Arkiv for kategorien 'Bildegalleri'

nyviljaleiseg

nyveiljaleisei2o Vilja, sommer 2012. 

Ny header. (Høyreklikk og trykk “last inn siden på nytt” om du fortsatt ser den gamle.) Spontant. Den forrige minte meg mer om død og fordervelse til slutt. Huden min så blå ut. Jeg så død ut. Ble kvalm av den. Derfor ble det ny, med litt freshere hår-og hudfarge. Hva syns du? Og her er to “nye”, gamle bilder av Vilja. Savn. Masse, masse savn. Det er det for i dag. Hugs. 

moreller3 trørbok doblemorellerdjeadjeajde
Av og til så tar jeg meg selv i å være veldig wannabe-filosof. Jeg hører meg selv tenke noe i sitatform. Altså, det vil si… Jeg tenker fraser jeg selv mener er så geniale at de egentlig burde bli sitert verden over. Jeg kødder ikke. Men jeg tørr jo (nesten) aldri si det høyt, for det er jo helt latterlig. Jeg skal ikke komme med noen av dem nå heller, men jeg har spart på dem, så en vakker dag slipper jeg muligens  galskapen løs, i full og ektefølt tro om at det faktisk er så genialt som jeg skal ha det til. Det kan jeg love dere – det er det ikke.

Men uansett. Det var ikke det jeg skulle fortelle om nå, sånn helt egentlig. I dag tenkte jeg at jeg skulle få blåst ut litt irritasjon, faktisk, for av og til så henger jeg meg opp i småting. Jeg blir faktisk ganske så irritert til og med, av sånne små, ubetydelig ting som man egentlig ikke trenger svar på overhodet. Som foreksempel hvorfor skolebrød heter akkurat skolebrød. (Jeg har aldri spist skolebrød på skolen. Det var aldri noen som serverte det, og ikke hadde vi kantine.) Eller hvorfor vi vokser opp med å tro at vi spiser mandariner, når mandariner ikke selges i Norge, og vi egentlig bare har spist klementiner hele livet. Og at jeg trodde denne frukten jeg så fint har avbildet over var kirsebær. Jeg har alltid trodd det. Men så heter det visst moreller. Moreller? Trodde det bare var noe vi sang om i den derre barnesangen om allslags frukt, jeg. Det finnes så ekstremt mange sånne irriterende småting. Veldig plagsomme greie. Hvorfor?! Åååå. Det er så mye ubetydelig jeg vil ha svar på. Ting bør liksom ha en mening. Jaja…

blogg1jeansflowers2bwflowersflowersflippedjeans2

… But my name is Eliza Day. En av mine yndlingssanger gjennom tidene (Nick Cave feat. Kylie Minogue – Where the wild roses grow). Denne uka går det derimot mye i disse tre låtene; Apparatjik feat. Lowell – The BirdsAstrid Sugaren – Here I am og Neko Case – Hold On, Hold On. Det er ukas topp 3 for meg. Hva er dine?

capsdrea1capsdrea3closeup2
Jeg har plutselig blitt veldig fan av caps. Aner ikke hvorfor. Snart kommer det en ny caps i posten også. Cant wait! Denne er fra Cubus, og er rød med en hvit A på. Synd jeg bytta navn, da… Skulle hatt en D nå, vet du! Oi, det bør jeg si til mamma om hun klager på at jeg bytta navn. “Det er bedre at jeg bytta fra A til D i navnet, og ikke i bh-størrelse!” Det er hun vel enig i tenker jeg. Tihi. Ciao.

syden7syden8 ny222nyyysyden3 syden2 syden1

Gran Canaria, februar 2013.

Før var sommeren helt annerledes. Kanskje er det med sommer som med jul og nyttårsaften; det mister liksom litt av gnisten når den barnslige gleden ikke lenger er tilstede. Husker du hvor lang julaften var før? Den varte jo i en hel evighet! Middagen kom aldri på bordet, og nissen kom aldri etter at maten var spist. Og de voksne ble aldri ferdige med kaffe og kaker før det ble åpning av gaver. Ting tok alltid en hel evighet, og tålmdodigheten var ikke mye å skryte av. Tålmodigheten er fremdeles den samme, men nå setter jeg nesten mer pris på kaka enn på gaveåpninga. Ventetiden er borte. Spenningen er borte. Det samme gjelder nyttårsaften.

Gud, som jeg savner å elske sommer. Jeg liker sommeren nå også altså, det er ikke det. Den bare mangler… noe.  Saft-is fra isbilen, trampoline, leke sykkelpoliti med venner (med papir festet til de stengene i hjulene som gjør til at det blir “motorsykkellyd” når man sykler), bading og… lek. Jeg savner virkelig sommerferie slik som det var før. Lang cola-is i kveldsvarmen mens man ruller rundt på rulleskøyter med bestevenninna. Leke spanere med walkie talkie mens man spionerer på nabofamilien. Være gal og ta et nakenbad med venninner på en sen og varm sommerkveld. Jeg savner til og med fisketurene med så store mengder knott at det klødde i timesvis etterpå. (Alt har sin sjarm.)

Det er vel kanskje det man har barn til, holdt jeg på å si. Nå er det liksom min oppgave å videreføre den gleden til Vilja. La henne få den samme gode følelsen av sommer. Kjøpe is og bare si ja så mye som mulig. Ta henne med på kveldsbad om det fremdeles er godt og varmt i lufta etter at sola har gått ned. La henne være våken en time ekstra for å hoppe litt ekstra på trampolina. Ta henne med på bilferier med bilbingo og billek. Dra til Legoland, dra til syden, stikke på kino når det regner så mye på campingplassen at man ikke er sikker på om teltet lenger står når man kommer tilbake. Generelt bare skape gode sommerminner for henne. Hvem vet, kanskje gir det meg en brøkdel av den gode, barnslige sommerfølelsen tilbake og? Det hadde ikke vært helt feil det heller.

bild1_MG_8211-as-Smart-Object-1bild2_MG_8239-as-Smart-Object-1_MG_8268-as-Smart-Object-1_MG_8256-as-Smart-Object-1 _MG_8287-as-Smart-Object-1

Random.

dreadrammenshoes theswandreadyregod
Jeg har matet sinte svaner i Drammen. Snakk om å være takknemlige… I morgen er jeg klar for ei ny kursuke i Fredrikstad, og… Ja, det var vel egentlig alt jeg hadde å komme med. Superblogger. <3 This blog needs more dragons and shit…

pilleneseny

lookingfornarnia

dreaibyendreacoool
Too cool for school og alt som er. I helga har jeg vært i Trondheim, og har blanet annet tatt min første tur (!) på Rockheim. På tide, kanskje. Og i dag har jeg – sørg for at du sitter godt – vært på kino. Det er kanskje ikke så veldig sjokkerende, men jeg har ikke akkurat vært mye på kino de siste… Tja, ti åra. Og det er jo en stund, med tanke på at jeg ikke engang er i nærheten av å nærme meg det o´store tredvetallet. Jeg er jo bare tjuetre! (Ja, jeg kan si det i noen få måneder til, så nå bruker jeg alle sjanser jeg får.) Uansett, poenget er – i voksen alder (og med voksen alder mener jeg “voksen”. Fra fjortis og opp) har jeg alltid ment at det er noe litt kleint med kino. Å være på kino skaper et slags sosialt forventningspress. Okei, det kan misforstås. Det er ikke akkurat som at jeg ikke er sivilisert nok til å dra på kino, altså. Jeg får ikke en impulsiv trang til å verken flashe pupper, fise høyt eller synge falskt mens jeg rocker løs på luftgitaren, lissom. Den som føler et forventningspress til å holde seg unna sånt burde heller dra på sykehuset enn på kino, for å si det sånn. Men det finnes altså et forventningspress på kino for oss vanlige dødelige også.

Det jeg mener er… På kino så er man ikke alene. Okei, det høres fremdeles ut som at jeg ikke kan forholde meg sivilisert sammen med andre mennesker i mer enn en time av gangen, men det er ikke sånn altså. Jeg lover. Poenget kommer, det tar bare litt tid. Men altså – på kino er man ikke alene. Man skal dele gode øyeblikk med mennesker man ikke kjenner. Man skal le høyt, men skal kaste hode bakover i fullt gapskratt, man skal riste på hodet når noe bare er så dumt at det er gøy og man skal holde hendene for øynene når det blir for flaut. Eller for skummelt, alt avhengig av hvilken type film man ser. Poenget er at man skal dele dette med fullt fremmede mennesker, selv om man sitter i mørket, for så å spankulere – eller spraaaade (med mange a´er, så vi er sikre på å få det pompøst nok) ut av kinosalen og smile til alle disse fremmede menneskene som om vi kjenner hverandre. Et smil som bare bekrefter at filmen var tipptopp og at vi alle er så glade for at vi delte denne fantastiske opplevelsen sammen. Må jeg si det? Må jeg virkelig det? Okei, her er det; puke.

Og som om det ikke var nok i seg selv, så er det en slags barnslig glede i det med å gå på kino og. Hva er problemet med det, siden ordet “glede” er der, tenker du kanskje. Problemet er at jeg ikke lenger er et barn, og at å tro at jeg skal bli en verdenskjent og kul DJ eller en fantastisk a capellasanger etter å ha sett filmen “Perfect Pitch” (som jo, var filmen jeg faktisk så i dag…) ikke lenger er like sjarmerende som det var da jeg gikk ut fra “Mulan” som tiåring og trodde jeg skulle forandre verden. Tidene forandrer seg, og det som da fikk meg til å føle meg som et fantastisk menneske i en fantastisk verden med fantastiske muligheter og et fantastisk samhold, gir meg i dag følelsen av å ville dra hetta over hodet og gjemme meg til jeg er så langt borte fra kinoens inngangsparti at ingen kan mistenke at jeg overhodet har vært der. Det var gøyere å være barn, dere. Det var gøyere å være barn.