gjøreselv2

Det er sykt irriterende hvordan etterpåklokskap har en tendens til å være story of my life. Jeg mener… Det er ikke sikkert det bare er jeg som er en sånn, da. En sånn som aldri tror at man er som alle andre, og derfor ikke kan lære av andres feil. “Jeg gjør da ikke sånne feil. Så dum er jeg jo ikke.” Så kjører man på, da. Hvorfor har ikke noen skrevet en bok om alle åpenbare tabber man kommer til å gjøre i livet? De tabbene som mor alltid prøver å advare mot. Nei, vent. Jeg skjønner hvorfor. Ingen hadde kjøpt boka, for når man innser at man hadde hatt bruk for den, så hadde man ikke lenger hatt bruk for den allikevel. Er ikke det paradoksalt? “Denne boken trenger du, og den kunne spart deg for mye trøbbel og smerte, men det kommer du aldri til å innrømme før det er for seint”, lissom. Så… Irriterende.

oppgitt2

Så man kjører altså på. Klampen i bånn på noe man tror er “min egen vei.” For eksempel så gleder man seg til å bli voksen så man kan bo for seg selv, være fri som fuglen og bestemme over egen økonomi. Være oppe så lenge man bare klarer og høre musikk så høyt at det ikke blir helt stille før tre timer etter at man har slått av alt som lager lyd.

Men så glemmer man å tenke på at det eneste man vet om penger, er at minst åtti prosent av månedslønna på trehundre kroner man fikk av mor og far, skulle gå til lørdagsgodteri (og de resterende tjue prosentene til fritidsklubben), og at ost er dyrt. Det er det man vet, for det er alt man har vært nødt til å tenke på tidligere. Mulig er det noen som pøser ut med en høylytt lektyre  om nrk-lisens, skatt, moms, ekstreme boligpriser, høye renter, strømregninger og kommunale avgifter, men jeg tør banne på at det var verre snorkelyder i den timen enn på herrerommet på diabetesavdeling. Om feite diabetikermenn hadde hatt et eget rom å snorke på, da. Se det for deg. Use your imagination. Jeg har maaaaalt, jeg har malt et bilde med oooord! (Fun fact, hopp over om du ikke liker avsporingernå lo jeg høyt av meg selv for at jeg selv syns det der hørtes ut som noe forfatter Hans Olav Lahlum kunne ha sag. I fullt alvor og med lange vokaler.)

Men tilbake til saken. Uhm… Den avsporinga fikk meg helt på ville veier, faktisk. Det ble helt stopp. Så da tror jeg egentlig at jeg bare kaller dette del 1 av denne greia her, så satser vi på at del 2 er like rundt hjørnet. Kloke skal vi bli, men truth to be told; klokka er halv tre på natta, jeg har drukket fire redbull (sugarfree, selvfølgelig) og har attention span verre enn en valp på sin første ferd i en hage full av sommerfugler, snegler, kattepuser og vannspredere. Jeg sier det igjen; se det for deg, så slipper jeg å si mer, og jeg skal (endelig) holde kjeft.