Arkiv for kategorien 'Life of Drea.'

windy

drea12345678

Dere kjenner meg jo bare som Drea, så for dere blir det vel ikke akkurat noen forandring overhodet. For de som har kjent meg siden jeg var… Vel, lita – de får vel litt større problemer. Men det bare ble sånn. Og jeg syns det føles bra. Jeg føler meg ikke lenger som Andrea. Etter år med å ha blitt kalt Drea av de aller fleste, etter år med å introdusere meg selv som Drea til nye mennesker jeg treffer og etter at det har blitt bestilt flbletter til USA i navnet Drea istedet for Andrea, så føles det veldig greit å offisielt hete Drea. Ja, det er altså sånn at jeg offisielt har bytta navn. Nå heter jeg virkelig Drea. Som antageligvis en av svært få i landet. Det er meg og Drea De Matteo, lissom. Og hun er jo ikke akkurat norsk. Jeg har alltid vært glad i spesielle navn. Så nå har jeg et selv og. Og jeg liker det.

jakketo
Ikke rart jeg gliser, for ny jakke ble det! Shopping og champagne, dere! Livet er herlig! Neida, nå skal jeg ikke ta helt av, men jeg liker den nye jakka mi. Og shopping er gøy. Og jeg kjøpte liksågodt en liten bil også. En “ny” Borat it is! Får håpe denne overlever lenger enn tre måneder, da… Det hadde vært fint. Hugs. 

nybil

buy

Dere får klare dere med et dårlig mobilbilde for øyeblikket. Jeg er i Trondheim i dag – for å jobbe. Og mens jeg venta på å gjøre et intervju, stakk jeg liksågodt nesen innom Solsiden. Det burde jeg jo ikke gjort. Det har ikke gått mer enn tre minutter før jeg kjenner jeg har lyst til å shoppe opp alle pengene som står på konto. Så sier jeg til meg selv at “en liiiiten tur inn bare for å se skader da ikke.” Bare en liiiiten, en. Og kun for å se. Ikke prøve engang! Ikke et eneste plagg. Bare se. Så går jeg rundt i den første butikken jeg finner, og ser klær som bare er så meg overalt. Som denne jakken. Firehundreognittini kroner. Jeg ser på den. Løfter den opp. Snur den. Henger den tilbake og går videre. Så stopper jeg, og snur. Tusler tilbake til jakken, tar den med og vender nesen målrettet mot prøverommet. Okei, så kan jeg prøve den, da. Ikke kjøpe, bare prøve. Bare for å se om den er fin. Forhåpentligvis er den så stygg på at jeg mister lysten til å kjøpe den, tenker jeg optimistisk. Forhåpentligvis får den meg til å se tjue kilo tykkere ut. Forhåpentligvis kan jeg bare se hvor stygg den er på, og glemme den. For alltid.

Sukk. Den var ikke stygg på. Jeg likte den. Den var både komfortabel og fin.

Men det er altså en grunn til at jeg kun har mobilbilde, og ikke ordentlig bilde. Den henger der fremdeles. Den ble ikke med meg. Jeg er i jakkesorg, seriøst. Jeg trenger en vårjakke, og vil så gjerne ha den – men så føler jeg at jeg ikke kan shoppe bort pengene heller. Men… Jeg trenger jo jakke, sant? Kan ikke ha på vinterjakka i hele vår. Jeg trenger den. Sant? Kjøpe eller ikke kjøpe? Æææææ. Jeg. Vil. Ha. Den. Buy or not to buy – that is the question. Og det er ikke retorisk. Jeg mener det; det er et spørsmål. Buy or not to buy?

sandnyeagledreasand
Fly like an eagle.

viljalykkehavingfunbloggonkeljøjeviljagladhavingfun2viljaogonkelviljaspisegodt

 Vilja og jeg på bytur. Hotell, lekeplass, godteri, barne-tv, shopping, onkel Jørgen, gøy.

Jeg vet alle sier det. Jeg vet alle babler i vei – ustanselig – om hvor fine, smarte og supre barn de har. Hvor mye mer mening livet får når de blir foreldre. Hvor godt det er når fireåringen legger armene rundt halsen ens og sier “mamma, jeg elsker deg og du er den beste mammaen i hele verden”. Jeg vet alle bare pøser ut om alt det der, og jeg vet hvor irriterende det er. Men allikevel er jeg bare nødt til å slenge meg på. For all del – jeg skal ikke male alt rosenrødt. Jeg er helgemamma. Annenhver helg får jeg være sammen med fireåringen min. Det er absolutt ikke nok, og hver dag er jeg redd for at hun, litt etter litt, skal miste den viktige, gode kontakten med meg. At hun, litt etter litt, skal glemme å sette pris på meg. Men nå skal jeg ikke gå mer innpå akkurat det der, for det er ikke poenget nå. Poenget er… Sånne dager som i dag. Det er poenget. Når Vilja først spør meg om jeg er glad, og deretter forteller meg at jeg er den beste mammaen i hverden. Sånne dager som i dag gjør livet faktisk mye mer meningsfullt. Dager som i dag setter ting i perspektiv. Det skyver vekk enhver bekymring om at jeg skal bli glemt som mamma. Dager som i dag gjør meg rosa innvendig og ut. Og da pøser jeg ut med det så mye jeg vil. For dager som i dag – det er ekstremt gode dagaer. Og gode dager jo intet mindre enn meninga med livet.

dreadreadreasvaner

Fredrikstad i går kveld. Svanene trodde de skulle få mat, og ble sinte når de ikke fikk. Jeg derimot – jeg fikk mat og slipp å bli sur for mangel på det. Og nå er kursuka ferdig – for denne gang. Jeg har tre samlinger til, og det syns jeg erveldig greit. jeg liker kurs. Jeg kjenner inspirasjonen og motivasjonen bare strømme over. Okei, så var denne teksten et dårlig  eksempel på akkurat det, men… Vi får se om neste innlegg ikke har noe mer vettugt i seg. I mens; so long.

klatre1 klatre2

Her var jeg kanskje ikke helt fornøyd med å ikke komme helt til topps. 

I påska prøvde jeg å klatre for første gang! Altså, jeg har jo klatret mye, jeg. I trær og berg og fjell og gardiner. Jeg og Nora (barndomsbestevenn) løy jo til hverandre da vi ble kjent. Jeg fortalte at jeg drev med klatring. For jeg hadde en klatredress, nemlig. Og det hadde jeg jo, for den hadde jeg funnet i en kiste i huset vi flytta inn i, som var nabohuset til farmora til Nora. Så sånn ble altså vi kjent, men det er ikke poenget nå. Poenget er denne klatredressen. Det var en dress med hanker på. Hanker til å feste tau og ting og tang i. Ikke vet jeg hva alt var til, men en ting var sikkert; den skulle brukes som bevismateriale A. (Bevismateriale B var mine klatreskills, som jeg bare håpte var gode nok til å overbevise, selv om jeg aldri hadde klatret noe særlig tidligere.) Jeg drev altså med klatring. Sa jeg. Men Nora ble ikke særlig imponert.
- Ja, det gjør da jeg og det!, var svaret hennes.
- Men jeg har drevet på med det i mange år, jeg. Og jeg har klatredress! Det har ikke du, parerte jeg.
- Har jeg vel! Men jeg har den ikke her hos farmor da, dumma. Da´ah. Jeg har den hjemme i Trondheim.
- Men… Jeg er flinkere enn deg, det vedder jeg på.
Så klatret vi i bergene. Små berg som antagelig var dritlette å klatre i, men hver gang vi nådde toppen så var vi mer hovne enn Petter Northug. Vi var dronninger på haugen. Vi var dritflinke og erfarne klatrere. Og allikevel prøvde jeg ikke å klatre ordentlig før påska i år – tjuetre og et halvt år gammel.

Og apropos det. Det var dritgøy! Jeg kom til toppen (noen ganger), men ble etterhvert jævla sliten i både armer og bein. Jeg kjente det i løpet av de få timene vi, altså jeg, Martin (som ikke er så glad i å bli postet bilder av på bloggen) og Kent (som jeg ikke har spurt om det er greit at han havner på bloggen), klatret. It waz fun. Jeg vil gjøre det igjen. Kanskje med en fin klatredress. Kanskje kommer jeg til toppen på alle forsøk da – og er dronning atter en gang.

dreafredrikstadfr1 fr2fr5fr3fr6fr7fr4fr8 fr9

Denne uka er jeg på journalistikk-kurs på IJ-senteret (Institutt for Journalistikk) i Fredrikstad, og i dag – på tross av at øynene kjempet en hard kamp for å holde seg åpne – gikk jeg en tur ut i det fine vårværet som er her sør. (Men jeg fant masse blader som ga meg høstfølelse, da! Bare se på bildet!) Hjemme får vi jo nesten ikke sånt vær før langt uti juni, så jeg følte det var min plikt å ta på meg vinterjakka (for temperaturen er fremdeles ikke helt våraktig), plukke opp kameraet fra kameraveska og tusle ut i en for meg ny og ukjent by. Turist i Fredrikstad. Jeg kan ikke noe for det, men jeg eier ikke skamvett (eller hva man kaller det). Jeg blir ikke flau av å være norsk turist i Norge, og jeg blir heller ikke flau av å snu kameraet mot mitt eget tryne, smile så falskt at det nesten ser ekte ut, og knipse i vei. Så det gjorde jeg. Og nå er øynene blitt trøtte igjen, men jeg drikker sukkerfri redbull som om det var vin og jeg var alkoholiker, hører deilig musikk og spiller nettpoker. Det høres kanskje trist ut – men når jeg får gjøre alt dette på en og samme dag, og det i tillegg er sol – så er det faktisk ikke så verst.

Jeg er litt rar sånn. Av og til så syns jeg sånne småting er verdt å glede seg både til og over. Andre ganger fnyser jeg bare, og skulle ønske jeg var helt andre steder. Det er det som er deiligst med å være borte fra hjemme. Uansett om det er på kurs eller om det er ferie. Det har den samme virkningen på meg. Jeg stresser ikke. Når jeg går rundt i ukjente omgivelser med musikk og kamera, så ønsker jeg meg ikke andre steder. Jeg stresser ikke hjemover for at det er så mange ting jeg heller bør og må gjøre. Den følelsen – den er priceless.

Og ja, helt til slutt; de forandringene jeg babla om før helga. De kommer. De er bare litt forsinka. Men jeg lover at det blir! Og jeg håper det blir bra. Jeg tror det. Jeg gleder meg i alle fall. Hugs!

dreeeeea

Jeg er den som alltid spiser det samme pålegget til lunsj, hver eneste dag. Jeg er hun som er glad i å prøve nye ting – men som ikke liker å forandre ting som har vært som de er i all evighet. Bortsett fra hår. Der er jeg ikke så grådig på forandring, men sånn overall så er jeg ikke så fan av å forandre ting som fungerer. Som foreksempel ciabatta. Det skal spises med smør nederst, så salat, så ost, så varm kylling som gjør at osten smelter litt, så tomat, så paprika, så lettmajones, så allroundkrydder av akkurat den sorten jeg har brukt siden jeg var tolv. Og sånn skal det være. Er man tom for allroundkrydder – ja, da er det faktisk krise. Type løpe-på-rommet-og-kaste-seg-på-senga-og-grine-krise. Neida. Ikke helt så ille, men nesten.

Jeg er egentlig sånn med andre ting og, når jeg tenker meg om. Ikke bare mat. Hår er lissom det eneste unntaket. Og om du sier “unntaket som bekrefter regelen” så sparker jeg deg kneet. Jeg hater det uttrykket. Really. Nesten like mye som jeg hater Adam Sandler, men det er en helt annen historie. Tilbake til dette med forandring. Å si at jeg elsker forandring, eller at jeg mener forandring fryder sånn generelt sett – det er vel å overdrive. Men uansett – forandring blir det! På bloggen. Det var liksom hele poenget med all denne unødvendige teksten. I løpet av helgen skjer det saker! Jeg har jobbet endel i photoshop i dag, så nå er ny header også klar. Som om det ikke er nok i seg selv, lissom… Men ja, mer om det til helga! Så watch out, lissom. Og da har jeg skvist inn en altfor lang tekst om et helt latterlig tema i dag og. Takk for meg.

drammendrea2drammenbyMartinIdrammen5drammen4drammendrealekesegbloggGod påske! Jeg prøver å komme meg litt ut i påskesola jeg og. Tilbringer påska med Martin i Drammen-ish, og disse bildene er fra i går da vi tok turen opp til… Spiralen? Or something, something. Rundt og rundt gikk det i alle fall, og etter tre runder med oppkast i bilen på vei oppover (neida. Joda. Neidaaaa) så endte vi på toppen med en utrolig fin utsikt over elvebyen. Deretter havnet vi tilfeldigvis på en lekeplass. Growing old is getting old, right? Trenger da ikke være med Vilja for å ha en unnskyldning til å leke på en lekeplass, vel…? Ohwell. God påske!