dreaibyendreacoool
Too cool for school og alt som er. I helga har jeg vært i Trondheim, og har blanet annet tatt min første tur (!) på Rockheim. På tide, kanskje. Og i dag har jeg – sørg for at du sitter godt – vært på kino. Det er kanskje ikke så veldig sjokkerende, men jeg har ikke akkurat vært mye på kino de siste… Tja, ti åra. Og det er jo en stund, med tanke på at jeg ikke engang er i nærheten av å nærme meg det o´store tredvetallet. Jeg er jo bare tjuetre! (Ja, jeg kan si det i noen få måneder til, så nå bruker jeg alle sjanser jeg får.) Uansett, poenget er – i voksen alder (og med voksen alder mener jeg “voksen”. Fra fjortis og opp) har jeg alltid ment at det er noe litt kleint med kino. Å være på kino skaper et slags sosialt forventningspress. Okei, det kan misforstås. Det er ikke akkurat som at jeg ikke er sivilisert nok til å dra på kino, altså. Jeg får ikke en impulsiv trang til å verken flashe pupper, fise høyt eller synge falskt mens jeg rocker løs på luftgitaren, lissom. Den som føler et forventningspress til å holde seg unna sånt burde heller dra på sykehuset enn på kino, for å si det sånn. Men det finnes altså et forventningspress på kino for oss vanlige dødelige også.

Det jeg mener er… På kino så er man ikke alene. Okei, det høres fremdeles ut som at jeg ikke kan forholde meg sivilisert sammen med andre mennesker i mer enn en time av gangen, men det er ikke sånn altså. Jeg lover. Poenget kommer, det tar bare litt tid. Men altså – på kino er man ikke alene. Man skal dele gode øyeblikk med mennesker man ikke kjenner. Man skal le høyt, men skal kaste hode bakover i fullt gapskratt, man skal riste på hodet når noe bare er så dumt at det er gøy og man skal holde hendene for øynene når det blir for flaut. Eller for skummelt, alt avhengig av hvilken type film man ser. Poenget er at man skal dele dette med fullt fremmede mennesker, selv om man sitter i mørket, for så å spankulere – eller spraaaade (med mange a´er, så vi er sikre på å få det pompøst nok) ut av kinosalen og smile til alle disse fremmede menneskene som om vi kjenner hverandre. Et smil som bare bekrefter at filmen var tipptopp og at vi alle er så glade for at vi delte denne fantastiske opplevelsen sammen. Må jeg si det? Må jeg virkelig det? Okei, her er det; puke.

Og som om det ikke var nok i seg selv, så er det en slags barnslig glede i det med å gå på kino og. Hva er problemet med det, siden ordet “glede” er der, tenker du kanskje. Problemet er at jeg ikke lenger er et barn, og at å tro at jeg skal bli en verdenskjent og kul DJ eller en fantastisk a capellasanger etter å ha sett filmen “Perfect Pitch” (som jo, var filmen jeg faktisk så i dag…) ikke lenger er like sjarmerende som det var da jeg gikk ut fra “Mulan” som tiåring og trodde jeg skulle forandre verden. Tidene forandrer seg, og det som da fikk meg til å føle meg som et fantastisk menneske i en fantastisk verden med fantastiske muligheter og et fantastisk samhold, gir meg i dag følelsen av å ville dra hetta over hodet og gjemme meg til jeg er så langt borte fra kinoens inngangsparti at ingen kan mistenke at jeg overhodet har vært der. Det var gøyere å være barn, dere. Det var gøyere å være barn.