sened

Jeg er deprimert. Det er rart det der, hvor enkel setningen egentlig er, men dog så vanskelig å skrive. Og enda vanskeligere å si høyt, både til seg selv og til andre. Det som gjør det enda rarere, er hvor lite vi snakker om at mellom 6 og 12% av landets befolkning til enhver tid er deprimerte. (Kilde: folkehelseinstituttet). Rundt omkring en tredjedel av Norges befolkning får en eller annen form for psykisk lidelse i løpet av livet, og allikevel så er det vanskelig å stå frem som psykisk syk. Av mange grunner. Karrieremuligheter og folks tanker er to av dem. Jeg kan ikke snakke for andre, men jeg kan snakke for meg selv. Jeg hater å snakke om depresjon, om angst, om panikkanfall og om endeløs grining. Jeg har ikke pratet om det til så mange heller, men når man kommer tett innpå noen, så er det vanskelig å skjule i lengden. Først skinner det gjennom og skaper misforståelser, usikkerhet og… Ja, uforståenhet, om det overhodet er et ord. Deretter skinner det ikke bare lenger gjennom. Det vises. I stor grad. Og da må man nesten begynne å snakke, før alt man har glipper vekk foran nesa på en. Så det har jeg altså gjort. Åpnet meg. Vært ærlig og åpen, først med en. Og deretter med flere. Og nå med alle. Det er, som så mye annet, ganske så ironisk. Sånne ting vil man helst ikke vise eller dele med noen overhodet, men så kan det vise seg at det å være ærlig faktisk er en solid start på veien mot å bli friskere.

Jeg er deprimert. I skrivende stund (som til informasjon ikke er i dag, siden innlegget ble skrevet for mange uker siden) er jeg på tredje uka for denne gang. Jeg er ikke konstant deprimert. Det kommer i perioder, helt plutselig. Uten at det trenger å være noen spesiell grunn. Jeg har hatt det sånn i… Tja. Flere år. Hvor mange er vanskelig å si. Tre, fire, kanskje. Før var jeg deprimert uten å tenke over at det var det det var. Jeg ga det ikke noe navn. Jeg bare la meg ned i senga, og gikk i hi til det gikk over. Jeg kunne jo det, jeg var jo min egen sjef. Jeg avlyste fotograferinger, og ble hjemme. I senga. Uten å gå lenger enn til do og tilbake. Og til og med det var langt og utmattende. De to siste årene har vært verre. Jeg har vært dypere nede enn før. Og lengre. Følelsen av å føle seg som en dritt, av å føle at alt man driver med er meningsløst, å føle at livet i seg selv – for alle, og ikke bare for meg selv – er meningsløst… Det er følelser om er vanskelige å takle. Av og til tror jeg ikke på å leve. Jeg ser hvor mye dritt det er i verden, og tenker at det ikke er mulig for noen å leve lykkelige. Jeg tenker at jeg kommer til å være ensom livet ut, og at jeg aldri kan gjøre noen andre lykkelige. Jeg føler meg ondskapsfull, stygg, tjukk, teit, patetisk og sytete. Og mislykket, som ikke klarer å takle trist bedre enn det her.

Jeg er deprimert. Men jeg har bestemt meg for å prøve å gjøre noe med det. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke orker å fortsette sånn som nå. Jeg orker ikke vite at neste depresjonsperiode er rett rundt hjørnet, og kan dukke opp når som helst. Jeg dro til legen, og fortalte hva jeg sliter med. Han sendte meg videre, og jeg fortalte igjen. Jeg, som hater å prate om det her, fortalte alt jeg kunne komme på. Og ble hørt. Og tatt på alvor. Frykten for å være teit, for å overdrive, for å tåle lite, for å syte, for å innbille meg ting, for å ha skapt det selv… Alt ble i et lite øyeblikk borte. Jeg ble trodd, og da jeg satt foran psykiateren og nesten (bare nesten!) grein mens jeg fortalte om tanker og følelser jeg sitter med, så sa hun; “det er ingen tvil om at du både er og har vært alvorlig deprimert.”  Og nå prøver prøver jeg å forandre ting. Jeg prøver å finne en løsning. Så er jeg kanskje ikke svak allikevel. Så er jeg kanskje ikke en taper og et tåpelig, patetisk menneske for at jeg ser så mørkt på ting. Så er det ikke bare noe jeg skaper selv. Så overdriver jeg antagelig ikke. Det er reellt. Det er ekte. Kanskje finnes det faktisk løsninger rett rundt hjørnet og.

Jeg er deprimert, og plutselig en dag våkner jeg og følelsen er borte. Tankene er borte, den vonde følelsen er borte, og hele verden ser annerledes ut. Hele livet ser annerledes ut, og bare virkelig føles annerledes. Det er ikke tungt lenger. Det er veldig merkelig. Før forstod jeg aldri at dette var mulig. Det er nok derfor det er tabu og. Før ble jeg oppgitt over å høre om deprimerte mennesker. “Fy faen, så svake de er. Og de som tar livet av seg… Hva tenker de med!? Klarer de ikke å se at livet har mer å tilby enn at det er verdt å avslutte alt på grunn av småting som for eksempel et kjærlighetsbrudd? Hvor trangsynt går det an å bli?” Jeg har forstått at det ikke er sånn det er. I den virkelige verden kan slike ting være ganske svarthvitt med klare grenser. I depresjon… Well, not so much. Det er ikke svarthvitt. Det er kølsvart. Så svart at det verken finnes grenser eller forklaringer. Ikke på noe. I mørket er det ikke lett å se forskjell på hva som er hva. Det er ikke lett å skille tanker fra hverandre. Alt blendes sammen, og en trist ting står ikke lenger alene – det blir til alt. Tankene mine går ofte så i surr at mens jeg prøver å se ting fra alle mulige vinkler, så glemmer jeg hva mitt opprinnelige syn var. Jeg glemmer den opprinnelige tanken, glemmer meningen min, og sitter igjen med et tankekaos og følelsen av at jeg ikke lenger vet hvem jeg er.

heyyou

Jeg er deprimert, og kommer nok aldri til å poste dette nå mens jeg fremdeles er det. Og når jeg er ute av depresjonen, så glemmes det. På sekundet, selv om det ligger der som en kladd gjemt i arkivet. Wow, det ble både billedlig og bokstavlig på en gang, det, om du skjønner hva jeg mener. Kanskje er et derfor det ikke snakkes så mye om. Når man trenger å prate om det… Når man tenker på det – da klarer man ikke å prate om det. Da føler man seg teit, ubrukelig, tåpelig og sutrete. Og når det er over, så glemmer man det. Da er det jo ikke lenger noe å prate om. Da er det jo borte. Da begynner man å tvile. Kanskje overdrev jeg? Kanskje var det ikke så ille som jeg skulle ha det til? Jeg startet dette avsnittet med å si at jeg nok aldri kommer til å poste dette. I alle fall ikke nå. Vel, kanskje jeg skal gjøre det allikevel. Bryte mønsteret. Det burde jo være greit å si det høyt. Det er jo ikke som at jeg er splitterpine gal, og ikke fungerer til noe som helst. Og hey. Jeg er ikke alene. Vi er mange.

Jeg er pissredd, og føler meg som en komplett dust – men velger å dele det allikevel. Ikke for at jeg skal forandre verden. Ikke for at jeg skal få fine ord om hvor tøff jeg er. Ikke for at jeg verken synes synd på meg selv eller mener andre bør gjøre det. Heller ikke for å unnskylde meg. Ikke engang for at jeg skal hjelpe andre. Men bare for at…. For at jeg er forbanna. Jeg er forbanna for at livet består av sånn dritt, og at vi ikke engang prater noe særlig om det. Jeg er forbanna for at jeg føler meg som en dust som forteller om det. Og derfor gjør jeg det. Jeg overtaler meg selv til å drite i om noen kanskje syns det er teit. Jeg overtaler meg selv om at jeg har rett i at dette er virkelig. At det er sånn for mange flere enn meg. Dette er livet, det. Og det får være greit.

Og for ordens skyld; innlegget ble skrevet for mange uker siden, og ikke i dag.