Arkiv for kategorien 'Gravid.'

Da tenker jeg det er på tide med litt skremmeprat. Fødsel. Neida. Jeg skal ikke skremme noen, jeg. Men jeg skal fortelle litt om hvordan det var, og hvordan alt opplevdes for meg. Det er jo en stor opplevelse, og jeg føler jeg vil dele litt av det. Litt. Det er vanskelig å forklare en fødsel, men jeg kan i alle fall prøve å få frem noe som kan være interessant å lese. Jeg har egentlig veldig lyst til å få frem noen av de fantastiske følelsene jeg fikk av hele opplevelsen, men jeg tror det kan bli veldig vanskelig. Så flink er jeg ikke til å skrive. Så flink er ikke noen til å skrive. Men, here it goes.

Som dere kanskje vet fikk jeg uregelmessige rier fra klokka to på lørdag den trettiførste januar. Dette betyr ikke at fødselen var i gang, for det var den jo i grunn ikke. Ikke helt på ordentlig i alle fall. Jeg ringte jordmor ganske tidlig på morgenen, og hun kom hit for å sjekke om det var noe på gang. Da hun sjekket hadde jeg èn centimeter åpning, og hun sa derfor at det var fullt mulig at ting var på gang. Hun sa at vi skulle kjøre innover til Orkanger etterhvert. Det var ikke noe stress akkurat, vi kunne gjerne spise frokost og ta oss god tid. Det er ikke så veldig lett å ta seg god tid når man er så oppspilt at man holder på å dø, så vi dro rimelig kjapt. Tanken på at dagen jeg har ventet så lenge på nå kanskje var her, var utrolig. Jeg ble like oppspilt og spent som jeg hadde trodd jeg skulle bli. Jeg var ikke lenger trøtt (på tross av at jeg ikke hadde sovet i det hele tatt den natta), og håpte inderlig at riene ikke skulle stoppe. Jeg ønsket virkelig at fødselen var nær nå. Tenk, snart skulle vi kanskje få møte vår lille baby!

På Orkanger ble jeg sjekket igjen, og åpningen var litt over en centimeter. Ikke stor forandring med andre ord. Nå kan vi i grunn spole frem ei god stund, for det skjedde ikke så veldig mye på mange timer. Riene ble stadig sterkere, og dessuten mer regelmessige. De kom hvert femte minutt i mange, mange timer, og etterhvert begynte de å gjøre betydelig vondere også. Vi fikk et rom, og nå kan vi spole litt igjen. Jeg ble ikke sjekket mer, og smertene nådde det punktet hvor jeg bare sa at jeg ville hjem, og at det kunne stoppe nå. Jeg trodde forresten at smertene av rier bare satt i magen og ryggen, men jeg fikk skikkelig vondt nedover i lårene og i rumpa også. Ja, i rumpa. Auau. Anyways. Når smertene sendte meg til Negativby ble jeg tilbudt å sitte i badekar. Bare at noe skjedde gjorde meg mer positiv, og lykken ble stor da jeg kunne senke meg ned i et godt og varmt badekar. Det hjalp. Smertene avtok, og jeg ble fylt med nytt mot. Jeg satt i badekaret i ca. en time. Da begynte de verste smertene å komme tilbake, så da bestemte jeg meg for at det var på tide å komme seg opp. Da var det tilbake til rommet og nye smerter fra helvete, og omsider ble jeg undersøkt igjen også. Nå var jeg nesten bombesikker på at jeg snart hadde full åpning. Det måtte det jo være, for vondere kunne det snart ikke bli. Trodde jeg.

Jordmor undersøkte meg, og utbrøt “oi, så bra da! Det hadde jeg ikke trodd. Virkelig kjempebra! Du har fem centimeter nå!” Fem centimeter!? Forhåpningene som hadde bygd seg opp i løpet av den første delen av replikken hennes forsvant raskt. Fem centimeter?! Da er det jo fem igjen! Hvordan i alle dager skulle jeg klare det? Fem centimeter. Bare halvveis, tenkte jeg. Denne gangen tok jeg heldigvis feil. Fem centimeter var absolutt ikke bare halvveis. Jeg ble flyttet over til fødestua, og femti minutter senere ble jeg undersøkt på nytt. Nå hadde jeg ingen forhåpninger om større åpning, og ble derfor positivt overrasket da jeg fikk høre at jeg hadde hele åtte centimeter. Nå var det jo faktisk bare to igjen! På dette tidspunktet gjorde riene så vondt i ryggen at jeg hadde konstant vondt. Tiden mellom riene gjorde nesten like vondt som selve riene, og jeg følte meg ikke særlig tøff der jeg lå. Jordmor spurte om jeg ville ha sprøyter med saltvann i ryggen. Disse skulle fjerne de verste smertene der. Jeg ropte “JA!”, og fikk fire sprøyter i ryggen. (Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvor vondt disse sprøytene gjorde…) Det hjalp. Smertene i ryggen ble betydelig mindre. Heldigvis. Dette var forresten det eneste av smertestillende jeg valgte å bruke, for lystgass fungerte dårlig på meg. Jeg ble bare andpusten av det, og det forverret mer enn det hjalp. Epidural hadde jeg nok gått for om ting ikke hadde gått så raskt fra fem centimeter og uttover, men heldigvis slapp jeg styret med det.

De to siste centimetrene gikk også rimelig kjapt, og pressriene kom. Denne delen var faktisk ikke den verste av fødselen, og varte jo ikke så veldig lenge heller. Plutselig var hodet ute, og kroppen kom lett etter. Akkurat dette øyeblikket var magisk. Virkelig. Det ga en slik følelse som er umulig å sette ord på. Man kan ikke ane hvordan det føles før man opplever det selv, og akkurat dette øyeblikket er verdt alle timer med smerte og hardt slit. Akkurat dette øyeblikket snur hele opplevelsen til noe positivt. Det er rart det der. Det gikk fra de verste smertene jeg noen gang har kjent til det beste jeg kan oppleve på få sekunder. I ettertid sitter jeg faktisk igjen med en lengselsfølelse. En lengselsfølelse etter dette øyeblikket. Jeg gleder meg til å oppleve det på nytt. For jeg kommer nok til å føde igjen. Det er verdt det. Akkurat i det ene øyeblikket blir det verdt det, og jeg kan helt ærlig si at jeg gleder meg til å føde igjen. Det gjør vondt, men likevel er opplevelsen så sterk at man kan tenke tilbake på det og glede seg til neste gang. Rart i grunn. Da jeg hadde skikkelig vonde rier tenkte jeg “hvorfor gjør folk dette her på nytt!? Frivillig!?”, men nå forstår jeg det. Det er verdt det. Det er virkelig verdt det. (Vil forresten skryte av personalet på Orkanger Sykehus også. De var så flinke og hyggelige! Det har utrolig mye å si.) Jeg var heldig. Jeg hadde en drømmefødsel. ♥>

Nå stikker jeg til Orkanger og føder, jeg. Har ikke sovet i natt, og har hatt ujevne rier siden klokka to. Jordmor har nettopp vært her og sjekket, og ting var visst i gang. Hurra! Nå blir det bebis! Wish me luck! Hejdå!>


Kjempesøt hettejakke med…et slags dyr (hvilket? Ekorn?) bak på ryggen fra H&M.

I dag var jeg hos jordmor på kontroll (jeg er faktisk akkurat 37 uker på vei i dag), og vet du hva? Hodet til babyen har festet seg! Det vil med andre ord si at alt er klart til fødsel. Babyen er i alle fall klar. Det er rart å tenke på at ting egentlig kan begynne når som helst, men jeg tror likevel jeg blir gående gravid i noen uker til. Minst et par. Det blir spennende å se. Fødsel nærmer seg uansett, og jeg er utrolig spent. Det er så mye å tenke på. Det er så mye å glede seg til, og så er det mye å være spent på også. Men jeg er ikke redd. Snart skal jeg oppleve noe jeg aldri har opplevd før, og det er ikke småtteri heller. Snart blir alt forandret. Snart blir jeg forandret. Snart får jeg en annen tittel, på en måte. En annen status. Jeg skal bli noe nytt. Jeg skal i følge andre mødre oppleve den største gleden man kan føle. Er det rart jeg er spent?

Forresten så har jeg lagt opp en ny parykk og et par nye øyevipper i shoppen også, og den Boom Box-veska selges for 600 kr til førstemann som vil ha den. Eller det vil si de to første som vil ha dem, jeg har jo to. Det ble dårlig med budgreierne, for budgiverne var ikke så seriøse som jeg hadde trodd. Derfor setter jeg bare en fast pris, og den blir altså 600 kr. Send mail til dreasshop@hotmail.com med fullt navn, adresse og betalingsmåte om du er interessert. Nå skal jeg lage middag! Ha det bra.

>

Legg merke til de søte froskene på dyna Naaaw.

På lørdag var mamma og Brynjulf her og satte opp barnesenga de har kjøpt til oss, og sånn ser den altså ut. Utrolig fin! Jeg går ofte ned på rommet bare for å se på den. Bare for å tenke på at det snart skal ligge en baby der. Min og Kaj sin baby. Det blir vel kanskje litt feil å si “bare” foran der, for å tenke på alt som snart skal bli er absolutt ikke noe “bare”. Det er veldig mye å tenke på, og det meste får meg til å smile. Så er det selvfølgelig noen tanker som nesten får meg til å tisse i buksa. Hvordan kommer alt til å bli? Amming, kommunikasjon, bleieskift? Hvordan kommer jeg til å klare meg som mor?

Det er vanskelig å forklare hvor mye jeg gleder meg. Først og fremst lurer jeg selvfølgelig på om det er gutt eller jente, så lurer jeg på hvordan babyen ser ut. Hvem blir han/hun lik? Meg eller Kaj? En blanding? Hvordan blir fødselen? Jeg håper virkelig at alt går bra. Det er faktisk blitt født tre februarbabyer på forumet på babyverden.no allerede. Alle født for tidlig. Noen små, noen større. Likevel ser det ut til at alle klarer seg veldig fint. Det får meg til å innse hvor kort tid det er igjen. Plutselig kan det hele begynne for oss også. Plutselig ligger jeg på sykehuset med barnet vårt i hendene. Det blir stort. Virkelig stort.

>

“Hvordan er det egentlig å være gravid?” spør mange meg. “Var det planlagt?” “Hvorfor vil du få barn så tidlig?” “Er du ikke litt ung?” “Hvorfor kaste bort ungdomstida di?”

Jeg får mange spørsmål, og det er vel egentlig ikke så rart. Jeg er ung. Nitten år og sitter her med hus, hund, katt, stasjonsvogn, mann (ikke “mann” som i gift, men “mann” som i kjæreste) og snart barn. Jeg er jo nesten blitt ei kjerring, og det før jeg er fylt tjue. Det blir spesielt, som hu dama i den reklamen ville ha sagt. Så, hvordan er det egentlig å være gravid? For å være helt ærlig så er det alt. Det er både gøy og kjedelig på samme tid. Det er selvfølgelig mest gøy, men å si at bekkenløsning og ryggsmerter er gøy er vel kanskje å overdrive. (Jeg har forresten blitt sykmeldt til permisjonen begynner nå.) Men resten er fantastisk. Sparkene, bevegelsene, responsen vi får når vi snakker til magen. Hikkingen. (Ja, jeg kjenner faktisk at babyen hikker. Hvor gøy er ikke det?) Og selvfølgelig; den voksende magen. For meg er dette å leve. Noen foretrekker festing til langt på natt, minimalt med ansvar og annet gøy. Det er selvfølgelig ikke noe galt med det, men jeg foretrekker noe annet.  Jeg foretrekker familieliv, jeg. Sært? Tja, kanskje.

Hvorfor vil jeg bli ei ung mor? Vel, jeg ser faktisk mange fordeler med det. Tenk hvor mye jeg får oppleve av barnets liv, og kanskje til og med av barnebarns liv. Jeg vet det er langt frem i tid, og jeg har ikke tenkt mer enn overfladisk over det, men tenk hvor mye jeg får med meg da, dere! Jeg skal bare leve en gang, for jeg tror verken på himmelen eller et liv etter døden, og da føler jeg det er viktig å gå for det man vil. Det er viktig å gjøre det man føler for å gjøre, og heller satse på at det er et riktig valg. Blir det feil på noen måte, ja, da er det bare å gjøre det beste ut av det også. feil kan det da ikke bli.

Som jeg tidligere skrev; for meg er dette å leve. Mange har sine betenkeligheter, og sier “Men hva om det blir slutt mellom deg og Kaj? Dere har jo ikke vært sammen lenge…Skal man begrense seg til alt som er safe kommer man til å få et kjedelig liv, og jeg er ikke villig til å kaste bort livet mitt på å hele tiden tenke på hva som kan skje. Man kan aldri være sikker på at man skal kunne holde sammen med samme person i et helt liv. Mennesker osm har vært sammen i førti år går også fra hverandre. Også de splittes, så om man skal tenke slik kan man i prinsippet aldri få barn. Det er kanskje litt vanskelig å skjønne hva jeg mener nå, men jeg får ikke formulert det på noen bedre måte. Man vet aldri hva som kan komme til å skje, og derfor bør man leve livet sitt slik man vil i dag.>

Av og til er det gøy å pynte maten sin slik at rundstykket smiler opp mot seg. Dessuten er det ekstra gøy å åpne kjøleskapdøra når disse fine bildene henger der. Ser forresten nå at jeg bør vaske kjøleskapet for fingeravtrykk. Hihi. Synd jeg alltid oppdager ting etter at jeg har tatt bilde. Vel, anyways. Jeg er for lat til å ta nye. Dere kan da i alle fall se babyen vår. Litt i hvertfall. Han/hun har heldigvis blitt mye større nå, og veier faktisk rundt omkring 1350 gram denne uken. Om ei uke har han/hun blitt omtrent 1600 gram, så nå vokses det raskt altså! Det er faktisk bare to måneder og to uker igjen også. Tenk det.

>

Mmmm, delicious!

Nå har jeg nettopp spist muffins og sett Unge Mødre på tv. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gidder å se det, for nesten alle der irriterer meg. Jeg har nesten ingenting til felles med noen av dem, bortsett fra at jeg også skal bli en ung mamma. Der stopper likheten med de fleste av dem. Jeg ser på jenter som føler de går glipp av ungdomstiden sin på grunn av den lille menneskeklumpen de plutselig fikk kastet i hendene sine. Jeg ser på jenter som ble sjokkerte over graviditeten, men som helt ærlig svarer “nei, det brukte jeg nok ikke” når spørsmålet om prevensjon dukker opp. Jeg ser på jenter som fremdeles lever i sin egen lille boble, på tross av det store steget de har valgt å tatt. På tross av den lille menneskeklumpen de holder i hendene sine. På tross av omstendighetene.

Det er ikke meg. Det er så absolutt ikke meg. Heldigvis.

>

Min lørdagskveld. Bolle med syltetøy til kveldsmat. Bolle er kanskje noe av det eneste som er godt nå. Har en stor krangel med kjøleskapet for tiden. Det har tydeligvis noe personlig i mot meg, for det er bare jeg som merker den ekle lukta som oser ut derfra. Det er bare jeg som kjenner den ekle smaken av pålegget som ligger inni der også. Kaj kjenner det ikke. Kjøleskapet hater meg. Det er jeg sikker på.

Okei, så er det kanskje ikke kjøleskapets feil. Det lukter kanskje ikke fælt inni der, og pålegget smaker antagelig helt normalt også. Alt er egentlig som før med kjøleskapet. Nei, det blir feil å si det. Kjøleskapet har faktisk ikke hatt det så bra på lenge, for i går vasket jeg det grundig. Jeg kastet mat som ikke kan kalles mat lenger, og jeg kastet vel kanskje mat som kunne vært mat i lang tid fremover også. Jeg kastet god mat som jeg var overbevist om at var dårlig, så nå er kjøleskapet nesten tomt. Alt dette på grunn av idiotiske hormoner. Det er ikke min feil. Det er hormonene. De spiller meg et puss, og syns antagelig det er hysterisk morsomt. Vel, det syns ikke jeg. Og det syns sikkert ikke Kaj heller, som kom hjem fra jobb til et tomt kjøleskap. Gravid, sa du?

(Photoshooten ble forresten utsatt til i morgen. Da hadde Nora tid!)

>


Gravidmagen min.

Sånn. Dette er det nærmeste vi kommer magebilde fra denne kanten. Du kan lett se en svær klump der nå, vel? Magen er jo lengre ut enn puppene, og det sier faktisk litt nå, for puppene mine har blitt enorme. Altså, enorme i forhold til utgangspunktet i hvertfall. Jeg har aldri hatt særlig stopre pupper før, så nå danser jeg rundt omkring på rommet toppløs; bare for å se (og kjenne) puppene hoppe. Haha, det kan se rimelig teit ut, men heldivis er det bare en stakkars tilskuer tilstede. Kaj. (Hvem ellers?)

Må forresten fortelle om de utrolig rare naboene vi er så heldige å ha her. (Litt rart at jeg begynner å tenke på de rare naboene etter å ha fortalt om de hoppende puppene mine. Hmm…) På den ene siden har vi en eller annen tulling som snorker som en svær bjørn. Vi kan høre snorkinga hans godt gjennom veggen, og vi har alltid air-condition på. Det sier litt. Jeg lurer på om han er alene på ferie. Hvis ikke; stakkars medmennesker. Hvordan overlever de? Vel, det får vel bli deres problem. På den andre siden har vi derimot en gjeng som har blitt vårt problem også. I dag våknet vi av en gjeng gale danske mennesker synge. De har nemlig ikke forstått hva privatliv er for noe, og lukker aldri dørene sine. Så synger de. Falskt, jævlig og høyt, og vekker stakkars sovende naboer. Jeg har egentlig aldri forstått meg på dansker. God natt!

>

eisforelephanthellokitty2grisen
De små bildene er klikkbare.

Dette er altså Jumbo. Fantastisk svær leketøys/babyklær-butikk. Butikken her har alt. Alt! Og det beste av alt; det er utrolig billig. Vi betalte usle 16 kroner for en body. Utrolig. Jeg hadde lyst til å gå amok og kjøpe alt jeg kom over, men butikken hadde minimalt med nøytrale farger og klær. Vi er ikke sikre på om det er en liten jente eller en liten gutt i magen min, så vi hadde bestemt oss for å holde oss til nøytrale farger som hvitt og brunt. Jeg må likevel innrømme at det ble litt rosa på oss også. Bare se på Hello Kitty-bodyen. Er det mulig å gå forbi den uten å plukke den med seg? Jeg tror ikke det. Jeg klarte det i alle fall ikke. Dessuten sa jo jordmor at hun trodde det var ei jente…

Det å shoppe babyklær var utrolig. Jeg smilte konstant, og sa “naaaaw” minst en million ganger. Jeg fant hele tiden plagg vi bare måtte ha. Jeg har alltid sett på babyklær som søtt og nusselig, men det å kjøpe det til sin egen baby er spesielt. Alt blir annerledes. Jeg kunne plutselig se for meg et lite smilende menneske inni bodyen. Et lite menneske som ligner på meg og Kaj. Tanken på at vår lille baby skal bruke disse enormt søte klærne er nesten overveldende. Hele butikken var overveldende. Hele babyklæropplevelsen var overveldene. Alt er overveldende og utrolig, og nå gleder jeg meg mer enn hva jeg trodde var mulig.

>