Arkiv for kategorien 'Life of Drea.'

PhotobucketPhotobucket

Etter at jeg flytta til Frøya igjen, og begynte å jobbe sånn der hver dag, så har jeg ikke tatt bilder annet enn på jobb, omtrent. Kameraet får ligge mer i fred enn før. Før jul fant jeg tre gamle harddisker i flytteesker, og i dag tok jeg de frem og begynte å bla. Herregud, jeg tok mye bilder før. Av alt. Hele tiden. Mye dårlig, men i blant noe som faktisk ikke er så ille. Disse to er fra 2009. Med litt ny redigering, så ble de da aldeles ikke så ille. Og nå har motivasjonen til å plukke opp kameraet – slik som i gamle dager – sneket seg tilbake. I alle fall for kvelden. Forhåpentligvis litt mer permanent enn som så, men… Du vet jo hvordan det er. Tid og alt det der. Og ork. Jeg føler meg svært så ambisiøs for tiden. Jeg har lyst til så mye. Så er det bare å gjøre det, da. Og tro på det. Jeg tror det ofte er det som holder igjen. Troen på at man faktisk kan klare det man ser for seg. Det man drømmer om. Men en ting er sikkert – klisjé eller ei; om man aldri prøver så klarer man det i alle fall ikke. Og takk for meg (for ikveld), før dette blir altfor motivasjons-gladkristen-leverbareengang-hatroenpåsegselv-greie.

Photobucket
Jeg har vært i Trondheim en tur, og da fikk jeg unna litt obligatorisk nyttårssalg-shopping. Det beste kjøpet mitt var kanskje denne genseren. En oversized Adidasgenser som var satt ned fra 800 til 199 kroner. Grei pris, ekstremt god genser. Perfekt kosegense! Kjøpte et par sko også (høyst nødvendig), og en forsterker. Nå har jeg høytalere kobla til iMacen, så nå er det en god del bedre lyd. About time, med tanke på at jeg hører musikk omtrent tjuefire timer i døgnet. Det er ganske ofte. Anyways. Nok rosablogging. Jeg holder på med to-tre andre innlegg som forhåpentligvis kommer seg ut på det vide vebb etterhvert også. Deriblant en årskavalkade fra i fjor. Men dere vet meg. Ting tar tid. Blæh. Ciao!

PhotobucketPhotobucket

Vilja. Savn. Jeg har ikke helt blitt vant til å være helgemamma, jeg. Det er tomt å bo helt alene mesteparten av tiden. Hver uke. Uten latteren. Kan jo selvfølgelig sitte her og le for meg selv, men det blir ikke helt det samme det heller altså. På tide å få opp litt Viljabilder på veggene, kanskje. Det må hjelpe. Også fyller jeg jo rommet med Viljalatter i blant, selv om hun ikke er her. Takk til skype og videokamera. Takk og god natt.

drearedhead2djea1bwbloggg
Jeg fortsetter bildetrenden, for jeg har fremdeles ikke så mye på hjertet. Men her er jeg. Med rødt-ish hår og greier. Og ja. Det var det jeg hadde å komme med i dag. For et bidrag til menneskeheten, dere. Klapp, klapp, klapp.

Photobucket

Å ta bilder av seg selv med mobilkamera i speilet er jo ikke akkurat helt lov. Ja, det er nesten forbudt, i alle fall om det inkluderer peace-tegn eller duckface. Eller et smil som får meg til å tenke på “Smile like you mean it” av The Killers. (Grunnen til assoisasjonen trenger jeg forhåpentligvis ikke å nevne.) Men ellers også. Å legge ut bilder av seg selv tatt i speilet er sosialt selvmord. Av prinsipielle grunner, tydeligvis. Sosiale medier-selvmord. Og jeg skjønner jo i grunn hvorfor. Men fuck it. Om jeg føler meg vel og glad og fin en dag så tar jeg mer enn gjerne et par (hundre) bilder av meg selv og slenger opp på bloggen og på facebook. Ikke bare for å vise folk at jeg faktisk kan se bedre ut enn jeg gjør på bussen på vei til jobb klokka fem over syv hver morgen eller mens jeg er ute på joggetur, svett og jævlig. Ikke bare derfor, selv om det er greit å kunne vise at neida, det er ikke alltid jeg ser ut som et dass og lar meg selv forfalle like mye som converseskoa mine (som forøvrig fremdeles ikke har blitt bytta ut enda, på tross av at det består av mer hull enn tøy for øyeblikket). Men også for at det er godt å selv kunne se tilbake på dager hvor man gadd å bry seg. Som motivasjon til å bry seg igjen, kanskje. For seg selv og selvfølelsen. Jepp. I said it.

Photobucket

Dette bildet har Vilja tatt. Bildet er ikke redigert annet enn BW. Jepp, fotograftalent deluxe.

Og siden jeg er så god på å assosiere og greier. Jeg nevnte “prinsipielle grunner” isted. Da begynte jeg med en gang å tenke på dette med prinsippsak. Hvor mye totalt unødvendig gnål har ikke komme ut av “det er en prinsippsak”? Jeg mener… Er det forskjell, så er det forskjell. Å si at noe er “en prinsippsak” blir ofte helt feil for meg. Om det er på grunn av folks behov for å føle at de er moralsk korekte eller på grunn av et undertrykt kranglebehov aner jeg ikke, men i mange tilfeller er det mine antagelser. En ting er i alle fall sikkert; å straffe folk på grunn av prinsipp er ikke særlig imøtekommende eller forståelsesfullt. Det miner heller ikke særlig om velvilje eller lyst til å gjøre det beste ut av noe. Og før jeg står på en krakk med et rep rundt halsen foran en hel folkemengde; det er stor forskjell på å ha prinsiper og det å bruke “det er en prinsippsak” som argument. Har du prinsipper og verdier du tror på; yay! Hurra for deg og hurra for det. Bruker du setningen “det er en prinsippsak” ofte; buuu! Antihurra for deg og antihurra for det.

Photobucket

Jeg har fått en tegneserie-meg! Jeg digger den, og det er jo ikke rart når den er kulest i verden. Donkr.com er da Norges største pokerfourm (hvor jeg henger en god del), så om du er pokerinteressert bør du stikke dit og lage deg en profil. Join us! Join the fun! Og dessuten – det er RadioDonkr og radioturnering hver søndag, og det er jo ganske passende. Siden det er søndag og greier i dag mener jeg. Radioturneringa koster  i alle fall $22 på Pokerstars (hvor jeg spiller), og den snakkes det om på radioen. For å høre, trykk her. Om du lurer på hvor og hvordan du kan spille turneringa, så er det bare å sjekke forumet. It´s all there!

546578_10152022390900635_2124027033_n

Plutselig har jeg blitt voksen, jeg. Så godt som. Jeg sitter i nytt hus nå. Ett jeg leier. Helt alene. Det er faktisk første gang jeg har flyttet et sted helt alene. Uten å flytte sammen med noen. Også er jeg i gang i ny jobb. Fast jobb som journalist. Og jeg trives veldig. Og jeg har bare oppkjøring før jeg har førerkort. Også må jeg kjøpe bil. Og vips! Så var jeg plutselig noen hakk mer voksen enn før. Mer strukturert liker jeg også å tro at jeg har blitt. Mer bestemt på å være det i alle fall. Det er vel en start. Litt mindre mor har jeg blitt, da. Mindre i tid i alle fall. Helgemamma Drea. Føles ikke supert. Det er den største og eneste ulempen med å ha flyttet tilbake til Frøya for å bli litt mer voksen. Anyways. Bilder av mitt nye hjem kommer selvfølgelig etterhvert. Stryk selvfølgelig. Skjønner at det ikke er noen selvfølge lenger, med tanke på hvor lite jeg har sagt her inne i det siste. Men… Sånn går det når man plutselig skal bli voksen. Det tar tid å bli voksen, visst. I noticed. God natt.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Da var jeg plutselig tilbake på Frøya, og i morgen er det plutselig klart for å begynne i ny jobb, gitt. Wow. Det kom brått på. Sikkert for at jeg har vært borte i to uker nå. Jeg har jo som nevnt vært på Starum (på Toten!) og tatt et intensivkurs for å komme et par-tre steg nærmere førerkortet, som jeg trenger for å jobbe som journalist. Tenkte jeg skulle fortelle litt om opplegget til de som skulle ha interesse av det, for jeg syns denne løsningen for å få lappen så raskt som mulig var helt topp! Så jeg vil så absolutt anbefale det videre. Så. Hvor fant jeg frem til dette kurset? Vel. Det var faktisk mamma som sendte meg en link, og den linken var til mittførerkort.no. Det drives av Morten, en utrolig hyggelig mann som passa på at alt gikk rett for seg og at vi hadde alt vi trengte under oppholdet. Det var altså via der jeg meldte meg på. Ta en titt!

Kjørelærerne (to av dem kan du jo se på bildene ovenfor; til høyre øverst er Pål og nedenfor er Øystein) kom fra Røa Trafikkskole, og var utrolig flinke og med smittende godt humør. Veldig greit å ha kjørelærere som skaper en avslappa og fin stemning i bilen, så man klarer å glemme nerver og stress. Jeg og Aisha (øverst til venstre) kjørte med Øystein, og etter hver kjøretime hadde jeg seriøst vondt i kinnene av å le. Not kidding. Øystein rocks!

Prisen for kurset er 25 000,-, men om overnatting og mat er nødvendig så koster det 5000,- ekstra. Man får enkeltrom med seng og bad og hele pakka, så jeg trivdes veldig godt! Og frokost og kveldsmat. Ikke dumt, ikke dumt. Det var ikke kjøring i helgene, så da dro jeg til Trondheim og tok bilder, men det var også mulighet for å være på Starum altså. Så man slipper å reise frem og tilbake og hit og dit om man ikke må/vil.

Veit ikke helt hva mer jeg skal si om det, jeg. Jeg hadde det supert, og det var faktisk litt vemodig og trist å dra derfra. Ikke kun for at det var slutt på å farte rundt i denne fantastisk bra BMW´en (noe som selvfølgelig også blir et savn), men også på grunn av alle folkene. Jepp. SentimentalDrea it is. Tihi. Anyway, sjekk ut dette om du tenker på å ta lappen i løpet av neste sommer! Thumbs up.
fb2d9b39
Photobucket

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Sukk. Da var man i Norge igjen. Det føles… trist. Neida. Trist er det jo ikke, men jeg savner Vegas allerede, jeg. Pokeren. Folka. Hotellet. Moroa. Det er mye å savne. Jeg har hatt en fantastisk tur! Og om du lurer på hvem den gamle mannen ved siden av meg på det nest siste bildet så heter han TJ Cloutier, og er en pokerlegende. Han har vunnet seks WSOP-bracelets, og er dermed et stort navn innen poker. Jeg havnet på setet vedsiden av ham på en turnering jeg meldte meg på, og ikke nok med det, men jeg tok alle sjetongene hans og slo han ut av turneringa også. Ikke alle som kan skryte av at de har busta en pokerlegende! Jeg havnet forøvrig på 55. plass av 759 startende, og ble rimelig forbanna på meg selv da jeg røk. Gjorde noe jeg selv mener jeg ikke burde ha gjort, selv om de aller fleste rundt meg sa at det var helt greit spilt. Men, det ble da penger! Jeg skal nok være fornøyd med å komme i pengene i min første turnering på Rio i Las Vegas.

Og ja, forresten. De to siste døgnene har jeg virkelig fått smake på jetlag. Da jeg reiste til Vegas kjente jeg ingenting av det, men nå… Djizess. Det er helt merkelig. Natt til i går fikk jeg kun sove tre kvarter, og dermed ble jeg rimelig trøtt de siste timene på heldagsbryllupet i går. Så trøtt at jeg var sikker på at facebook hadde skifta til nynorsk da jeg plutselig satt på hotellrommet på Stiklestad, kun fordi at jeg så ordet “kanskje”. Jeg sovna sittende mens jeg skreiv ei melding på telefonen gjentatte ganger, og ga dermed opp og la meg til å sove rundt klokka tolv. Klokka fire sjokkvåkna jeg og var sikker på at jeg hadde sovet et helt døgn. Jeg måtte sjekke fire klokker før jeg trodde på at klokka ikke var mer enn midt på natta. Det var helt merkelig. Så nå vet jeg plutselig hva jetlag er jeg også. Jeg som skrøt sånn av at jeg ikke kjente noe til det da jeg ankom Vegas… Jaja. Anyways. Oppsummering; jeg har hatt en fantastisk tur og vil helt klart reise tilbake til WSOP igjen. Og da skal jeg spille WSOP-eventer selv også. Mange. Og vinne. Jess.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Vegas er fin. Siden sist har jeg kjørt limo til en utrolig hyggelig BBQ-fest i et kjempefint nabolag, spilt poker, tatt bilder, badet, vært full og hatt det veldig gøy. Ikveld tar jeg pause fra alt. Jeg sitter i senga på hotellrommet og har bestemt meg for å bare sitte her og se litt tv-serier eller noe. Skal ned i kiosken her (eller hva jeg skal kalle det) og kjøpe meg en is. Og en brus eller to. Anyway, jeg koser meg fremdeles like mye, og skulle ønske jeg bare kunne være her hele tiden og leve som det her! Dreamworld det da. Men, virkeligheten hjemme venter vel tålmodig på meg. Heldigvis. Jeg savner Vilja. <3