Arkiv for kategorien 'Foto – Naturlig lys'

Photobucket
Photobucket
Photobucket
Vilja forteller meg at hun ikke vil opp helt enda, uten å si et eneste ord. Blikket holder i massevis. Man kan lese mye i blikk.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Her kommer noen av bildene av fine, lille Gabriel. Søvn er oppskrytt, så jeg la meg seint og stod opp klokka syv for å jobbe, uten at jeg egentlig måtte. Jeg tror jeg er en av få personer som syns søvn og dusjing tar unødvendig mye tid. Det er så kjedeliiiiiiig! Men det må jo lissom gjøres. Kan nesten ikke gå rundt som en skitten zombie heller. Eller… Kan man?

Nå er det på tide å få på seg litt sminke og litt klær i alle fall, så fyker jeg til Stjørdal for å kjøre litt bil igjen. Jeg tar lappen! Har den visstnok ikke før neste år, men… Har vel i grunn ikke bruk for førerkort sånn umiddelbart uansett. Så da er det jo greit. Tar det gjennom kjøreskoleutdanningen på HiNT, så da blir det jo nesten gratis. Money saved! Fine greier. Ciao!

PhotobucketPhotobucketPhotobucket


Drea: So, ro, lille mann, nå er da….

Vilja: Ikke Fantorangen, mamma kan ikke Fantorangen.

Drea: Neida, mamma skal ikke synge Fantorangen, men la meg få synge so og ro nå da.

Vilja, veldig ivrig: Ja, so og ro og tipp på tå!

Drea: … nå er dagen over. Alle barn i alle land…

Vilja: mamma kan ikke Fantorangen hu, bare pappa det.

Drea: … ligger nå og sooooveeeer. So og ro og tipp på tå…

Vilja: tipp på tå!

….

Drea: “reven sover også nå, med halen under…

Stille. 

Drea: med halen under…?

Vilja, ivrig: hodet!

Drea: ja, hodet er det vet du. God natt, Vilja! 

Vilja: God natt, mamma. Sov godt!

Drea: Sov godt, snuppa mi.

Vilja: Snakkes i morra!

Drea: Snakkes i morra.

Vilja: natta!

Drea: Natta, skatt.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Som en helgebelønning tok jeg meg tid til både trening og litt Viljabilder i dag. Jeg syns det ble mange fine bilder fra høstshooten vår. Vilja var jo ikke helt i toppform og ikke så veldig villig til å bli tatt bilder av, og kanskje var det akkurat det som gjorde det bra. Det er fint med smilebilder også altså, men… De gir meg ikke like mye som slike bilder. De blir bare… fine. Uten så mye mer. Bilde nummer to er mitt favorittbilde av Vilja for øyeblikket. Jeg bare liker det. Det er Vilja. Som hun er når hun ikke er helt fornøyd, har grått og tørker både snørr og tårer. Når hun er så fornærmet at hun ikke engang vil se på meg, og snur seg bort så fort jeg får fanget blikket hennes med mitt. Det er sånn hun ser ut etter et raserianfall, men før alt er bra igjen. Før hun smiler så bredt at øynene lyser slik de gjorde for noen minutter siden. Før hun ler av at jeg tøyser, men mens hun fremdeles piper frem et furtent “nei” om jeg prøver. Det er bare så… henne. For meg som kjenner henne så er det Vilja midt i mellom to øyeblikk. I mellomfasen, liksom. Jeg kjenner igjen hele henne når jeg ser på bildet. Æsj, det er vanskelig å forklare det. Jeg bare liker det, og jeg savner henne ekstra mye hver gang jeg ser på det. Ganske enkelt.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Litt rotete oppsett på bildene, men det får så være. Alle klær fra H&M.

Jadda, enda fler Viljabilder. Hva kan jeg si? Det er ikke rart hun til stadighet dukker opp på bloggen. Hun er jo tross alt yndlingsmotivet mitt, noe som i og for seg er en ganske så naturlig greie. For det første; hun er jenta mi. For det andre; hun er lett tilgjengelig. Får jeg plutselig lyst til å ta bilder av noen, så er jo hun den jeg er her hjemme med. For det tredje; jeg elsker å ta bilder av henne. Elsker. Nå er ikke jeg den som kaster ut ordet elsker hit og dit altså, og syns i grunn det i nittini prosent av alle tilfeller høres jævla pompøst og gladkristent ut (noe som kanskje kan ha noe med settingen det blir brukt i å gjøre, og ikke selve ordet), men når jeg sier at jeg elsker å ta bilder av henne så mener jeg det virkelig. Jeg trenger ikke å si så mye hele tiden. Jeg trenger ikke å tvinge frem noe. (Selv om jeg selvfølgelig “dytter” henne litt i rett retning i blant, og ber henne gjøre noe om jeg ser det kan passe.) Jeg kan bare holde kjeft og følge etter mens jeg holder kameraet tett inntil øyet. Bare være på rett plass til rett tid. Bare være rask nok. Bare følge med og virkelig se, i grunn. Og knipse. Masse.

Forresten! Vilja har spørrerunde, så om du vil stille henne et spørsmål eller to så kan du gjøre det her.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Dette er Silje, ei jente som ville ha litt bilder av seg selv og som heldigvis ville at jeg skulle ta bildene! Så her er tre av dem. I morgen er det klart for tre nye fotograferinger, så jeg må nok en gang bare slenge ut noen bilder her på bloggen i full fart og si natta. Begynner visst å bli en (dårlig) vane å nattblogge. Kanskje jeg skal prøve å sove litt på natta istedet, og heller blogge på dagtid? Høres jo fornuftig ut. Sånn egentlig. Jaja. Natta! 

Av og til, bare av og til, så blir jeg redd for å skuffe meg selv. Når man sier drømmene sine ut høyt så gir man seg selv stor fallhøyde. Når man først har sagt noe, så er det virkelig for alle andre enn en selv også. Det blir ikke lenger bare en bortgjemt, skjult drøm, men noe du åpenlyst prøver å oppnå – mens alle kan følge nøye med på prosessen. Om man ikke skulle klare det så er det selvfølgelig verre at hele verden også vet at du ikke klarer det, enn om man bare går rundt med et smil og holder kjeft om sine største og innerste ønsker for sitt eget liv. Da er det jo ingen som vet at man feiler. Da slipper man medlidende blikk og flåsete kommentarer som så åpenbart kun beviser at de rundt en tenker akkurat det man er så redd for at de gjør – at man kun er en taper som ikke lyktes med det man så høylydt ropte ut at man skulle klare. Taper.

Men, kanskje er det litt sånn at det er mye lettere å feile i skjul. På alle måter. Det er lettere å takle selvfølgelig, men det er også lettere å feile. Eller for å si det på en bedre måte; det er verre å lykkes. Om du ikke engang har nok tro på deg selv til å fortelle verden hva du vil bli eller gjøre i livet, så hvorfor i all verden skulle du klare det da? Det er en grunn til at det sitter uoppdagede talenter rundt omkring og knuger på bortgjemte (og nesten glemte) drømmer uten å komme noen vei, mens andre ikke fullt så begavede (men allikevel godt over gjennomsnittet talentfulle) kommer akkurat dit de vil. Det er ikke kun tilfeldigheter som spiller inn. Det handler ikke om flaks og uflaks. Ofte er det kun en selv og ens tvil som står i veien for suksess.

Tvil er litt som skumring, det. Den snur ikke. Den gjør det mørkere og mørkere og mørkere, helt til det blir så mørkt at man ikke lenger klarer å se klart. Har man først begynt å tvile på seg selv så er det ikke lett å se ting som de er. Og du kan banne på at du ikke kommer til å få så mye hjelp til å se sola igjen fra andre heller, for å si det sånn. Igjen; overlevelsesstrategier. De sterkeste klarer det. De svake sitter igjen sultne, trøtte og deprimerte med påklistra glis som så tappert prøver å fortelle verden at de så absolutt ikke har urealiserte drømmer liggende uåpnet i hjertene sine.

PhotobucketDet er på de små scenene de store stjernene blir født. Vilja synger i “mikrofonen” sin og lager show for publikum (meg).

Det snakkes ofte om selvrealisering og hvor viktig det er for oss som individer å føle mestring. Jeg tror man i stor grad er i stand til å velge litt selv hvilken sirkel man tar del i når det gjelder akkurat dette. For det med selvrealisering er helt klart en sirkel, enten den er ond eller god. Går du inn for noe med genuin tro på at du kan… nei, på at du skal klare det, så gir det enormt mye bedre energi enn om man tenker “jaja, pyttsann. Jeg kan jo kanskje prøve…”  Å gi seg selv lov til å feile er kanskje fornuftig i blant, men det er også forbanna teit spør du meg. Gir du deg selv lov til å feile så gir du garantert opp mye raskere enn du ville ha gjort om du i utgangspunktet tenkte at dette er noe du burde klare. Å gi seg selv lov til å feile er kun en feig handling for å slippe å ta stilling til følelsene man får når ting ikke går helt som man selv ønsker. Men vet du hva? Det er en del av prosessen. Det er av å vokse på motgang, og ikke unngå den, at man kommer dit man vil. 

Photobucket
Kaizers Orchestra – Prosessen.

Photobucket
Drea: “Vilja, skal vi leke med ballen?”

Vilja, litt furten: “Nei.”

Drea: “Nei vel, da gjør vi ikke det da.”

Vilja, mer furten: “Joooooooo!”

Drea: “Okei, da leker vi! Kom da!”

Vilja, tilbake til utgangspunktfurten: “Neeeeeeei!”

Drea: “Skal vi ikke leke?”

Vilja rister på hodet.

Drea: “Skal vi bare sitte her, da?”

Vilja rister på hodet igjen – litt nærmere et raseriutbrudd enn før.

Drea: “Hva vil du gjøre, da?”

Stille.

Drea: “Skal vi spise litt frukt?”

Fremdeles stille. Vilja ser på skrå ned i gulvet, og surmunnen er på plass. Typisk toåringstrasspositur.

Drea: “Men da går mamma inn og setter seg i sofaen, siden du ikke svarer.”

Vilja rister på hodet på nytt, og gnåler frem et

“Neeeeeei!”

Drea: “Skal vi finne på noe, da?”

Stille igjen.

Drea: “Hvis du ikke svarer , så går jeg.”

Stille.

Jeg går. Konsekvent.

Raseriutbrudd.

1.

2.

3.

4, 5, 6, 7, 8, 9.

10.

Joda, jeg kan fremdeles telle til ti. Jeg venter. Hysterisk hyling enda. Litt til…

Etter en stund:

Drea: “Vil du sitte i fanget og kose?”

Vilja sier ikke noe. Surmunnen forblir akkurat der den er. Men, toåringen tusler mot meg. Hever armene. Ser på meg.

Så er alt bra. Vilja sitter i fanget mitt i sofaen.

Vilja: “Ro, ro til fiskeskjær!”

Så ror vi. I full fart.

Og ler.

Hysterisk.

Photobucket