Arkiv for kategorien 'Foto – Fashion/Beauty'

For noen dager siden tok jeg bilder av Silje, og her kommer en liten sniktitt fra shooten. Fler bilder kommer altså etterhvert! En hel seeeerie. Fænsi. Hope you like it. Nå skal jeg gjøre fornuftige ting. Reiser jo til Dublin på fredag, så kanskje på tide å begynne å tenke litt på det også, så jeg ikke ender opp med å glemme å pakke alt jeg faktisk trenger. Høres ut som meg. Det har jo skjedd før… Satser på at jeg får med meg alt jeg skal, og at jeg ikke mister bankkort eller noe denne gangen. PASS! Pass må jeg huske. Æææ. Ciao.

Photobucket

Sofie.

Photobucket
Søndag etter ei travel helg brukes på nettpoker, te og jobb. Enkelt og greit og veldig godt. Så. Svarthvitt eller farger?

Photobucket

Sofie igjen. Macen er så treig å jobbe med mange bilder på, så jeg bestemte meg for å ta en arbeidsfri helg, jeg. I alle fall frem til i morgenkveld. Så da ble det bare fiksing av dette ene bildet. Og ja, jeg har brukt noen timer på det, for å si det sånn. Og det verste er at jeg liker hudretusj. Jeg liker pirking og konsentrert titting på hver eneste piksel. Jeg liker det så godt at jeg skulle ønske jeg var en maskin som ikke trengte de usle fem-seks timene med søvn jeg tillater meg selv hver natt, og heller kunne sitte oppe hele natta foran macen. nerd er jeg. mye liker jeg fotografering. mye ønsker jeg å bli dritgod. Jeg er som en overivrig miniputtspiller på fotballbanen. Jeg løper rundt omkring over hele banen, og sparker ballen så hardt jeg bare klarer, uten å egentlig se hvor jeg sparker den henn. Jeg bare vet at jeg skal sparke den ballen, liksom. Oh yes, extra points for den veldig fine metaforen. Jeg er så dyp av meg, altså. Og det var vel hintet til at jeg bør legge meg. Nå. Natta!

Photobucket

Work in progress!

Photobucket

Modell: Susanna Grønbæk     Hår & Make Up: Monica Damli Arntzen

Faen, jeg vil så ekstremt! Jeg skal ikke engang prøve å forklare følelsen jeg aldri gir slipp på. Følelsen som alltid ligger i nærheten, alltid klar til å motivere, presse og utfordre meg. Den er alltid der, og selv hvor godt jeg kjenner den er det umulig å fortelle med ord hvor viktig og fantastisk den er. Du vet, følelsen man får av å holde på med noe man liker så godt at man glemmer alt annet. Man glemmer tid og sted. Man glemmer om man ikke føler seg helt bra eller har vondt, eller om man har dårlig tid og mye annet å gjøre eller om man ikke har spist på mange timer. Man glemmer virkelig alt annet, og er så fokusert at man antageligvis ikke hadde lagt merke til en galopperende elefant engang. Eller ti.

Jeg setter på vannkokeren, finner frem tekoppen, åpner et bilde i photoshop og vips! jeg er der. I flytsonen. Trestolen jeg sitter på foran iMacen som står på spisebordet er hard og vond, men det merkes ikke. Jeg ser på klokka. Snart tjueen. Musikken er på. Jeg ser… Nei, jeg stirrer på hver eneste piksel, på hver eneste strek, på hvert eneste korn. Et par tekopper senere er klokka plutselig blitt midt på natta, uten at jeg i det hele tatt har vært i nærheten av så lite som et gjesp engang. Tid – glemt. Det er sånn jeg vil ha det. Hver dag. Være så oppslukt at jeg ikke klarer å dra meg selv vekk fra det jeg holder på med før jeg er ferdig. At jeg våkner av meg selv lenge før alarmen går på morran, på tross av at jeg omtrent nettopp kom meg i seng, og allikevel hopper lettsindig opp av senga med et smil om munnen for at jeg vet jeg snart flyter igjen. Min egen vei, mot dit jeg vil. Mot dit jeg skal, uansett hva andre måtte tro eller mene. Uansett hvor vanskelig eller umulig det er. Uansett hva eller hvem som måtte komme i veien. Jeg bare smiler for at jeg veit at jeg snart får flyte videre, med tekoppen i den ene hånda og drømmekarrieren i den andre. Det er fin flyt, det. Det er fin flyt.
Photobucket

Photobucket

Modell: Susanna Grønbæk

Hår & Make-Up: Monica Damli Arntzen

Stylist og fotograf: moi!

Blir egentlig bare masse bilder på bloggen for tiden, og her kommer et av Susanna fra i går. Hadde en litt Clockwork Orange-inspirert shoot, og det var selvfølgelig knallgøy. Nå har jeg bestemt meg for at jeg skal få til fler slike planlagte shooter fremover – med moodboard og hele pakka. Det er jo så gøy! Anyways. Sitter på skolen nå, og så fyker jeg rett på Fame etterpå. Mye jobbing fremdeles med andre ord, så nå har jeg begynt å lengte litt etter en ordentlig ferie. Jeg har jo ikke hatt ferie på… hvem vet hvor lenge. Kanskje jeg skal satse på en liten høstferie etterhvert. En liten en, bare… Jaja, vi får se. Nå skal jeg følge med litt i timen igjen, kan vel være lurt det også. Det snakkes om jesus. Ciao! 

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Dette er Silje, ei jente som ville ha litt bilder av seg selv og som heldigvis ville at jeg skulle ta bildene! Så her er tre av dem. I morgen er det klart for tre nye fotograferinger, så jeg må nok en gang bare slenge ut noen bilder her på bloggen i full fart og si natta. Begynner visst å bli en (dårlig) vane å nattblogge. Kanskje jeg skal prøve å sove litt på natta istedet, og heller blogge på dagtid? Høres jo fornuftig ut. Sånn egentlig. Jaja. Natta! 

Photobucket

Julie og Silje.

Det har vært en sånn dag. En dag hvor mye (om ikke alt) går galt. Jeg har i det siste hatt litt vondt i det ene kneet, og tok det derfor rolig på styrketrening i dag. Jeg trente mest overkropp, og det gikk fint. Så gikk jeg til søstersen, og mens jeg går så skjer det noe i kneet som gjør at det går fra å være litt vondt til å bli kjempevondt. Det var vel på tide at dette kneet også fikk seg en trøkk, siden det andre allerede har blitt operert to ganger. Feilfordeling liksom. Apropos feilfordeling. På jobb mista jeg kameraet på tåa på den andre foten igjen, så nå er jeg blå på den også. Snakk om å være uheldig, dere! Eller kanskje er jeg bare klumsete. Kjipt er det uansett grunn, og jeg er sikker på at jeg snart kommer til å måtte bli en av de som er nødt til å gå i überstygge joggesko heeeeeele tiden, bare for at det er komfortabelt. Usj…

Men nok syt, og over til noe morsommere! Nemlig Vilja. Jeg er nødt til å filme henne mer fremover, så dere får se hvor flink hun er til å prate nå! Og hvor morsom hun er. Hvor rar hun er. Siden brødet var tørt så fikk Vilja Tom & Jerry-kjeks til frokost i dag, og da det bare lå igjen en liten kjeks i skåla hennes så ropte hun fortvilet: “Mamma! Det e MASSE tomt!” Jeg lo selvfølgelig, og hun lo også – bare for at hun elsker å være den som er morsom. Hun er seriøst herlig!

Photobucket

Vilja med lugg klipt av Kaj. Hehe.

Photobucket

Her kommer et bilde av Silje. Og med det sier jeg faktisk bare god natt, og så går jeg og legger meg. Jeg er s-t-u-p-t-r-ø-t-t, men veldig lykkelig, for i dag gikk jeg på rollerblades igjen. Første (ordentlige) tur i år, og det ga meg en så god lykkerus at jeg tror adrenalinet ga meg et ekstra spark bak. Det gikk fort, kanskje litt for fort, og nå har jeg fremdeles blodsmak i munnen. Men imorgen er det ny dag med tid til ny tur, og jeg skal dessuten på håndballkamp og sushivors også. På Frøya, for det er her jeg er. Jeg tror det blir en finfin lørdag, og jeg skal selvfølgelig knipse litt så dere får se hvor fin en lørdag kan være. Men nå har jeg jo bablet mye mer enn jeg hadde tenkt, så går jeg. God natt.

PhotobucketPhotobucket

Alt fra H&M.

Her kommer noen bilder av Julie igjen. Dette er bare en liten del av dyreprintserien jeg tok, så det kommer fler etterhvert. Både av Julie og Silje. Og av begge to sammen. Meeen, retusj tar tid, og når jeg tror jeg er ferdig (og poster bildene på facebook) så oppdager jeg plutselig nye ting som må fikses på. Det er liksom alltid noe. Jeg deler opp bildet i biter bare for å ikke bli distrahert av selve bildet, og leter etter ting som ikke ser så bra ut som de kan gjøre. Midt i denne prosessen tenker jeg alltid “hvilke feil ville Bjørn Opsahl så kreativt spydig kommentert?” Gotta love tough love, spesielt når ord som “kjøttkakehals” blir endel av tilbakemeldingene. Det gjør det jo desto mer interessant. Jeg mener… det er sånt man husker. Jeg kommer i alle fall ikke til å glemme å tusje en hals igjen, for da popper det ekstremt morsomme ordet kjøttkakehals opp i hodet mitt med en eneste gang, og jeg kan ikke gjøre annet enn å le og takke Opsahl for at han sier ting som de faktisk er – rett ut, uten å nøle.

Jeg digger jo at folk peker ut feilene for meg, for det er jammen ikke lett å se alle småting selv. Spesielt ikke når man stirrer på det samme bildet på den samme skjermen i timer i strekk. Det samme gjelder egentlig litt mer generelt også. Litt mer… dypt. Du vet, selvinnsikt og sånne greier. Når man tilbringer tjuefire timer i døgnet oppi sitt eget hode er det jammen ikke lett å se sine egne feil og mangler til enhver tid, og derfor er det fint at det finnes mennesker som tørr å ta sjansen på å fornærme andre, i håp om at det kan ringe en bjelle eller to. Det er bare ett eneste stort men; fåtallet av menneskeheten tar imot slik hjelp med åpne armer. Jeg har aldri helt forstått hvorfor. Det kan virke som at folk flest heller vil drite seg ut enn å faktisk få en sjans til å forbedre seg, uansett hva det gjelder. Underlig.

Det er en hyklersk verden. Ærlighet varer lengst sies det. “Ærlighet varer lengst så lenge sannehten er den jeg vil høre” passer bedre. Vi foretrekker løgn fremfor vanskelig sannhet, selv om det aldri innrømmes. Vi tåler aldri å høre noe som kan såre oss. Da vil vi mye heller lukke øynene og la ting passere. Vel, merk mine ord; blind mann kan også se. Så det så. (Høhø.) Men nå har jeg altså fått et innlegg om retusj til å handle om brutal (men nødvendig) ærlighet, så da er det vel på tide å gi seg. Nå.