Arkiv for Januar 2012

Mariann Thomassen leter etter en co-pilot til et rally-reality, og jeg laget en videosøknad på femogethalvt minutt før jeg fant ut at det kanskje er lurt å lese reglene for konkurransen. Da fant jeg først ut at filmen skal maks være på 1 minutt, og deretter at man  ha lappen. Lame. Jeg har altså en femogethalvtminutters video og ikke noe førerkort, så da er jeg allerede diskvalifisert fra konkurransen. That sucks. Jeg trodde co-piloter i bil fungerte som kartlesere, jeg…? Trenger vel ikke lappen for å gjøre det, vel! Jaja. Her er i alle fall søknadsfilmen jeg så optimistisk ordnet ikveld. Hugs!

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Et lite utdrag fra i går. Jeg fikk jo ikke med meg fredagen på Trondheim Calling som planlagt, men når man får med seg en kveld og så mye bra som i går så skal man ikke klage. Norsk musikk har fantastisk mye bra å by på altså! Virkelig! Jeg har blitt en storfan, jeg. Jeg skal lage en spilleliste på Spotify med det jeg mener er det beste av norsk musikk, så skal jeg dele den med dere. Så får fler sjansen til å oppdage skjulte musikkskatter! Det er vanskelig å komme seg frem i norsk musikkbransje. Det er  mange der ute som fortjener å bli hørt! Så stay tuned. Liste kommer!

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Her er tre PhotoBooth-bilder fra i går. Jeg var hos Karianne og Sivert på litt pilsing, før vi stakk på Trondheim Calling. Der tok jeg litt bilder, og de kommer helt sikkert her etterhvert. Så ble det litt farting rundt omkring med Jeanette, og rett før vi skulle ta hver vår nattbuss hjem så stod det en gjeng og pekte på oss. Vi gikk bort og spurte hva det var, og… det husker jeg ikke om vi fikk noe svar på. Vi kom i alle fall i prat med dem, og plutselig var vi på nach på Heimdal. Rett borti gata her, faktisk! Det passet bra, for da var det bare å gå hjem når vi fant det for godt. Som ble etter en god del runder med Buzz (og vodka og pepsi max). Yez. Det var gårdagen, det. Finfin kveld! Like always!

 Musikk fra her.

Jeg har endelig kommet i gang med trening (igjen…), og har derfor veldig, veldig lyst til å bevise det også! For man vet man har kommet litt ordentlig (litt ordentlig…? Ja, jeg tenkte jeg ikke skulle overdrive det) i gang om man også trener på dager man må være hjemme med sykt barn. Det er ingenting som får en til å føle seg verre enn å bare sitte inne en hel dag uten å røre mer på seg enn et par tusleturer til kjøkkenet/badet. Så. Her er en liten video. Som bevis. Jeg har kommet i gang! Jeg hadde jo egentlig mange fler klipp med fler øvelser, men… De har visst Vilja sletta. Mulig den unnskyldninga høres like dårlig ut som “bikkja mi spiste opp leksa mi”, men det er faktisk sant. Jeg lover. Og nei, janteloven aner jeg ikke hva er for noe. Ikke selvhøytidelighet heller. And I´m feeling goooood! Ciao.

PhotobucketPhotobucket

Vilja hjelper til med oppvasken. Ikke i dag, altså. Hun er ikke her nå, jeg er hjemme alene frem til onsdag. Det verste av alt; hun er ikke noe dårligere enn meg til å vaske opp. Vi får koppene cirka like rene. Omtrent. Nesten. Ikke langt unna i alle fall.

Photobucket
Søndag etter ei travel helg brukes på nettpoker, te og jobb. Enkelt og greit og veldig godt. Så. Svarthvitt eller farger?

Photobucket
På tross av hvor mye jeg har vært alene det siste halvannet året, så blir jeg ikke helt vant. Jeg bruker enhver mulighet til å sosialisere meg, uansett hvilket humør jeg er i. Uansett om jeg egentlig orker eller ikke. Av og til må jeg tvinge meg selv ut av døra, på tross av at jeg vet hva alternativet er og hvor deprimerende det er. Ofte er det jo sånn at jo verre man føler seg, desto vanskeligere har man for å komme seg ut. Man mister troen på at man kan få det gøy, så man holder seg hjemme og har det kjipt der istedet. Alene. Det er i alle fall det som sies om såkalte deprimerte mennesker. Har man en dårlig periode, så holder man seg mye for seg selv. Gidder ikke ordne seg noe særlig. Ikke kle seg pent. Ikke møte folk.

Jeg er motsatt. I det siste har jeg vært som en jojo. Virkelig. Jeg tror ikke mange har lagt så veldig mye merke til det, men jeg vet jo. Og jeg tenker mitt om det, overanalyserende psykologwannabe som jeg er. Kanskje er det akkurat derfor jeg åpent deler hva jeg tenker om det også. For at jeg vet at om jeg innser noe og deler det med resten av verden så er det ikke så ille som man kanskje skal ha det til selv allikevel. Og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det sånn, på tross av hvor lite det snakkes om. Å si at man til tider føler seg deprimert er fremdeles ganske så tabulagt. Man trenger ikke nødvendigvis en diagnose. Ei heller medisiner. Jeg er overbevist om at det er så utbredt at man faktisk kan si at det er en del av livet, rett og slett. Så hvorfor kan man ikke snakke om det, uten å føle seg som en komplett idiot, sutrepeter og som et “utskudd”?

Uansett, jeg har som sagt vært litt jojo den siste tiden. “Den siste tiden” er ikke akkurat så spesifikt, men… tja. Det siste halvåret, kanskje? Uten å vite helt hvorfor. Jeg har vært i hundre. Energisk, lite søvnbehov, effektiv, positiv, glad, ekstremt travel og arbeidsom. Å sitte alene har vært deilig. Jeg har ikke vært ensom overhodet. Og plutselig! Plutselig sitter jeg alene en lørdagskveld og griner. Jeg sover mer. Jobber mindre. Klarer ikke å komme i gang med noe som helst. Ikke rydding engang, på tross av hvor åpenlyst det er at det trengs. På tross av at jeg vet at det ikke tar meg mer enn et par små timer. Jeg klarer ikke være alene, og blir omtrent avhengig av å ha folk rundt meg 24/7. Så jeg sosialiserer meg mer. Fester mer. En kafédate med ei venninne blir som en liten quickfix. Ikke mer enn tre minutter etter at jeg har kommet meg hjem så er følelsene tilbake, og behovet for å komme seg ut igjen er der umiddelbart.

Også føler jeg at jeg ikke får til noe så bra som jeg vil, og jeg føler jeg ikke har så veldig mye viktig i livet mitt. Ting ser bare skikkelig kjipt ut, rett og slett. Og det sier jeg på tross av hvor lett det er å le av slike utsagn. Å si at man ikke klarer å glede seg over så mye i livet sitt høres jo så ekstremt teit ut, men det er vel lite annet som beskriver det bedre.

Så plutselig våkner jeg neste dag, og følelsen er borte. Like plutselig som den dukket opp. Merkelig. Plutselig kan jeg klare alt igjen. Plutselig er “alt ordner seg etterhvert”-tankegangen tilbake på plass. Jeg føler ikke lenger det konstante behovet for å være sosial, selv om jeg selvfølgelig gjerne er det. Det er bare ikke lenger et konstant behov. Det er mer valgfritt. Det er greit å sitte hjemme alene. Jeg rydder og vasker leiligheta, og smiler mens jeg gjør det. Jeg kaster meg over jobbing jeg har utsatt en god periode og kan krysse av på to do-lista mi i en rasende fart. Jeg er plutselig meg igjen. I alle fall mer enn tidligere. Jeg blir så overbevist om at jeg bare har vært ekstremt sutrete av meg den siste tiden at jeg ler av meg selv. Høyt.

Så er vi plutselig tilbake igjen. På tross av hvor usannsynlig det virket for et par øyeblikk siden. Og sånn er det. Ups and downs. Sånn helt plutselig, uten noen spesiell grunn. Greia er jo at det ikke er å vite hva som plager en som er det store problemet. Problemet er å vite hva man skal gjøre med det. Og så lenge man ikke vet det, så utsetter man bare stresset og uroen i begrenset tid. Det går ikke helt bort helt av seg selv. Det jeg prøver å si er vel bare at… Vel, det er helt normalt. Jeg regner med de aller fleste av oss har det sånn i blant, en eller annen gang i livet. I visse perioder. Og det er ikke farlig å si det høyt heller. Man er ikke gal, og man blir ikke tvangsinnlagt (med det første i alle fall). Man trenger ikke føle seg så veldig “spesiell”, og tro at ingen andre forstår. Man trenger ikke gjøre ting større og verre enn de faktisk kanskje er.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
Jeg har bestemt meg for å ta fler bilder av meg selv fremover. For vet du hva – når man ser på bilder av seg selv som man tok for en stund siden, så syns man alltid at man faktisk så bedre ut enn hva man følte seg der og da. Derfor tror jeg det kan være sunt å se tilbake på seg selv og innse at man antagelig ser bedre ut enn man føler seg nå også. For sånn funker det, nemlig. Uansett hvilket nivå selvtilliten ligger på. Det har ikke noe med det å gjøre. Det har med detaljer å gjøre. I øyeblikket legger man merke til småting å plage seg over, rett og slett for at det er sånn vi fungerer. Vi er perfeksjonister, uten å egentlig tenke over det. Alt har forbedringspotensiale. Men så ser man tilbake, og da er disse småtingene glemt. De er i alle fall ubetydelige, og man liker det man ser mer enn hva man kan huske man gjorde. Høres det fornuftig ut? Eller bare… sein nattebabbel? Uansett. Her er noen gamle bilder av meg selv. Bare for å gi meg selv en liten egoboost.

Alle (som drikker alkohol) har vel opplevd fylleangst en gang i blant. Det skjer. Av og til så blir man kanskje litt for full, litt for pratsom, litt for…eh… kosklein eller bare… ja, litt for full. Da er det ikke alltid like gøy å våkne dagen derpå, med hodepine, klovnesminke og bustete hår som minner om pulesveis – og når man tenker seg om så er det mulig det faktisk er det også. Hvem vet? Hvem husker? Ikke du, der du kjemper deg opp i sittende stilling i senga, noe som gjør så vondt at du får mest lyst til å dø litt. Du ser deg rundt omkring i rommet, bare for å stadfeste hvor du faktisk befinner deg. Da har man jo ulike scenarioer å velge mellom. Ganske så mange faktisk, men jeg skal bare ta for meg noen av de mest typiske i dag.

1. Du er faktisk hjemme, selv om du ikke aner når eller hvordan du kom deg dit. Klærne dine ligger strødd uttover gulvet, og strømpebuksa di fra Pierre Robert er like hullete som en jarlsbergost. En femtilapp stikker ut fra bh-n, og du krysser fingrene for at det var du selv som la den der, men innser selvfølgelig at sannsynligheten for det er lik null med tanke på pulesveisen, klovnesminken og den hullete strømpebuksa. Man trenger ikke være seksuelt frustrert for å innse hva man kanskje kunne ha blitt feilaktig tatt for å være de siste timene av nattens fest. For å si det mildt; man følte seg kanskje mer som ballets dronning enn hva man i virkeligheten var.

Du sitter i senga. Hodepinetablettene ligger på nattbordet, noe som for øyeblikket føles som verdens undergang. Man. Må. Jo. Strekke. Seg. Urk. Du puster godt inn, og hopper i det. Du får nappet til deg et par paracet, og heller innpå med vann. Vann. Du er tørst, men allikevel smaker ikke engang vann godt. Hele kroppen protesterer, helt sikkert i angst for at det er mer alkohol du prøver å presse ned. Det er da bildene dukker opp. Kun små glimt fra natten. Glimt av deg selv du helst vil være foruten. Dritings. Svært usjarmerende. Høylydt. Flørtende. Oj, der dukket plutselig et klinebilde opp også, gitt. Angst. Hadde det ikke vært for den ekstreme hodepina som fremdeles banker like ille, så hadde du klasket håndflata i panna. I stedet gjør du det mentalt. Panneklask, panneklask, panneklask.

Jaja. Du våknet i alle fall hjemme. Alene. Det er da vi kommer over på scenario 2, og her er du selvfølgelig ikke like heldig. Her våkner du opp i et så ukjent rom at du er sikker på at det må være aliens som har kidnappet deg og lagt deg der mens du sov eller noe. Her har du i alle fall ikke vært i våken tilstand selv, det er sikkert. Du ser deg rundt, og joda. Vedsiden av deg ligger det en eller annen…. Var det Thomas? Var det… Emilian? Du aner ikke. Navn er kanskje ikke din sterkeste side uansett, tenker du i et patetisk forsøk på å bortforklare hele greia. Uansett hva han heter; han sover i alle fall. Tungt. Du tørr ikke røre deg i fare for at han skal våkne. Hva sier du da? “Hei! Eh… Ja.” Nei, du vil helst komme deg vekk derfra før den pinlige samtalen. Du vet at desto lenger du ligger der, desto større er sjansen for at han våkner. Allikevel tørr du ikke røre på deg, for det øker jo også sjansen for at han gjør det. Igjen; angst. Du ligger helt i ro i mange minutter, men bestemmer deg omsider for å prøve. Du sniker deg sakte og så stille som mulig ut av senga, og leter opp klær fra gulvet. Okei, du skjønner tegninga. Klærne ligger sjarmerende spredd som en sti fra stua til soverommet, og den ene sokken er selvfølgelig sporløst forsvunnet. Du føler deg med ett litt som Seven Eleven – alltid åpen og derfor også veldig så brukbar klokka tre på natta. Æsj, du driter i den jævla sokken, og kommer deg ut. Frisk luft har sjelden vært så godt. Kanskje for at angsten med ett ga litt slipp. Han våknet ikke. Puh.

Så har vi scenario 3. Du våkner visstnok ikke hjemme, men du våkner nokså uskyldig der du avsluttet natten på nach. Du ligger på den ene sofaen, og i den andre ligger enda en nachspieldeltaker. Du våkner, fullt påkledd og uten den største fylleangsten. Du finner deg et glass vann på kjøkkenet, og setter deg i sofaen igjen. Slår kanskje på tv´n. Resten av gjengen som ligger spredd omkring i leiligheta våkner også, og de typiske samtaleemnene er raskt i gang. 1. “Æsj, så full jeg var i går!” 2. “Damn, jeg er så fyllesyk.” 3. “Hva skjedde egentlig i går?” Så snakker man om hva man husker. Det man ikke husker selv, husker som regel noen andre. Så ler man litt. Rister litt på hodet, og sier “aldri mer.” Standard.

I sistnevnte scenario kommer ikke fylleangsten før man faktisk skal hjem. Bussen. Midt på dagen. Stinkende av fyll og med festkjolen på. Huff, tenker du. Jeg er så søppel. Mødre med barnevogn gir deg oppgitte blikk. Blikket bestemora fremst i bussen gir deg er ikke til å ta feil av; “dagens ungdom, altså. Sukk.” Og du føler hun har litt rett. Du trenger jo ikke feste til tidlig neste dag. Du trenger ikke sove på nach. Du trenger ikke drikke de tre siste drinkene heller. Du angrer deg litt hver eneste gang. Angst. Du gleder deg til du sitter hjemme i sofaen, klok av skade. Neste gang skal du ta nattbussen hjem, sier du til deg selv. Neste gang dropper du nach. Og du dropper de tre siste drinkene. Helt klart. Denne gangen har du lært. På ordentlig. Null problem. 

PhotobucketPhotobucket
Nå er ikke jeg den som har mest peiling på hiphop-artister, rappere eller… sånne greier. Jeg hører på sånn musikk på fest, and that´s it. Det stopper liksom der, og da får jeg jo aldri med meg hvem som er hvem eller hvem som synger hva. Jeg får med meg noen av sangene, men om det er Flo Rida eller Nelly eller… “insert another famous artist here” har jeg ikke peiling på. Se, jeg klarer jo ikke komme på tre navn engang. Det sier nok. Så da Dan sa at Flo Rida skulle komme i studio tenkte jeg “Okei, Flo Rida, ja. Han har jeg vel kanskje hørt navnet til før. Er han norsk…?” Neida. ille var det ikke, da. Jeg visste jo at fyren var svensk! Da´ah. Panneklask, himlende blikk og alt det der. Neidasjø.

Anyways, tilbake til storyen. Da første svarte, tøffe, barske solbrillemann i svart skinnjakke kom luskende inn i lokalet så begynte jeg å knipse med en gang. Der er Flo Rida, tenkte jeg. Men nei. Det var jo selvfølgelig ikke ham. Så kom to-tre gorillaer til, og panikken spredde seg i meg i full fart. Hvordan i helvete skal jeg vite hvem jeg skal ta bilder av!? Jeg aner jo ikke hvordan fyren ser ut engang! Angst. Så kom han, og angsten forsvant. Selvfølgelig var det han. Det overlegne blikket var ikke til å ta feil av. Det sløve håndtrykket (som var sløvt av attitude, og ikke av latskap) og et lite “Hey, what´s up?” var i heller kke til å ta feil av. Han her er visst noen, tenkte jeg og løftet kameraet igjen etter å ha hilst kjapt.

Photobucket

Intervjuet gikk unna, og da var det tid for litt bilder av Dan og Flo Rida sammen. Og noen av Flo Rida alene. Jeg dirigerer mannen uten å blunke. “Hey, stå litt sånn her, da. Vær litt kul. Se litt tøff ut.” Damn. Kunne jeg ikke finne på bedre ting å si? Han så litt forvirra ut et lite øyeblikk, men gjorde som jeg sa. Ti sekunder. Fire-fem bilder. Så ferdig. Det var sjansen min til å ta noen kule bilder av en mann jeg så vidt har hørt om, men som jeg hadde forstått har gjort litt suksess rundt omkring i verden allikevel. Selv om jeg ikke ante hva han hadde gjort. Med ett Flo Rida og gjengen hans var ute av døra, pustet Dan rimelig letta ut, og sa: “Herregud, så nervøs jeg ble når du begynte å si hva han skulle gjøre!” Hahaha. “Sånn er jeg”, svarer jeg. “Klarer aldri å holde kjeft.”

I ettertid måtte jeg jo søke opp fyren på Spotify, og… Eh. Er det han, ja. Vel. Now I know!

Photobucket