Arkiv for kategorien 'Foto – Baby/barn'

PhotobucketPhotobucket
Det er utrolig hvor inspirerende dårlig humør kan være. Dårlig humør og musikk som virkelig får en til å føle. Sånn som Susanne Sundfør – Knight of noir. Eller Massive Attack – Angel. Eller Bon Iver – re:Stacks. Jeg er i alle fall stressa og i dårlig humør, så jeg tok en pause fra jobbing i ti minutter (som er den eneste pausen jeg har hatt i dag, om vi ser bort fra spisepauser) og fant frem to gamle Viljabilder. Først og fremst bare for at jeg måtte se henne, og ikke nødvendigvis for at det skulle bli to bilder jeg skulle komme til å like. Men sånn ble det jo også. Bonus. Hurra for bonus på rett tidspunkt. Nå stresser jeg fremdeles like mye (og kanskje litt mer, siden jeg har brukt et kvarter på annet enn jobb nå), men humøret er bedre. Og bedre humør fører nok til mer effektiv jobbing, så det kvarteret (som nå nærmer seg tjue minutter) tar jeg raskt igjen. Pust ut. Pust inn. Lad. Tell til tre. Og… action!

PhotobucketPhotobucketPhotobucket


Drea: So, ro, lille mann, nå er da….

Vilja: Ikke Fantorangen, mamma kan ikke Fantorangen.

Drea: Neida, mamma skal ikke synge Fantorangen, men la meg få synge so og ro nå da.

Vilja, veldig ivrig: Ja, so og ro og tipp på tå!

Drea: … nå er dagen over. Alle barn i alle land…

Vilja: mamma kan ikke Fantorangen hu, bare pappa det.

Drea: … ligger nå og sooooveeeer. So og ro og tipp på tå…

Vilja: tipp på tå!

….

Drea: “reven sover også nå, med halen under…

Stille. 

Drea: med halen under…?

Vilja, ivrig: hodet!

Drea: ja, hodet er det vet du. God natt, Vilja! 

Vilja: God natt, mamma. Sov godt!

Drea: Sov godt, snuppa mi.

Vilja: Snakkes i morra!

Drea: Snakkes i morra.

Vilja: natta!

Drea: Natta, skatt.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Som en helgebelønning tok jeg meg tid til både trening og litt Viljabilder i dag. Jeg syns det ble mange fine bilder fra høstshooten vår. Vilja var jo ikke helt i toppform og ikke så veldig villig til å bli tatt bilder av, og kanskje var det akkurat det som gjorde det bra. Det er fint med smilebilder også altså, men… De gir meg ikke like mye som slike bilder. De blir bare… fine. Uten så mye mer. Bilde nummer to er mitt favorittbilde av Vilja for øyeblikket. Jeg bare liker det. Det er Vilja. Som hun er når hun ikke er helt fornøyd, har grått og tørker både snørr og tårer. Når hun er så fornærmet at hun ikke engang vil se på meg, og snur seg bort så fort jeg får fanget blikket hennes med mitt. Det er sånn hun ser ut etter et raserianfall, men før alt er bra igjen. Før hun smiler så bredt at øynene lyser slik de gjorde for noen minutter siden. Før hun ler av at jeg tøyser, men mens hun fremdeles piper frem et furtent “nei” om jeg prøver. Det er bare så… henne. For meg som kjenner henne så er det Vilja midt i mellom to øyeblikk. I mellomfasen, liksom. Jeg kjenner igjen hele henne når jeg ser på bildet. Æsj, det er vanskelig å forklare det. Jeg bare liker det, og jeg savner henne ekstra mye hver gang jeg ser på det. Ganske enkelt.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Litt rotete oppsett på bildene, men det får så være. Alle klær fra H&M.

Jadda, enda fler Viljabilder. Hva kan jeg si? Det er ikke rart hun til stadighet dukker opp på bloggen. Hun er jo tross alt yndlingsmotivet mitt, noe som i og for seg er en ganske så naturlig greie. For det første; hun er jenta mi. For det andre; hun er lett tilgjengelig. Får jeg plutselig lyst til å ta bilder av noen, så er jo hun den jeg er her hjemme med. For det tredje; jeg elsker å ta bilder av henne. Elsker. Nå er ikke jeg den som kaster ut ordet elsker hit og dit altså, og syns i grunn det i nittini prosent av alle tilfeller høres jævla pompøst og gladkristent ut (noe som kanskje kan ha noe med settingen det blir brukt i å gjøre, og ikke selve ordet), men når jeg sier at jeg elsker å ta bilder av henne så mener jeg det virkelig. Jeg trenger ikke å si så mye hele tiden. Jeg trenger ikke å tvinge frem noe. (Selv om jeg selvfølgelig “dytter” henne litt i rett retning i blant, og ber henne gjøre noe om jeg ser det kan passe.) Jeg kan bare holde kjeft og følge etter mens jeg holder kameraet tett inntil øyet. Bare være på rett plass til rett tid. Bare være rask nok. Bare følge med og virkelig se, i grunn. Og knipse. Masse.

Forresten! Vilja har spørrerunde, så om du vil stille henne et spørsmål eller to så kan du gjøre det her.

PhotobucketPhotobucket
La barn være barn. 

Av og til, bare av og til, så blir jeg redd for å skuffe meg selv. Når man sier drømmene sine ut høyt så gir man seg selv stor fallhøyde. Når man først har sagt noe, så er det virkelig for alle andre enn en selv også. Det blir ikke lenger bare en bortgjemt, skjult drøm, men noe du åpenlyst prøver å oppnå – mens alle kan følge nøye med på prosessen. Om man ikke skulle klare det så er det selvfølgelig verre at hele verden også vet at du ikke klarer det, enn om man bare går rundt med et smil og holder kjeft om sine største og innerste ønsker for sitt eget liv. Da er det jo ingen som vet at man feiler. Da slipper man medlidende blikk og flåsete kommentarer som så åpenbart kun beviser at de rundt en tenker akkurat det man er så redd for at de gjør – at man kun er en taper som ikke lyktes med det man så høylydt ropte ut at man skulle klare. Taper.

Men, kanskje er det litt sånn at det er mye lettere å feile i skjul. På alle måter. Det er lettere å takle selvfølgelig, men det er også lettere å feile. Eller for å si det på en bedre måte; det er verre å lykkes. Om du ikke engang har nok tro på deg selv til å fortelle verden hva du vil bli eller gjøre i livet, så hvorfor i all verden skulle du klare det da? Det er en grunn til at det sitter uoppdagede talenter rundt omkring og knuger på bortgjemte (og nesten glemte) drømmer uten å komme noen vei, mens andre ikke fullt så begavede (men allikevel godt over gjennomsnittet talentfulle) kommer akkurat dit de vil. Det er ikke kun tilfeldigheter som spiller inn. Det handler ikke om flaks og uflaks. Ofte er det kun en selv og ens tvil som står i veien for suksess.

Tvil er litt som skumring, det. Den snur ikke. Den gjør det mørkere og mørkere og mørkere, helt til det blir så mørkt at man ikke lenger klarer å se klart. Har man først begynt å tvile på seg selv så er det ikke lett å se ting som de er. Og du kan banne på at du ikke kommer til å få så mye hjelp til å se sola igjen fra andre heller, for å si det sånn. Igjen; overlevelsesstrategier. De sterkeste klarer det. De svake sitter igjen sultne, trøtte og deprimerte med påklistra glis som så tappert prøver å fortelle verden at de så absolutt ikke har urealiserte drømmer liggende uåpnet i hjertene sine.

PhotobucketDet er på de små scenene de store stjernene blir født. Vilja synger i “mikrofonen” sin og lager show for publikum (meg).

Det snakkes ofte om selvrealisering og hvor viktig det er for oss som individer å føle mestring. Jeg tror man i stor grad er i stand til å velge litt selv hvilken sirkel man tar del i når det gjelder akkurat dette. For det med selvrealisering er helt klart en sirkel, enten den er ond eller god. Går du inn for noe med genuin tro på at du kan… nei, på at du skal klare det, så gir det enormt mye bedre energi enn om man tenker “jaja, pyttsann. Jeg kan jo kanskje prøve…”  Å gi seg selv lov til å feile er kanskje fornuftig i blant, men det er også forbanna teit spør du meg. Gir du deg selv lov til å feile så gir du garantert opp mye raskere enn du ville ha gjort om du i utgangspunktet tenkte at dette er noe du burde klare. Å gi seg selv lov til å feile er kun en feig handling for å slippe å ta stilling til følelsene man får når ting ikke går helt som man selv ønsker. Men vet du hva? Det er en del av prosessen. Det er av å vokse på motgang, og ikke unngå den, at man kommer dit man vil. 

Photobucket
Kaizers Orchestra – Prosessen.

PhotobucketPhotobucket

To Viljabilder til. Det kan vel bli litt mye av henne på bloggen i perioder, spesielt når jeg har Viljauke. Det er det flere logiske grunner til. 1. Jeg tar masse bilder av sjarmisen. 2. jeg rekker ikke å sette meg ned lenge nok til å komme opp med noe annet å blogge om. Så da blir det bare sånn. Men, nå er det Viljafri uke igjen plutselig (ukene går så fort!), og ikveld har jeg store planer om å sette meg ned med en kopp te og roe ned i fem sekunder. Kanskje litt lenger også, så jeg får tid til å roe meg nok ned til å fullføre et blogginnlegg jeg begynte på for flere dager siden. Så skal jeg jobbe igjen. Systematisk og uten stress er planen, men hallo. Det er meg vi snakker om. Men altså, jeg klager absolutt ikke på å ha mye å gjøre! Jeg er utrolig glad for at gøyale oppdrag og eventer stadig dukker opp for tiden, og at motivasjonen og energien er på topp igjen. Jeg er så gira at man skulle tro jeg går på speed ellerno, men det kan jeg altså avbekrefte. Og ja, helt til slutt; i morgen skal jeg stikke innom Trondheim Ta2 og se på tatoveringa mi som er tegnet opp også! Iiik. Snart blir det, dere. Snart blir det! 

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Her er et lite utvalg fra lørdagens fotografering! Det er bare å ta kontakt for å bestille time hos meg, og ta gjerne en titt på portfolioen min også. Nå har jeg dessuten begynt å levere slideshow på mail med mange bilder fra fotograferinga, slik at dere selv får velge ut de 15 bildene (eller gjerne fler!) dere ønsker å kjøpe. Prisen for fotografering + 15 bilder på cd til fri bruk er 3500 kr, men man kan selvfølgelig kjøpe med fler bilder om man ønsker det. Og ja, forresten. Jeg har fått en Facebook liker-knapp under hver post, men jeg vet ikke om den fungerer helt. Har litt trøbbel med plugin´en. Så, trykk gjerne liker om du liker, så får vi se om det fungerer! Hugs.

Photobucket

Her kommer et bilde til. Og nei, det er ikke Jill Greenberg som bare har hatt en ekstremt dårlig dag på jobb, det er bare det at… Jeg fikk ikke til noen annen redigering. Det var liksom dette som passet best. Så da får jeg vel bare være hun som hermer etter Jill, da. Skulle jo selvfølgelig kjørt på og gjort det ordentlig med striplight og hele pakka, så det i alle fall hadde sett ut som en helt grei dag på jobb for Jill, og ikke… en dårlig. Om du skjønner. Men, anyways – jeg digger dette bildet, rett og slett for at jeg digger uttrykket. Dette er seriøst den kuleste ungen i hele verden. Jeg kødder ikke. Hun er snål!