Arkiv for April 2013

svarthvitt7 svarthvitt6 svarthvitt5 svarthvitt4 svarthvitt3 svarthvitt2 svarthvitt1

Siden jeg pltuselig er litt stille; her er masse svarthvitt-bilder, de fleste er vel fra i fjor og eldre. Eller… Egentlig alle, når jeg ser etter. Jeg er fan av svarthvitt. Så derfor får dere se litt av det, altså. Jepp. Og det er alt dere får i dag. Hugs.

nygenser

Enda ett av de crappy mobilbildene. Sorri. Men jeg har ikke så mye annet, og jeg er dødstrøtt etter cirka femten timer med jobb. Så og si nonstop. Nonstop. Det godteriet liker jeg ikke, faktisk. Liker ikke lakris heller. Oh, jeg har sjokolade på kjøkkenet! Og har ikke tenkt å spise den. Det er sykt, da. Å kjøpe inn sjokolade for å kose seg med ikveld, også spiser jeg druer istedet. Ikke for å være sunn. Ikke mot min vilje. Men bare for at det ble sånn, helt enkelt. For at jeg følte for det, uten å tenke over det. Yay me! Men det jeg skulle skrive her, det har jeg jo helt glemt. Se på genseren. Kjøpte ny genser da jeg var i byen og. En kosegenser kjøpt på herreavdelingen. Den var satt ned fra mange penger til lite penger. Yay me again! Og se på de kule sokkene, da. Okei, nå er det nok. Natta.

Om du ikke har hørt Bastille til nå bør du skamme deg. Eller i alle fall begrave hodet  i hendene av ergrelse over hva du har gått glipp av. Dette er fløtestemme på sitt beste, og heldigvis er musikken melodiøs og catchy. Bastille har kommet opp med en helt egen sjanger som brer seg over fler sjangre, og resultatet er intet mindre enn digg. Flaws var låta som først fikk meg oppmerksom på bandet. Låta Overjoyed får meg på gråten, mens Bad Blood gir meg lyst til å danse med en øl i hånda på konsert i godt selskap. Alt i alt er det ingenting som er feil så lenge det er merket med Bastille, og jeg krysser fingrene for at  de ikke tar en “The Killers” med albumet Bad Blood. (Det vil altså si at de gir ut et eksepsjonelt førstealbum, og deretter glir over i noe som bare… Forsvinner fra minnet.) Sånt gjør meg alltid så ekstremt trist. Det føles litt som et artist-dødsfall. Fingrene er krysset. Hardt.

matvaner1

matvaner3

Hei, Hellstrøm. Nei, jeg spiser ikke Grandiosa. Nei, jeg bestiller ikke mat på nærmeste kebabsjappe heller. Jeg elsker champignon, grønnsaker, fersk sjømat og en ordentlig biff med en god rødvin til. Så langt så liker du meg nok godt, tenker jeg. Spesielt siden jeg har postet et bilde av frukt og… Vel, O´boy er du kanskje ingen stor fan av. Men vet du hva? Det er jeg. (Oh noes, nå skal jeg ødelegge det gode imaget jeg så vidt begynte å bygge opp.) Jeg kan endel om mat. Jeg kan endel om sunt kosthold. Jeg er ikke feit, og jeg har heller ikke noen sykdommer. Men dårlige matvaner – det har jeg virkelig allikevel. På tross av at jeg vet hva som er sunt og hva som er godt for kroppen og helsa. På tross av at jeg vet hva jeg bør gjøre. Og vet du hvorfor? Fordi det å lage mat helt alene til kun en person suger. Å kjøpe inn mat til en hel uke for å kun lage til seg selv – det er så lite gøy at jeg heller hadde konvertert til jødedommen.

Å bo alene er dårlig for kostholdet. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg heller lager meg et glass O´boy til middag enn å stå på kjøkkenet i en time for å lage mat jeg kan nyte helt alene. Misforstå meg ikke – jeg er fan av mat, jeg. Jeg syns det finnes utrolig mye god mat, og jeg elsker å spise på restaurant. Sjømatsrestaurant, det er liksom det ultimate. Men det er fler fordeler med å spise på restaurant. 1. Man slipper å lage maten selv. 2. Man er der høyst sannsynlig ikke alene. 3. Man slipper å rydde opp etter seg. Jeg burde hatt en stykk Hellstrøm stående i en krok på kjøkkenet, jeg.

Åh, vel. Jeg har i det minste kjøpt middag til i dag. Så får vi se om jeg faktisk lager den. Og spiser den. Det er mye som skal gå opp med tanke på middag, dere. Det skal være sunt. Det skal gå raskt å lage. Det skal helst ikke lage masse rot. Det bør være dritgodt. Så godt at jeg ikke tenker at det har vært waste å spise det, for jeg er ikke av typen som syns det er så digg å spise bare for at man trenger mat. Da går jeg heller uten. Så om noen har noen gode middagstips til meg (som er mer middag enn O´boy eller eple med sitron), så tar jeg veldig gjerne i mot. Gjerne med oppskrifter så nøye at det blir som å sette sammen duplolego. Jeg er ingen superkokk. Det må inn med teskje. Ho, ho.

windy

drea12345678

Dere kjenner meg jo bare som Drea, så for dere blir det vel ikke akkurat noen forandring overhodet. For de som har kjent meg siden jeg var… Vel, lita – de får vel litt større problemer. Men det bare ble sånn. Og jeg syns det føles bra. Jeg føler meg ikke lenger som Andrea. Etter år med å ha blitt kalt Drea av de aller fleste, etter år med å introdusere meg selv som Drea til nye mennesker jeg treffer og etter at det har blitt bestilt flbletter til USA i navnet Drea istedet for Andrea, så føles det veldig greit å offisielt hete Drea. Ja, det er altså sånn at jeg offisielt har bytta navn. Nå heter jeg virkelig Drea. Som antageligvis en av svært få i landet. Det er meg og Drea De Matteo, lissom. Og hun er jo ikke akkurat norsk. Jeg har alltid vært glad i spesielle navn. Så nå har jeg et selv og. Og jeg liker det.

jakketo
Ikke rart jeg gliser, for ny jakke ble det! Shopping og champagne, dere! Livet er herlig! Neida, nå skal jeg ikke ta helt av, men jeg liker den nye jakka mi. Og shopping er gøy. Og jeg kjøpte liksågodt en liten bil også. En “ny” Borat it is! Får håpe denne overlever lenger enn tre måneder, da… Det hadde vært fint. Hugs. 

nybil

buy

Dere får klare dere med et dårlig mobilbilde for øyeblikket. Jeg er i Trondheim i dag – for å jobbe. Og mens jeg venta på å gjøre et intervju, stakk jeg liksågodt nesen innom Solsiden. Det burde jeg jo ikke gjort. Det har ikke gått mer enn tre minutter før jeg kjenner jeg har lyst til å shoppe opp alle pengene som står på konto. Så sier jeg til meg selv at “en liiiiten tur inn bare for å se skader da ikke.” Bare en liiiiten, en. Og kun for å se. Ikke prøve engang! Ikke et eneste plagg. Bare se. Så går jeg rundt i den første butikken jeg finner, og ser klær som bare er så meg overalt. Som denne jakken. Firehundreognittini kroner. Jeg ser på den. Løfter den opp. Snur den. Henger den tilbake og går videre. Så stopper jeg, og snur. Tusler tilbake til jakken, tar den med og vender nesen målrettet mot prøverommet. Okei, så kan jeg prøve den, da. Ikke kjøpe, bare prøve. Bare for å se om den er fin. Forhåpentligvis er den så stygg på at jeg mister lysten til å kjøpe den, tenker jeg optimistisk. Forhåpentligvis får den meg til å se tjue kilo tykkere ut. Forhåpentligvis kan jeg bare se hvor stygg den er på, og glemme den. For alltid.

Sukk. Den var ikke stygg på. Jeg likte den. Den var både komfortabel og fin.

Men det er altså en grunn til at jeg kun har mobilbilde, og ikke ordentlig bilde. Den henger der fremdeles. Den ble ikke med meg. Jeg er i jakkesorg, seriøst. Jeg trenger en vårjakke, og vil så gjerne ha den – men så føler jeg at jeg ikke kan shoppe bort pengene heller. Men… Jeg trenger jo jakke, sant? Kan ikke ha på vinterjakka i hele vår. Jeg trenger den. Sant? Kjøpe eller ikke kjøpe? Æææææ. Jeg. Vil. Ha. Den. Buy or not to buy – that is the question. Og det er ikke retorisk. Jeg mener det; det er et spørsmål. Buy or not to buy?


Ny kategori. Hver søndag skal jeg poste bilder fra uka mi vist på Instagram. Instaweek it is. Da velger jeg ut et lite utvalg av bilder jeg har postet på Instagram den siste uken. Bare for at Instragram er fint. Mainstrom or not; det er fint. Og gøy. Sådetså. Hugs!

vilja

Emeli Sandé – Read all about it, Pt.III

Viljahelg igjen. Lykke. Og fin sang. Hør, hør. Og det er alt jeg har å komme med akkurat nå. Hugs. 

friiiida
Selvfølgelig skulle jeg ikke hatt den derre føggel´n i panna på dette bildet, men… Så hadde jeg den der, da. Gøy å leke litt i photoshop uansett. Jeg har altså bare lagt et bilde oppå det andre, og gjort om blending mode til multiply. Så vet du det. Sånt skal jeg helt klart ha det mer gøy med. Vet du hva, av og til så vil jeg ikke legge meg på kvelden – bare for at jeg føler jeg har så mange gode ideer. Bilder, film, skriverier. Da er det virkelig digg og bare sitte oppe, helt alene med kun høy musikk og macen foran seg. Og en kopp te, selvfølgelig. Ja, jeg er fremdeles addict. Not gonna change. Det er vel på grensa til galskap, men… Ohwell. Mye te har da vel aldri drept noen. Right? Og til slutt; minner på om at jeg trenger bloggetips i forrige post. Fortell meg gjerne om din også, om du mener den er verdt å lese.