brillergrader2skoa

Jeg er skikkelig dårlig på å pakke. Jeg får aldri med meg alt jeg skal ha med meg, og jeg lar alltid kofferten stå i minst to uker før jeg gidder å pakke ut når jeg har kommet hjem igjen. Og når jeg sier minst, så er det absolutt minst og tilhører sjeldenhetene.  For det tar som regel fire-fem-seks uker.

Å pakke er ikke helt min sterkeste side. Jeg skal ha med meg alt jeg eier av klær og sko, så jeg slipper å angre på at jeg la igjen noe jeg plutselig fikk bruk for allikevel. Spesielt om det er fest involvert på reisen. Altså… Jeg er jente. Tro det eller ei. Jeg er ei jente som liker å pynte meg og føle meg fin, som de fleste andre. Jeg føler meg fort for tjukk i den trange kjolen om alt ikke stemmer (og om det stemmer eller ikke finnes det absolutt ingen retningslinjer for. Det er en fra tid til tid-greie), så løper jeg frem og tilbake foran speilet i ført det ene antrekket etter det andre, samtidig som jeg river meg selv i håret og banner for at jeg aldri ser så fin ut som jeg ønsker. Og det er da krisen kan oppstå. Når man er “jentete” på reise, og bare har pakket ned de forutsigbare plaggene. De plaggene man hadde planlagt å bruke, og ikke de man kanskje kan få bruk for. For det er de kanskje-plaggene… Det er de luringene man hater. Plagg man ikke helt vet hvordan man skal bruke. Plagg man kanskje ikke vet hva man skal matche med. Før man står foran speilet på et hotellrom med en altfor lett pakket koffert ved sin side og tenker “faen, nå skulle jeg hatt den og den og den og…”

Jeg er ikke så god på å pakke. For det første så har jeg ingen koffert. Det er jo første utfordring. Jeg må alltid løpe hjem til mamma og spørre pent om jeg kan låne en av henne. Og det får jeg jo, heldigvis. “Så liten den ser ut”, er det første jeg sier. “Trenger du større, da?”, spør mamma. Jeg tenker. Ser på kofferten. Tenker på alle klærne (og alle skoene, ikke minst). “Neida, det går helt sikkert fint. Heeeelt sikkert”, sier jeg og overtaler meg selv i løpet av et nanosekund. Optimist. Egentlig kun for at jeg har det for travelt til å vente på at mamma skal lete etter den større kofferten, for jeg vil hjem å pakke så jeg kan bli ferdig med det før det er kveld og tv-tid og… Ja. Slappe av-tid.

Så da får jeg drasset denne kofferten hjem, da, og begynner pakkinga. Så bra det ser ut! Alle plaggene ligger så pent nedi kofferten. Aw, nesten litt søtt. Se, alle fine fargene! Plagg på plagg på plagg. Og sko. Fem par. Seks. Okei, syv. Må ha tøysko i alle farger også, må du vel skjønne. Bekymringa sniker seg innpå. Får jeg igjen denne, da…? Er det fysisk mulig?

Gjett svaret, da.

Om du tenker “neeeeeei”, så har du faktisk helt…. feil. For det går. Om man setter seg på kofferten, bruker begge henda og drar så hardt at man blir både rød og svett i trynet. Da går det. I should know. Jeg har gjort det, gang på gang på gang.

Så var det altså gjort. Jeg har kommet så langt. Så langt, så bra. Kofferten er igjen (selv om det buler ut her og der), og jeg har tatt med alle klær jeg kommer til å bruke og alle klær jeg kanskje kommer til å bruke. Pluss et par ting jeg egentlig bare vet at jeg aldri kommer til å bruke. Klær som bare tar plass helt uten grunn. Men det hører jo med. (Rekk opp hånda den som noengang har pakket en hel koffert full av klær og brukt hvert eneste plagg. Ingen? Tenkte meg det.) Men det er jo først  den største utfordringa (til nå) kommer. Nå skal man få med seg både koffert, databag, kamerabag og veske, uten å bli svett og jævlig på reisen. Også skal man holde orden i både bankkort, kontanter, mobil, høretelefoner i tillegg. Pust og pes, for et hersk. Spesielt når man ikke har bil og bor på en øy som tvinger en til å ta både buss, båt og mer buss før man kommer til nærmeste flyplass.

Så spoler vi fremover. Nå har vi vært på reise og hatt det så fint atte. Kanskje har vi vært på shopping og kjøpt litt klær også. Og det er da logistikken ikke lenger går opp – overhodet. De sier at de som har alt vil ha mer – men det gjelder helt klart ikke kofferten min. I should know that too, for jeg har prøvd. Flere ganger. Det har selvfølgelig ført til at glidlåsen har hoppet elegant av og latt kofferten stå åpen som en kjempemett krokodille som bare spyr ut overflødig næring. Grimasen min er omtrent lik som om det var det jeg så på og, når den fine, nye yndlingsgenseren plutselig ligger halvveis på gulvet og skaper assosiasjoner om krokodillespy. Så da… Vel, da er man screwed. Man får ikke igjen kofferten, og tar seg selv i å stappe en genser eller to ned i sidelomma på dataveska. Ohyes, det er sant. Jeg har gjort det òg. Og helt til slutt, så er vi der jeg startet innlegget; man er hjemme, og kofferten blir stående på soveromsgulvet helt til… Tja, helt til man – etter fire, fem, seks uker – finner det for godt å pakke ut.

Phew. Har jeg mer negativt om reise å komme med nå, mon tro? Jeg tror jeg er tom. For nå sitter jeg på båten med macen i fanget, musikk på ørene, folk rundt meg er på mute og jeg har vakker utsikt ut vinduet. Jeg har orden i alle sakene mine (enda – bank i bordet), og jeg får skrive dritt om hva jeg vil. Og jeg er snart i Drammen hos en av mine yndlingspersoner. Og det er helg. Da er ikke reise så ille allikevel, sånn helt egentlig – på tross av at jeg har skrevet en hel haug med paragrafer om hvor dritt det er, og kun denne ene om hvor greit det er. Enten er jeg over gjennomsnittet glad i å høre musikk så høyt at alle rundt blir satt på mute, eller så veier denne personen opp for all irritasjon og alt strev. Det ærlige svaret er: both.