentlig ikke trodde man la så mye i. Det er akkurat som om alt blir så mye klarere i ettertid. Så mye nærmere. Og det føler man seg litt ensom av, når man er den eneste i hele verden som kan kjenne igjen akkurat de følelsene. For nå sitter man plutselig alene, nok en gang blind for alle disse små detaljene som egentlig er der et sted. Denne gangen er man helt sikker på at de faktisk ikke finnes. At de er borte. At dette er en tid man aldri kommer til å se tilbake på og savne. Men det gjør man jo. Detaljene dukker alltid opp – i ettertid. Det er som om man aldri helt klarer å være lykkelig i øyeblikket, men alltid deprimert over at man hadde det så mye bedre før. Jeg har sånne dager. Dager hvor alle detaljer fra øyeblikket føles tapte, selv om det i virkeligheten bare er jeg selv som har gjemt dem. Dager hvor jeg virkelig skulle ønske som R. Kelly; at jeg kan skru tilbake tiden og heller nyte øyeblikkene mens de er der.

Mark Lanegan & Isobel Campbell – Come on over (turn me on)

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Minor Majority – Dancing in the backyard.