Arkiv for kategorien 'Life of Drea.'

Photobucket

Det er ikke lenge siden jeg tok denne tatoveringen, som er min tredje, men jeg har allerede lyst på enda en. Og jeg vet hvor jeg vil ha den. Og omtrent hva også. Jeg tror jeg er god på å bli avhengig av ting. Ikke bare tatoveringer. Alle vet jo at jeg for eksempel er avhengig av Kaizers. Jeg er avhengig av te også, og om jeg er mye sosial over noen dager så får jeg panikk så fort jeg sitter hjemme alene. Jeg blir altså til og med avhengig av å være sosial. Jeg har dessuten fått høre at jeg er avhengighetsskapende. Høhøhøhø. Okeida, tar den tilbake. Tilbake til saken; jeg vil ha ny tatovering. Det var alt jeg egentlig ville si. Null les-mellom-linjene-bullshit i dag. Null “ntåååå-jeg-har-sikkert-issues-med-forandringer” eller “jeg-er-så-tøff-i-trynet-at-jeg-trenger-noe-å-kompensere-med-så-derfor-blir-jeg-avhengig-av-alt-mulig”-bullshit. For det hadde faktisk vært bullshit. Jeg er da aldeles ikke tøff i trynet. Men, ja. Jeg vil ha ny tatovering. Nå.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Jeg tror ikke det er mulig å skrive mye i dette innlegget uten å bli pompøs og pinlig wannabe-rørende, så jeg holder mer eller mindre kjeft i stedet. Jeg dropper alle adjektiver, og hopper rett til konklusjonen; gamle bilder er ganske fine å ha.

Først og fremst vil jeg bare si at dette innlegget skal inneholde så mange poenger og historier at det kan minne om en ultraitaliensk pizza; overdrevent mye fyll og altfor tynn bunn til at man på lett måte kan få det i seg uten å miste halve fyllet på veien opp mot munnen. Håper du skjønner den fantastiske pizzametaforen min. Hvis du ikke gjør det, så er i alle fall metaforen ekstremt velplassert – allerede. Forklaring nødvendig? Exactly. Forklaring fremdeles nødvendig? Auch. Men ja. Dette innlegget skal inneholde så mye som er verdt å enten a) le av, b) tenke på eller c) kommentere, at du ikke helt vet hvor du skal begynne eller hva du faktisk har lest. Ehm… Ja.

Så over til selve greia: dette innlegget startet egentlig med Twitter. Vi kan skylde på (eller rose (?)) twitter for at dette innlegget i det hele tatt ble til, for hadde det ikke vært for den 140-tegnsgrensen på oppdateringene der så hadde jeg heller laget en lang status og antagelig postet den tre minutter etter at jeg svett og jævlig kom pesende inn døra. Det hele startet med at jeg, klokka 22.13 denne fedagskvelden, bestemte meg for å gå en tur. Trimme litt. Etter få meter med rask gange fant jeg ut at jeg skulle jogge, og da begynner jo selvfølgelig hjernen å kverne ut en eller annen vittig skrytestatus til facebook og twitter. For sånn har det moderne samfunn blitt, nemlig. Man tenker ut statuser som kan få flest mulig “likes” og kommentarer, retweets eller replies før man rekker å tenke over at man gjør det. Og om det ikke er slik det moderne samfunnet har blitt, så har i alle fall jeg blitt det.

Tilbake til poenget; alle vet at vanlige skrytestatuser om at man trener på ikke fullt så vanlige tidspunkt ikke er så veldig populære, så derfor måtte jeg tenke ut noe… annerledes. For ja, jeg er en sånn en. Du vet – jeg tåler ikke å ha en facebookstatus liggende ute om jeg ikke har fått minst fem likes etter maks ti minutter. Denne skrytestatusoppdateringa jeg klekket ut mens jeg løp en fredagskveld ble derfor plutselig omgjort til en flausestatus, og ble dermed godt over 140 tegn. Over 140 = ingen god twitterstatus (med tanke på at den da må stoppes midt i), og voila! Et blogginnlegg ble født. For her er statusen jeg begynte på; “Jeg har funnet ut det ikke er så lurt å stikke på joggetur etter å ha slurpet i meg nesten en liter te uten å gå på do etterpå. Måtte pisse bak et tre et godt stykke unna veien (for å ikke bli sett), og fant dessuten ut at jeg fremdeles er litt mørkredd. Og at det ikke er godt å få en pinne i rævva. Neida. Det siste der var tøys.”

Og derfra tok det jo selvfølgelig bare av, for det der med at kognitiv utvikling hos barn skjer mens barnet er i bevegelse (opp, ned, hit, og dit) er ingen myte. Ikke at jeg er et barn altså, men jeg har troen på at hjernen min fremdeles utvikler seg litt allikevel. Mens jeg er i bevegelse får jeg i alle fall mer enn nok å tenke på, og der og da syns jeg selvfølgelig alt er like glupt og intellektuelt også. Jeg ser for meg den ene suksesstatusen* etter den andre (*en suksesstatus må ha over 15 likes og 5 kommentarer), og gliser tilfreds for meg selv der jeg fremdeles løper uten å egentlig legge merke til det. Og da slår det meg selvfølgelig; siden når klarte jeg å løpe i mer enn ti minutter uten å dø av oksygenmangel? Sist jeg løp frivillig (og faktisk likte det) var da jeg var femten år, usikker og sånn halvveis spiseforstyrra, som de fleste jenter er en eller annen gang i løpet av livet.

Men tilbake til pisse-i-den-mørke-skogen-greia. Jeg måtte altså pisse, sånn helt plutselig. Te fungerer sånn. Det fyker rett gjennom systemet. Jeg fant altså en avstikkervei, jogget ned den et stykke før jeg løp ut i grøfta og satte meg bak en busk og noen trær. Der pissa jeg, og ble med ett veldig redd for at det skulle komme noen. Jeg slo av musikken, og ble enda reddere. Man kan kanskje si det er skummelt å ikke høre om det kommer noen, men jeg mener det er skumlere å faktisk kunne høre det. Ingen kom, heldigvis, og jeg løp derfra lettet, glad og med ei blære som faktisk lot meg løpe et stykke til.

Jeg fortsatte der jeg slapp, og det slo meg plutselig at jeg på mange måter har en sånn derre “Nytt på Nytt”-greie mens jeg løper. Ukens høydepunkter. Jeg tenkte tilbake på uka, og små ting ble plutselig mye klarere. En vits jeg lo av, men ikke forstod der og da, ble plutselig morsom på ordentlig. Det var sånn du mente den, ja! Og jeg innså plutselig at jeg hørte feil i løpet av en samtale, og svarte på noe som det aldri ble spurt om. Kleint. Så lang tid kan det faktisk ta før det går opp for meg. Enda kleinere. Det hadde faktisk vært bedre om det forble misforstått. Så går det nok en gang opp for meg at jeg fremdeles løper. Snart femti minutter med løping – hva skjer med meg? Siden… når? Hvordan…?

Og så rakk jeg ikke tenke mer før jeg var hjemme. Nå har hjernen slått seg helt av, for det har den en tendens til å gjøre når jeg sitter i ro, nemlig. Det er litt upraktisk, for det er ikke så lett å skrive blogginnlegg mens man løper. Nei, nå skal jeg sove. Hjernen sier stopp. Kroppen roper ”hviiiileeeeee” og jeg har endelig fått tilbake pusten. Neida. Jo, altså, jeg har fått tilbake pusten, men det fikk jeg jo for lenge siden. Ikke nå nettopp. Woæh. Nå skriker til og med ordene mine “legg deg NÅ!”

Og ja, forresten. Korrekturlesing og opprydding på dette innlegget utsettes i evigheten. Det ble kanskje ikke så godt som en italiensk pizza, og minner kanskje mer om en diger semlte… hva heter “melting pot” på norsk igjen…? Ser du. Hjerne = avslått. Jaja. Pizza, pytt i panne eller salad bowl; lenge leve impuls…isme. Eller whatever.

Photobucket
Jippiiii! Jeg er en av fem heldige som får være Donkr-blogger fra poker-NM i Dublin! Jeg er så glad nå at dere ikke aner det. Gratis flybilletter og opphold i Dublin hele uka mens NM er, det er jo bare… knall! Også tror jeg det blir veldig lærerikt å blogge for dem også. Da får jeg med meg det som skjer, jeg ser hvordan folk spiller hendene sine og jeg blir antageligvis kjent med endel flinke pokerspillere også. Det blir intet mindre enn awesome! Og jeg skal ta bilder – selvfølgelig. For en uke det blir. Jeg gleder meg! Er det noen av leserne mine som spiller poker, da? Og som har tenkt seg til Dublin? Til dere stakkarer (muhahaha) som ikke skal dit, så er dere nesten nødt til å følge med på Donkr-bloggen, så får dere høre hvordan det går. Jeg skal selvfølgelig delta også, og tenker å være med på Ladies Event siden det er en endagsturnering, og ikke en som går over… fem dager. Siden jeg ikke har spilt så mye live så tror jeg det er en grei start. Så får vi se hvordan det går først. Iiiik, som jeg gleder meg, dere! HURRAAAAAAAA!

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
I gårkveld dro jeg og Nora til Andrea for å spise taco og se The Voice. Jeg trodde jeg hadde god tid, for jeg skulle jo ikke begynne på jobb før klokka 22. Deeeeet…. var jo feil. 20.10 ringer telefonen min. “Du skulle ha vært på jobb for ti minutter siden! Det er konsert ikveld.” Iiiik. Det hadde ikke jeg fått med meg. Så da løp jeg til jobb da. Fint for meg at Andrea bor cirka to hundre meter unna Familien. Flaks! Så det ble årets korteste jentekveld. Turboversion of a tacokveld. Anyways. Jeg har blitt hekta på Twitter – for real denne gangen! Så derfor syns jeg selvfølgelig at du (og du og du og du og du og du og… ja) skal følge meg ved å trykke her. Jeg lover å være morsom! Og jeg lover å ikke ta twitrepauser på flere måneder. Do it! Da blir jeg så glad, så glad.

Men, nå skal jeg komme meg ut av joggebuksa og inn i noe litt mer passende for bursdagsfeiring, for snart kommer treåringen for å spise kake. Det blir kos! Skal dessuten dra henne med meg ned i studio med mamma og Brynjulf også. Litt treårsbilder må man ha. Om hun gidder noe særlig, da. Tiden vil vise! Hugs.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Her er tre PhotoBooth-bilder fra i går. Jeg var hos Karianne og Sivert på litt pilsing, før vi stakk på Trondheim Calling. Der tok jeg litt bilder, og de kommer helt sikkert her etterhvert. Så ble det litt farting rundt omkring med Jeanette, og rett før vi skulle ta hver vår nattbuss hjem så stod det en gjeng og pekte på oss. Vi gikk bort og spurte hva det var, og… det husker jeg ikke om vi fikk noe svar på. Vi kom i alle fall i prat med dem, og plutselig var vi på nach på Heimdal. Rett borti gata her, faktisk! Det passet bra, for da var det bare å gå hjem når vi fant det for godt. Som ble etter en god del runder med Buzz (og vodka og pepsi max). Yez. Det var gårdagen, det. Finfin kveld! Like always!

Photobucket
På tross av hvor mye jeg har vært alene det siste halvannet året, så blir jeg ikke helt vant. Jeg bruker enhver mulighet til å sosialisere meg, uansett hvilket humør jeg er i. Uansett om jeg egentlig orker eller ikke. Av og til må jeg tvinge meg selv ut av døra, på tross av at jeg vet hva alternativet er og hvor deprimerende det er. Ofte er det jo sånn at jo verre man føler seg, desto vanskeligere har man for å komme seg ut. Man mister troen på at man kan få det gøy, så man holder seg hjemme og har det kjipt der istedet. Alene. Det er i alle fall det som sies om såkalte deprimerte mennesker. Har man en dårlig periode, så holder man seg mye for seg selv. Gidder ikke ordne seg noe særlig. Ikke kle seg pent. Ikke møte folk.

Jeg er motsatt. I det siste har jeg vært som en jojo. Virkelig. Jeg tror ikke mange har lagt så veldig mye merke til det, men jeg vet jo. Og jeg tenker mitt om det, overanalyserende psykologwannabe som jeg er. Kanskje er det akkurat derfor jeg åpent deler hva jeg tenker om det også. For at jeg vet at om jeg innser noe og deler det med resten av verden så er det ikke så ille som man kanskje skal ha det til selv allikevel. Og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det sånn, på tross av hvor lite det snakkes om. Å si at man til tider føler seg deprimert er fremdeles ganske så tabulagt. Man trenger ikke nødvendigvis en diagnose. Ei heller medisiner. Jeg er overbevist om at det er så utbredt at man faktisk kan si at det er en del av livet, rett og slett. Så hvorfor kan man ikke snakke om det, uten å føle seg som en komplett idiot, sutrepeter og som et “utskudd”?

Uansett, jeg har som sagt vært litt jojo den siste tiden. “Den siste tiden” er ikke akkurat så spesifikt, men… tja. Det siste halvåret, kanskje? Uten å vite helt hvorfor. Jeg har vært i hundre. Energisk, lite søvnbehov, effektiv, positiv, glad, ekstremt travel og arbeidsom. Å sitte alene har vært deilig. Jeg har ikke vært ensom overhodet. Og plutselig! Plutselig sitter jeg alene en lørdagskveld og griner. Jeg sover mer. Jobber mindre. Klarer ikke å komme i gang med noe som helst. Ikke rydding engang, på tross av hvor åpenlyst det er at det trengs. På tross av at jeg vet at det ikke tar meg mer enn et par små timer. Jeg klarer ikke være alene, og blir omtrent avhengig av å ha folk rundt meg 24/7. Så jeg sosialiserer meg mer. Fester mer. En kafédate med ei venninne blir som en liten quickfix. Ikke mer enn tre minutter etter at jeg har kommet meg hjem så er følelsene tilbake, og behovet for å komme seg ut igjen er der umiddelbart.

Også føler jeg at jeg ikke får til noe så bra som jeg vil, og jeg føler jeg ikke har så veldig mye viktig i livet mitt. Ting ser bare skikkelig kjipt ut, rett og slett. Og det sier jeg på tross av hvor lett det er å le av slike utsagn. Å si at man ikke klarer å glede seg over så mye i livet sitt høres jo så ekstremt teit ut, men det er vel lite annet som beskriver det bedre.

Så plutselig våkner jeg neste dag, og følelsen er borte. Like plutselig som den dukket opp. Merkelig. Plutselig kan jeg klare alt igjen. Plutselig er “alt ordner seg etterhvert”-tankegangen tilbake på plass. Jeg føler ikke lenger det konstante behovet for å være sosial, selv om jeg selvfølgelig gjerne er det. Det er bare ikke lenger et konstant behov. Det er mer valgfritt. Det er greit å sitte hjemme alene. Jeg rydder og vasker leiligheta, og smiler mens jeg gjør det. Jeg kaster meg over jobbing jeg har utsatt en god periode og kan krysse av på to do-lista mi i en rasende fart. Jeg er plutselig meg igjen. I alle fall mer enn tidligere. Jeg blir så overbevist om at jeg bare har vært ekstremt sutrete av meg den siste tiden at jeg ler av meg selv. Høyt.

Så er vi plutselig tilbake igjen. På tross av hvor usannsynlig det virket for et par øyeblikk siden. Og sånn er det. Ups and downs. Sånn helt plutselig, uten noen spesiell grunn. Greia er jo at det ikke er å vite hva som plager en som er det store problemet. Problemet er å vite hva man skal gjøre med det. Og så lenge man ikke vet det, så utsetter man bare stresset og uroen i begrenset tid. Det går ikke helt bort helt av seg selv. Det jeg prøver å si er vel bare at… Vel, det er helt normalt. Jeg regner med de aller fleste av oss har det sånn i blant, en eller annen gang i livet. I visse perioder. Og det er ikke farlig å si det høyt heller. Man er ikke gal, og man blir ikke tvangsinnlagt (med det første i alle fall). Man trenger ikke føle seg så veldig “spesiell”, og tro at ingen andre forstår. Man trenger ikke gjøre ting større og verre enn de faktisk kanskje er.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
Jeg har bestemt meg for å ta fler bilder av meg selv fremover. For vet du hva – når man ser på bilder av seg selv som man tok for en stund siden, så syns man alltid at man faktisk så bedre ut enn hva man følte seg der og da. Derfor tror jeg det kan være sunt å se tilbake på seg selv og innse at man antagelig ser bedre ut enn man føler seg nå også. For sånn funker det, nemlig. Uansett hvilket nivå selvtilliten ligger på. Det har ikke noe med det å gjøre. Det har med detaljer å gjøre. I øyeblikket legger man merke til småting å plage seg over, rett og slett for at det er sånn vi fungerer. Vi er perfeksjonister, uten å egentlig tenke over det. Alt har forbedringspotensiale. Men så ser man tilbake, og da er disse småtingene glemt. De er i alle fall ubetydelige, og man liker det man ser mer enn hva man kan huske man gjorde. Høres det fornuftig ut? Eller bare… sein nattebabbel? Uansett. Her er noen gamle bilder av meg selv. Bare for å gi meg selv en liten egoboost.

PhotobucketPhotobucket
Nå er ikke jeg den som har mest peiling på hiphop-artister, rappere eller… sånne greier. Jeg hører på sånn musikk på fest, and that´s it. Det stopper liksom der, og da får jeg jo aldri med meg hvem som er hvem eller hvem som synger hva. Jeg får med meg noen av sangene, men om det er Flo Rida eller Nelly eller… “insert another famous artist here” har jeg ikke peiling på. Se, jeg klarer jo ikke komme på tre navn engang. Det sier nok. Så da Dan sa at Flo Rida skulle komme i studio tenkte jeg “Okei, Flo Rida, ja. Han har jeg vel kanskje hørt navnet til før. Er han norsk…?” Neida. ille var det ikke, da. Jeg visste jo at fyren var svensk! Da´ah. Panneklask, himlende blikk og alt det der. Neidasjø.

Anyways, tilbake til storyen. Da første svarte, tøffe, barske solbrillemann i svart skinnjakke kom luskende inn i lokalet så begynte jeg å knipse med en gang. Der er Flo Rida, tenkte jeg. Men nei. Det var jo selvfølgelig ikke ham. Så kom to-tre gorillaer til, og panikken spredde seg i meg i full fart. Hvordan i helvete skal jeg vite hvem jeg skal ta bilder av!? Jeg aner jo ikke hvordan fyren ser ut engang! Angst. Så kom han, og angsten forsvant. Selvfølgelig var det han. Det overlegne blikket var ikke til å ta feil av. Det sløve håndtrykket (som var sløvt av attitude, og ikke av latskap) og et lite “Hey, what´s up?” var i heller kke til å ta feil av. Han her er visst noen, tenkte jeg og løftet kameraet igjen etter å ha hilst kjapt.

Photobucket

Intervjuet gikk unna, og da var det tid for litt bilder av Dan og Flo Rida sammen. Og noen av Flo Rida alene. Jeg dirigerer mannen uten å blunke. “Hey, stå litt sånn her, da. Vær litt kul. Se litt tøff ut.” Damn. Kunne jeg ikke finne på bedre ting å si? Han så litt forvirra ut et lite øyeblikk, men gjorde som jeg sa. Ti sekunder. Fire-fem bilder. Så ferdig. Det var sjansen min til å ta noen kule bilder av en mann jeg så vidt har hørt om, men som jeg hadde forstått har gjort litt suksess rundt omkring i verden allikevel. Selv om jeg ikke ante hva han hadde gjort. Med ett Flo Rida og gjengen hans var ute av døra, pustet Dan rimelig letta ut, og sa: “Herregud, så nervøs jeg ble når du begynte å si hva han skulle gjøre!” Hahaha. “Sånn er jeg”, svarer jeg. “Klarer aldri å holde kjeft.”

I ettertid måtte jeg jo søke opp fyren på Spotify, og… Eh. Er det han, ja. Vel. Now I know!

Photobucket

Etter å ha sett den fenomenale tv-serien Homeland (som forresten anbefales på det sterkeste), så har det ikke vært mulig å unngått å tenke på “the war against terror.” Det er egentlig ganske så sinnsykt hvor ekstremt påvirket vi er av USA på alle mulige måter. Hører man ordet terrorist har man (i alle fall helt frem til i fjorsommer med Utøya og Breivik) alltid lett sett for seg hvor denne terroristen er fra. Hvordan han ser ut. Hvor ond han er. Hvor hjerteløs han er. Hvor hardt han slår kona si og hvor redde barna hans er for ham. Ikke ofte har det falt oss inn at disse terroristene ikke er noe mer terrorister enn mange andre som velger å tro at angrep er det beste forsvar.

Tenk på alle uskyldige barn i Irak og Afghanistan som har blitt drept av amerikanske soldater, bomber og såkalte angrep mot terror. Det er ikke få, og det er minst like fælt å tenke på disse barnas skjebne som å høre om barna som ble drept i terroraksjonen i USA for over ti år siden. Eller på Utøya i sommer for den del. Jeg mener ikke at Al-Qaeda ikke er noen terroristgruppe, eller at det ikke finnes terrorister fra Irak, Saudi-Arabia, Afghanistan eller hvor det nå enn skulle være, men man blir ikke mindre terrorist så fort man bærer en stram uniform med et amerikansk flagg på brystet. Å bombe hele landsbyer fulle av uskyldige barn som er på vei til skolen er ikke noe mindre en terroraksjon enn det som skjedde i USA. Det er krig. Begge veier. Det er krig, og uskyldige mennesker er de som taper mest.

Så hører man plutselig om en ettåring bli disiplinert til døde av sin mor ved å bli holdt opp ned i ei bøtte med vann. I Oslo. Det er ondskap, det. Pur ondskap. Og det gjør meg så kvalm at jeg… ikke har ord.