Arkiv for kategorien 'Life of Drea.'

Cleo ble det liksom ikke så mye mer med (dessverre), og siden alle de andre bloggerne har forlatt portalen, så måtte dessverre jeg også det. Så nå har jeg flyttet igjen. Sorry for det, men dette blir siste gang. Jeg kan love at jeg forblir på mitt nye domene, som er:

www.dreakarlsen.com

De som følger meg på Bloglovin vil automatisk få de nye oppdateringene mine (fra den nye bloggen) der. Så om du ikke følger meg der, så kan jeg anbefale det. Da kan du trykke på denne fine damen, for eksempel. Tror det skal fungere også når den nye adressen blir oppdatert i Bloglovin. Æææ. Forvirrende. Men anyways; ta en titt på den nye bloggen (jeg har allerede blogga!), og lagre adressen. Eller følg meg på bloglovin. Ikke gå feil, i alle fall. Og ikk slutt å komme innom! Takk. Nå skal jeg holde kjeft. Nei, det skal jeg faktisk ikke. Må bare lokke med at jeg har fått et nytt, søtt, lite ikon i adresselinja på den nye bloggen. Du vet, sånn favicon, som det så fint heter. Løp og se! Fnis. Follow on Bloglovin

moreller3 trørbok doblemorellerdjeadjeajde
Av og til så tar jeg meg selv i å være veldig wannabe-filosof. Jeg hører meg selv tenke noe i sitatform. Altså, det vil si… Jeg tenker fraser jeg selv mener er så geniale at de egentlig burde bli sitert verden over. Jeg kødder ikke. Men jeg tørr jo (nesten) aldri si det høyt, for det er jo helt latterlig. Jeg skal ikke komme med noen av dem nå heller, men jeg har spart på dem, så en vakker dag slipper jeg muligens  galskapen løs, i full og ektefølt tro om at det faktisk er så genialt som jeg skal ha det til. Det kan jeg love dere – det er det ikke.

Men uansett. Det var ikke det jeg skulle fortelle om nå, sånn helt egentlig. I dag tenkte jeg at jeg skulle få blåst ut litt irritasjon, faktisk, for av og til så henger jeg meg opp i småting. Jeg blir faktisk ganske så irritert til og med, av sånne små, ubetydelig ting som man egentlig ikke trenger svar på overhodet. Som foreksempel hvorfor skolebrød heter akkurat skolebrød. (Jeg har aldri spist skolebrød på skolen. Det var aldri noen som serverte det, og ikke hadde vi kantine.) Eller hvorfor vi vokser opp med å tro at vi spiser mandariner, når mandariner ikke selges i Norge, og vi egentlig bare har spist klementiner hele livet. Og at jeg trodde denne frukten jeg så fint har avbildet over var kirsebær. Jeg har alltid trodd det. Men så heter det visst moreller. Moreller? Trodde det bare var noe vi sang om i den derre barnesangen om allslags frukt, jeg. Det finnes så ekstremt mange sånne irriterende småting. Veldig plagsomme greie. Hvorfor?! Åååå. Det er så mye ubetydelig jeg vil ha svar på. Ting bør liksom ha en mening. Jaja…

capsdrea1capsdrea3closeup2
Jeg har plutselig blitt veldig fan av caps. Aner ikke hvorfor. Snart kommer det en ny caps i posten også. Cant wait! Denne er fra Cubus, og er rød med en hvit A på. Synd jeg bytta navn, da… Skulle hatt en D nå, vet du! Oi, det bør jeg si til mamma om hun klager på at jeg bytta navn. “Det er bedre at jeg bytta fra A til D i navnet, og ikke i bh-størrelse!” Det er hun vel enig i tenker jeg. Tihi. Ciao.

djeadjeadjea

Nå skal jeg – som egentlig er veldig glad i å skille meg ut fra mengden – si det som alle andre sier. Men det er rett og slett ektefølt, og da må det bare få bli med. Det er veldig forutsigbart, og kunne vel kanskje til og med vært skrevet på forhånd. Jeg skal si som en prisvinner på scenen, som med tårer i øynene og et ydmykt, litt forvirret blikk, takker i overkant mye for både prisen og støtte og gode ord. Her er det; wow. Takk for alle fine kommentarer, for all fin respons og for… Ja, støtte, rett og slett. I så mange uker har mitt forrige innlegg bare vært her som en kladd. Til slutt ble jeg så lei av å lure på om jeg skulle poste det, at jeg bare postet det. I to minutter angret jeg. Men så kom responsen, og jeg må bare si; wow. Jeg visste jo at jeg ikke var helt alene altså, men at så mange skulle dukke opp på chat på facebook og si at de kjenner seg igjen i alt jeg skreiv, det hadde jeg aldri trodd. Takk og alt det der.

Før jeg postet innlegget var jeg faktisk veldig redd for å være en av de som jeg så absolutt ikke vil være. Som så pompøst og pretensiøst skal legge frem depresjon og tunge ting som om det var en slags dyster kunst. Tekster og bilder som bare… jeg vet ikke hva jeg skal si engang. Som bare er med på å øke fordommer og som gir et helt feil inntrykk av hvordan ting egentlig er – synes jeg da. For å ikke snakke om hjernedøde metaforer, som bare gjør det så ekstremt kleint og ikke i nærheten av ærlig og rett frem. Jeg vet ikke med dere, men av og til syns jeg det er ekstremt deilig og befriende å få høre ting akkurat som de er. En spade er en spade, en depresjon er en depresjon – og ikke en “tilsynelatende endeløs vandring i stummende mørke”, om du skjønner hva jeg mener. Det er noe befriende med å høre at man faktisk ikke er alene om å tenke at “hei, jeg er normal, men av og til er jeg så trist at jeg egentlig bare vil dø”, uten at det høres ut som et utdrag fra en samtale mellom to hormonelle fjortenåringer som på bussen sørger høylydt over tapet av den store kjærligheten, bare for å ta et eksempel.

Jeg er fremdeles ganske redd for å fremstå som… tja. Teatralsk og emo når det gjelder å skrive om sånne alvorlige greier som det her. ”Jeg har sluttet å lese bloggere som vandrer deprimerte linjelangs på nettet – det kom en dag da jeg ikke syntes synd på dem mer”, skriver journalist Jakob Arvola i Tidsskriftet for legeforeningen. Videre mener han mener bloggerne dyrker depresjonen og velter seg i medlidenhet og selvmedlidenhet. Det har det kommet en god del reaksjoner på, både fra fagpersoner og psykisk syke bloggere. Jeg må ærling innrømme at jeg skjønner hvor han kommer fra. Jeg mener… Når blogginnlegg på blogginnlegg fylles med intetsigende bilder av oppkutta armer, tårer som renner langs kinnet og pompøse slagord om hvor lite livet er verdt å leve, så forstår jeg godt at det oppleves som “å velte seg i medlidenhet og selvmedlidenhet”. Jeg sier ikke at det ikke er oppriktig depresjon blant disse, altså. Misforstå meg ikke. Jeg sier ikke at det er noen feil eller rett måte å være deprimert på, og jeg sier ikke at å si ting rett ut akkurat som de er er fasiten. Jeg bare sier at jeg skjønner Jakob. Personlig liker jeg når ting som er vanskelig bare blir sagt rett ut, uten at det verken overdrives eller bagatelliseres. Jeg liker når folk kaller en spade for en spade, og jeg liker å føle at det som blir sagt virkelig er perosnlig – og ikke bare noe som er hørt eller lest tusen ganger fra før.

sened

Jeg er deprimert. Det er rart det der, hvor enkel setningen egentlig er, men dog så vanskelig å skrive. Og enda vanskeligere å si høyt, både til seg selv og til andre. Det som gjør det enda rarere, er hvor lite vi snakker om at mellom 6 og 12% av landets befolkning til enhver tid er deprimerte. (Kilde: folkehelseinstituttet). Rundt omkring en tredjedel av Norges befolkning får en eller annen form for psykisk lidelse i løpet av livet, og allikevel så er det vanskelig å stå frem som psykisk syk. Av mange grunner. Karrieremuligheter og folks tanker er to av dem. Jeg kan ikke snakke for andre, men jeg kan snakke for meg selv. Jeg hater å snakke om depresjon, om angst, om panikkanfall og om endeløs grining. Jeg har ikke pratet om det til så mange heller, men når man kommer tett innpå noen, så er det vanskelig å skjule i lengden. Først skinner det gjennom og skaper misforståelser, usikkerhet og… Ja, uforståenhet, om det overhodet er et ord. Deretter skinner det ikke bare lenger gjennom. Det vises. I stor grad. Og da må man nesten begynne å snakke, før alt man har glipper vekk foran nesa på en. Så det har jeg altså gjort. Åpnet meg. Vært ærlig og åpen, først med en. Og deretter med flere. Og nå med alle. Det er, som så mye annet, ganske så ironisk. Sånne ting vil man helst ikke vise eller dele med noen overhodet, men så kan det vise seg at det å være ærlig faktisk er en solid start på veien mot å bli friskere.

Jeg er deprimert. I skrivende stund (som til informasjon ikke er i dag, siden innlegget ble skrevet for mange uker siden) er jeg på tredje uka for denne gang. Jeg er ikke konstant deprimert. Det kommer i perioder, helt plutselig. Uten at det trenger å være noen spesiell grunn. Jeg har hatt det sånn i… Tja. Flere år. Hvor mange er vanskelig å si. Tre, fire, kanskje. Før var jeg deprimert uten å tenke over at det var det det var. Jeg ga det ikke noe navn. Jeg bare la meg ned i senga, og gikk i hi til det gikk over. Jeg kunne jo det, jeg var jo min egen sjef. Jeg avlyste fotograferinger, og ble hjemme. I senga. Uten å gå lenger enn til do og tilbake. Og til og med det var langt og utmattende. De to siste årene har vært verre. Jeg har vært dypere nede enn før. Og lengre. Følelsen av å føle seg som en dritt, av å føle at alt man driver med er meningsløst, å føle at livet i seg selv – for alle, og ikke bare for meg selv – er meningsløst… Det er følelser om er vanskelige å takle. Av og til tror jeg ikke på å leve. Jeg ser hvor mye dritt det er i verden, og tenker at det ikke er mulig for noen å leve lykkelige. Jeg tenker at jeg kommer til å være ensom livet ut, og at jeg aldri kan gjøre noen andre lykkelige. Jeg føler meg ondskapsfull, stygg, tjukk, teit, patetisk og sytete. Og mislykket, som ikke klarer å takle trist bedre enn det her.

Jeg er deprimert. Men jeg har bestemt meg for å prøve å gjøre noe med det. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke orker å fortsette sånn som nå. Jeg orker ikke vite at neste depresjonsperiode er rett rundt hjørnet, og kan dukke opp når som helst. Jeg dro til legen, og fortalte hva jeg sliter med. Han sendte meg videre, og jeg fortalte igjen. Jeg, som hater å prate om det her, fortalte alt jeg kunne komme på. Og ble hørt. Og tatt på alvor. Frykten for å være teit, for å overdrive, for å tåle lite, for å syte, for å innbille meg ting, for å ha skapt det selv… Alt ble i et lite øyeblikk borte. Jeg ble trodd, og da jeg satt foran psykiateren og nesten (bare nesten!) grein mens jeg fortalte om tanker og følelser jeg sitter med, så sa hun; “det er ingen tvil om at du både er og har vært alvorlig deprimert.”  Og nå prøver prøver jeg å forandre ting. Jeg prøver å finne en løsning. Så er jeg kanskje ikke svak allikevel. Så er jeg kanskje ikke en taper og et tåpelig, patetisk menneske for at jeg ser så mørkt på ting. Så er det ikke bare noe jeg skaper selv. Så overdriver jeg antagelig ikke. Det er reellt. Det er ekte. Kanskje finnes det faktisk løsninger rett rundt hjørnet og.

Jeg er deprimert, og plutselig en dag våkner jeg og følelsen er borte. Tankene er borte, den vonde følelsen er borte, og hele verden ser annerledes ut. Hele livet ser annerledes ut, og bare virkelig føles annerledes. Det er ikke tungt lenger. Det er veldig merkelig. Før forstod jeg aldri at dette var mulig. Det er nok derfor det er tabu og. Før ble jeg oppgitt over å høre om deprimerte mennesker. “Fy faen, så svake de er. Og de som tar livet av seg… Hva tenker de med!? Klarer de ikke å se at livet har mer å tilby enn at det er verdt å avslutte alt på grunn av småting som for eksempel et kjærlighetsbrudd? Hvor trangsynt går det an å bli?” Jeg har forstått at det ikke er sånn det er. I den virkelige verden kan slike ting være ganske svarthvitt med klare grenser. I depresjon… Well, not so much. Det er ikke svarthvitt. Det er kølsvart. Så svart at det verken finnes grenser eller forklaringer. Ikke på noe. I mørket er det ikke lett å se forskjell på hva som er hva. Det er ikke lett å skille tanker fra hverandre. Alt blendes sammen, og en trist ting står ikke lenger alene – det blir til alt. Tankene mine går ofte så i surr at mens jeg prøver å se ting fra alle mulige vinkler, så glemmer jeg hva mitt opprinnelige syn var. Jeg glemmer den opprinnelige tanken, glemmer meningen min, og sitter igjen med et tankekaos og følelsen av at jeg ikke lenger vet hvem jeg er.

heyyou

Jeg er deprimert, og kommer nok aldri til å poste dette nå mens jeg fremdeles er det. Og når jeg er ute av depresjonen, så glemmes det. På sekundet, selv om det ligger der som en kladd gjemt i arkivet. Wow, det ble både billedlig og bokstavlig på en gang, det, om du skjønner hva jeg mener. Kanskje er et derfor det ikke snakkes så mye om. Når man trenger å prate om det… Når man tenker på det – da klarer man ikke å prate om det. Da føler man seg teit, ubrukelig, tåpelig og sutrete. Og når det er over, så glemmer man det. Da er det jo ikke lenger noe å prate om. Da er det jo borte. Da begynner man å tvile. Kanskje overdrev jeg? Kanskje var det ikke så ille som jeg skulle ha det til? Jeg startet dette avsnittet med å si at jeg nok aldri kommer til å poste dette. I alle fall ikke nå. Vel, kanskje jeg skal gjøre det allikevel. Bryte mønsteret. Det burde jo være greit å si det høyt. Det er jo ikke som at jeg er splitterpine gal, og ikke fungerer til noe som helst. Og hey. Jeg er ikke alene. Vi er mange.

Jeg er pissredd, og føler meg som en komplett dust – men velger å dele det allikevel. Ikke for at jeg skal forandre verden. Ikke for at jeg skal få fine ord om hvor tøff jeg er. Ikke for at jeg verken synes synd på meg selv eller mener andre bør gjøre det. Heller ikke for å unnskylde meg. Ikke engang for at jeg skal hjelpe andre. Men bare for at…. For at jeg er forbanna. Jeg er forbanna for at livet består av sånn dritt, og at vi ikke engang prater noe særlig om det. Jeg er forbanna for at jeg føler meg som en dust som forteller om det. Og derfor gjør jeg det. Jeg overtaler meg selv til å drite i om noen kanskje syns det er teit. Jeg overtaler meg selv om at jeg har rett i at dette er virkelig. At det er sånn for mange flere enn meg. Dette er livet, det. Og det får være greit.

Og for ordens skyld; innlegget ble skrevet for mange uker siden, og ikke i dag.

dreadrammenshoes theswandreadyregod
Jeg har matet sinte svaner i Drammen. Snakk om å være takknemlige… I morgen er jeg klar for ei ny kursuke i Fredrikstad, og… Ja, det var vel egentlig alt jeg hadde å komme med. Superblogger. <3 This blog needs more dragons and shit…

dreaibyendreacoool
Too cool for school og alt som er. I helga har jeg vært i Trondheim, og har blanet annet tatt min første tur (!) på Rockheim. På tide, kanskje. Og i dag har jeg – sørg for at du sitter godt – vært på kino. Det er kanskje ikke så veldig sjokkerende, men jeg har ikke akkurat vært mye på kino de siste… Tja, ti åra. Og det er jo en stund, med tanke på at jeg ikke engang er i nærheten av å nærme meg det o´store tredvetallet. Jeg er jo bare tjuetre! (Ja, jeg kan si det i noen få måneder til, så nå bruker jeg alle sjanser jeg får.) Uansett, poenget er – i voksen alder (og med voksen alder mener jeg “voksen”. Fra fjortis og opp) har jeg alltid ment at det er noe litt kleint med kino. Å være på kino skaper et slags sosialt forventningspress. Okei, det kan misforstås. Det er ikke akkurat som at jeg ikke er sivilisert nok til å dra på kino, altså. Jeg får ikke en impulsiv trang til å verken flashe pupper, fise høyt eller synge falskt mens jeg rocker løs på luftgitaren, lissom. Den som føler et forventningspress til å holde seg unna sånt burde heller dra på sykehuset enn på kino, for å si det sånn. Men det finnes altså et forventningspress på kino for oss vanlige dødelige også.

Det jeg mener er… På kino så er man ikke alene. Okei, det høres fremdeles ut som at jeg ikke kan forholde meg sivilisert sammen med andre mennesker i mer enn en time av gangen, men det er ikke sånn altså. Jeg lover. Poenget kommer, det tar bare litt tid. Men altså – på kino er man ikke alene. Man skal dele gode øyeblikk med mennesker man ikke kjenner. Man skal le høyt, men skal kaste hode bakover i fullt gapskratt, man skal riste på hodet når noe bare er så dumt at det er gøy og man skal holde hendene for øynene når det blir for flaut. Eller for skummelt, alt avhengig av hvilken type film man ser. Poenget er at man skal dele dette med fullt fremmede mennesker, selv om man sitter i mørket, for så å spankulere – eller spraaaade (med mange a´er, så vi er sikre på å få det pompøst nok) ut av kinosalen og smile til alle disse fremmede menneskene som om vi kjenner hverandre. Et smil som bare bekrefter at filmen var tipptopp og at vi alle er så glade for at vi delte denne fantastiske opplevelsen sammen. Må jeg si det? Må jeg virkelig det? Okei, her er det; puke.

Og som om det ikke var nok i seg selv, så er det en slags barnslig glede i det med å gå på kino og. Hva er problemet med det, siden ordet “glede” er der, tenker du kanskje. Problemet er at jeg ikke lenger er et barn, og at å tro at jeg skal bli en verdenskjent og kul DJ eller en fantastisk a capellasanger etter å ha sett filmen “Perfect Pitch” (som jo, var filmen jeg faktisk så i dag…) ikke lenger er like sjarmerende som det var da jeg gikk ut fra “Mulan” som tiåring og trodde jeg skulle forandre verden. Tidene forandrer seg, og det som da fikk meg til å føle meg som et fantastisk menneske i en fantastisk verden med fantastiske muligheter og et fantastisk samhold, gir meg i dag følelsen av å ville dra hetta over hodet og gjemme meg til jeg er så langt borte fra kinoens inngangsparti at ingen kan mistenke at jeg overhodet har vært der. Det var gøyere å være barn, dere. Det var gøyere å være barn.

djeadjea

I dag kom jeg på hvorfor jeg ikke lager mat. Jeg har jo tidligere skrevet om hvor dårlig jeg er på å lage mdidag og… ja, egentlig mat generelt. Jeg spiser gjerne et glass med sjokolademelk til middag, lissom. Men tilbake til saken. I dag har jeg virkelig vært i mitt ess. Først velter jeg tekoppen min, og søler på buksa mi og på hele teppet. Og jeg lover – med ny tekopp så holder vannet seg varmt. Glovarmt. Aua. Jaja, låret overlevde, og teppet ble bare søkkvått. (Det tørker jo av seg selv, ikke sant?)

Deretter legger jeg bankkortet i ei åpen jakkelomme da jeg tar en tur på rulleskøyter. Det mister jeg selvfølgelig, og må ta en ekstra runde for å lete etter det. Jeg, periodetreningsnarkoman som jeg er, eier jo ikke kondisjon for øyeblikket. Det var døden. Jeg lover. Men til slutt finner jeg altså bankkortet, og pakker det i lomma på nytt. Gjett om det faller ut en gang til, da…. KØDDA. Det gjorde faktisk ikke det.

Men uansett. Jeg dro på butikken, og bestemte meg for at siden jeg, helt ufrivillig, hadde tatt en ekstra lang tur på blades, så kunne jeg endelig gidde å lage meg noe jeg liker skikkelig godt til middag. Så derfor rullet jeg hjem, og begynte direkt å lage mat. Boksåpneren min er ødelagt, så den må trykkes ned hele veien rundt istedet for å rulle. Derfor ble ikke lokket helt åpnet, og jeg måtte bruke armkraft for å få den løs. Grepet glapp, og lokket skar rett inn i fingeren. Ganske dypt. Det ble blod overalt, og det er ikke så veldig lurt med tanke på at jeg ikke tåler å se blod. Jeg svimer jo av av sånt. Så gjett om jeg svimte av da? NEIDA! Jeg gjorde ikke det. Det gikk helt fint. Jeg fikk slengt på et plaster og nå skal det få være sånn helt til plasteret gror fast i huden og blir en del av meg. Se på det som god integreringspolitikk. Jeg nekter å se det såret igjen i alle fall. Da svimer jeg sikkert av. Pjuh. Det var dagen min, skrevet hastig på to minutter. Enn om jeg en gang bare skrev ned alt jeg tenkte på, direkte og usensurert. Det hadde vært blogginnlegget sitt, det. Ohwell. Nå er det natt. Ciao. 

mirror1

djearosa

Hei, speil, hei, verden.

matvaner1

matvaner3

Hei, Hellstrøm. Nei, jeg spiser ikke Grandiosa. Nei, jeg bestiller ikke mat på nærmeste kebabsjappe heller. Jeg elsker champignon, grønnsaker, fersk sjømat og en ordentlig biff med en god rødvin til. Så langt så liker du meg nok godt, tenker jeg. Spesielt siden jeg har postet et bilde av frukt og… Vel, O´boy er du kanskje ingen stor fan av. Men vet du hva? Det er jeg. (Oh noes, nå skal jeg ødelegge det gode imaget jeg så vidt begynte å bygge opp.) Jeg kan endel om mat. Jeg kan endel om sunt kosthold. Jeg er ikke feit, og jeg har heller ikke noen sykdommer. Men dårlige matvaner – det har jeg virkelig allikevel. På tross av at jeg vet hva som er sunt og hva som er godt for kroppen og helsa. På tross av at jeg vet hva jeg bør gjøre. Og vet du hvorfor? Fordi det å lage mat helt alene til kun en person suger. Å kjøpe inn mat til en hel uke for å kun lage til seg selv – det er så lite gøy at jeg heller hadde konvertert til jødedommen.

Å bo alene er dårlig for kostholdet. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg heller lager meg et glass O´boy til middag enn å stå på kjøkkenet i en time for å lage mat jeg kan nyte helt alene. Misforstå meg ikke – jeg er fan av mat, jeg. Jeg syns det finnes utrolig mye god mat, og jeg elsker å spise på restaurant. Sjømatsrestaurant, det er liksom det ultimate. Men det er fler fordeler med å spise på restaurant. 1. Man slipper å lage maten selv. 2. Man er der høyst sannsynlig ikke alene. 3. Man slipper å rydde opp etter seg. Jeg burde hatt en stykk Hellstrøm stående i en krok på kjøkkenet, jeg.

Åh, vel. Jeg har i det minste kjøpt middag til i dag. Så får vi se om jeg faktisk lager den. Og spiser den. Det er mye som skal gå opp med tanke på middag, dere. Det skal være sunt. Det skal gå raskt å lage. Det skal helst ikke lage masse rot. Det bør være dritgodt. Så godt at jeg ikke tenker at det har vært waste å spise det, for jeg er ikke av typen som syns det er så digg å spise bare for at man trenger mat. Da går jeg heller uten. Så om noen har noen gode middagstips til meg (som er mer middag enn O´boy eller eple med sitron), så tar jeg veldig gjerne i mot. Gjerne med oppskrifter så nøye at det blir som å sette sammen duplolego. Jeg er ingen superkokk. Det må inn med teskje. Ho, ho.