Å vite hvem man selv er, det er ikke en samlebåndsjobb. Det er ikke noe som bare går helt av seg selv hele tiden. Det er ikke noe man til og med kan gjøre i søvne med henda bundet fast på ryggen og nesa høyt i sky.

Å nei, nå gjorde jeg det igjen. Kommer med fasit. Tror jeg selv. (Viktig å ha med “tror jeg selv”, hvis ikke hadde jeg jo gjort det enda en gang.) Jeg har i det siste lært at jeg ofte tror at alle andre tenker akkurat som meg, og at jeg alltid tror jeg tenker det som er både logisk og rett. Nå skal jeg derfor prøve å uttrykke meg litt annerledes; Det er ikke sikkert det er noe problem for dere andre, men jeg vet i alle fall ikke alltid hvem jeg verken er, er ment til å være eller vil være. For ja – man er som man er. På sett og vis. Men hadde det nå bare vært så enkelt. At man bare kan leve rett frem, uten å verken ta valg eller ansvar. At “jeg er som jeg er, deal with it” hadde vært svaret på alt. Det hadde vel hatt sine fordeler, men om “det enkle er ofte det beste” passer i dette tilfellet – det er jeg ikke så sikker på.

“Vær deg selv, for alle andre er opptatt” sies det. Både på folkemunne og på utallige “dette-bildet-er-så-fint-at-om-det-står-noe-smart-her-så-får-jeg-mange-likes-og-delinger”-bilder. Gjerne av to bakhoder med hår som blafrer i vinden på stranda. Eller et nærbilde av et øye med en rennende tåre eller to. Men uansett; hva om man ikke helt vet hvordan man skal være for å være seg selv, da? Enn om man helst bare vil være noen andre? Eller bare bruke argumentet “what he said” når noen spør om akkurat din mening, som så absolutt ikke er et argument overhodet. Peke bort på han eller hun som kom med en tale lenger enn beina til Paris Hilton og bare si “det var mange gode argumenter der, jeg er veldig enig” – ikke for at man nødvendigvis er det, men rett og slett for at man ikke vet hva man mener selv. “Jeg vet ikke” er liksom det dummeste man svarer, uansett hva det er snakk om.

Jeg spiller poker. Til mammas store fortvilelse. Men det er et helt annet innlegg. Nå skal jeg bare bruke det som sammenligning. Å tenke på vanlige ting, er ofte som å tenke poker. Man tilpasser spillet etter hvem man spiller med. Man gjør en “read” på noen, og handler deretter – slik at det gagner en selv best. Oi, denne sammenligninga ble nesten bedre enn først tenkt. Men jeg er ikke ferdig. Av og til gjør man en read på at noen har en read på en selv, så man må liksom… step it up. Gå til et nytt level. Tenke på et nivå høyere, slik at motstanderen ikke henger med. Vel, sånn fungerer hjernen min mot seg selv ganske ofte. Først tenker jeg noe. Så tenker jeg “men tenker jeg virkelig det?”. Så tenker jeg “kanskje jeg bare tenker at jeg ikke tenker det fordi at…” Og så er vi i gang. Om og men og i tilfelle og kanskje og hvis og… Hjelp.

Det sies også at alt har flere sider, og at man bør kunne være i stand til å sette seg inn i dem. Alle sidene, uansett hva man selv mener. Man skal kunne høre på andre og skjønne hva de prater om. Og gjerne også si “jeg ser argumentet ditt, og det er veldig godt…” Og så skal man enten stå på sin sak, eller gå helt over og bli anti i sin sak. Det finnes ikke noe midt i mellom. Det er ikke helt lov å si “Vet du, argumentene dine ga sånn mening at nå har jeg ting som er fornuftig både for og imot. Nå vet jeg ikke helt hva jeg mener lenger.” Og da er man jo i gang. Med å ikke vite hva man mener eller hvem man er eller hva man skal si eller noe som helst. For meg blir det så mange motsetninger. “Vær deg selv, men for faen – ikke stå på meningene dine altfor hardt.” Man skal være seg selv, men man skal også tilpasse seg og la andre påvirke. Alle vil jo påvirke. Den balansen er ikke alltid så lett å verken finne eller holde fast på. Syns jeg. (Se, jeg lærer.) Men – jeg får vel bare være meg selv så ordner alt seg. Right?