Arkiv for Juni 2011

Du står foran et stup. Det er enormt langt ned, og du blir svimmel bare av å tenke på hvor teit du er som står der du står når du heller kan være på et trygt sted. I senga. I sofaen. I en armkrok. På do. Hvorsomhelst. Bare ikke her. Klumpen i halsen vokser, for du vet jo at du må hoppe. Du svetter. Du svimer nesten av. Du dør nesten. Alt i deg roper nei, nei, nei, nei! Jeg vil ikke! Jeg tørr ikke! Jeg ikke – ikke i dag i alle fall. I morgen? Kanskje på torsdag? Eller fredag? Til helga, ja. Til helga kanskje. Og så tenker du plutselig på den latterlige reklamen du har sett på tv utallige ganger, men som du aldri husker hva reklamerer for, ler litt for deg selv og glemmer i et likte millisekund hva du var i ferd med å gjøre. Du må jo nesten komme på hva reklamen er for, for sånne ting plager deg om du ikke husker det. Men istedet for å huske det, så husker du hvor du er og hva du er i ferd med å gjøre, og du er tilbake. Nye svettedråper er tilbake på plass i panna før de gamle rekker å treffe bakken. Du vet hva du må gjøre og hvordan du må gjøre det, men allikevel går du nøye over alt i hodet minst femti ganger, og for hver gang du avslutter ressonnementet så lover du deg selv at det der virkelig var den siste gangen. Nå er du klar. Kjempeklar! Men… så har du automatisk allerede begynt å tenke på begynnelsen på nytt, like før du nærmet deg slutten, og er derfor nødt til å fullføre – igjen.

Til slutt skjønner du at du går tom for tid, og at ting skje. Derfor hopper du bare i det. Akkurat som man etter en time eller to i bare badedraken på land gjorde da man var åtte år og ivrig på sommerbadinga allerede i mars. Du hopper i det, og nei, du skyter ikke mora di, selv om tiden du har brukt på å forberede deg på dagens store utfordring kanskje kan tilsi det. Selv om sekundene før du treffer vannet fremdeles kan få deg til å pisse i buksa, så er det faktisk ikke så ille. Du kommer deg gjennom telefonsamtalen lekende lett, og det er over på et blunk. Uten stamming, uten å snakke for fort, uten å drite deg ut. Du bare ringte – og noen tok den og svarte. Derfra gikk jo alt prikkfritt. VG. VG var det. VG helg. Det var det.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket

Husker dere dette paret? Vel, nå er babyen deres kommet! En vakker gutt som fikk navnet William er elleve dager gammel i dag, og da var det på tide med sin første fotografering. Er han ikke vakker? Herlig at vi både fikk sovebilder og bilder av ham i våken tilstand. Jeg tar gjerne fler slike fotograferinger, så til dere gravide; ikke nøl med å send på en mail! Hugs.

PhotobucketVisste du at det er den internasjonale blodgiverdagen i dag? Vet du om du kan gi blod? Vet du hvordan du skal komme i gang for å gi blod? Vet du hvordan det foregår? Og ikke minst; har du noen gang tenkt på å gi blod?

Jeg stilte meg selv disse spørsmålene etter å ha fått en forespørsel om å være med på Norges første bloggaksjon, “Blogg for livet”, og jeg skjønte jo raskt at jeg var rimelig amøbe på området. Gi blod? Hvorfor i all verden har jeg aldri tenkt over at jeg kan gi blod? Uniceffadder har jeg vært i flere år – men blodgiver har jeg aldri tenkt på engang. Da er det rimelig logisk at det er fler der ute som sitter som meg; veldig for å hjelpe til og veldig lysten på å redde liv, men totalt uvitende på hvor og hvordan.


Photobucket

Det er det vi sitter her og prøver å gjøre noe med i Oslo i dag. Derfor har jeg et lite ønske om å få litt hjelp fra så mange som mulig. Jeg har to oppfordringer, og håper selvfølgelig alle velger å gjøre begge, men i alle fall en av dem! 1. Trykk innom Blogg for livet og meld deg som blodgiver, rett og slett. Her er direktelink til skjemaet. Fyll ut og send ivei! 2. Del budskapet. På facebook, på blogg, på twitter. Hvorsomhelst. Skriv hva du vil, gjør hva du vil – men del det og (jeg skal si det på tross av hvor pompøst det høres ut) redd liv! Del gjerne link til blogginnlegg, twitterinnlegg, facebookinnlegg – hva det måtte være – som kommentar på innlegget her, så tar jeg mer enn gjerne turen innom og ser hva du gjør for å hjelpe.

I disse vampyrtider skulle man vel kanskje tro det var overflod av blodgivere i landet, men det er det faktisk ikke. Norge trenger 30 000 nye blodgivere innen 2015, og for å få til dette er det jo veldig greit om så mange som mulig hjelper til! Ikke alle kan bli blodgivere. Det er viktig å huske at det er svært syke og svake mennesker som som oftest trenger blod, og derfor er det også noen krav til hvem som kan bli blodgivere. En liten oversikt kan du se her. Om du ikke kan gi blod så kan du allikevel bidra. Da kan du informere andre som kanskje kan gi! Det er også med på å redde liv.
Photobucket

Denne damen, Tina, ble i 2008 plutselig veldig syk. Hun fikk akutt leukemi, og det førte til at hun var døden nær. Jeg mener… virkelig døden nær. Historien hennes var veldig sterk å høre, og fikk raskt frem tårene hos meg. Hadde det ikke vært for at folk gir blod så hadde hun ikke overlevd. Tenk det! Det er utrolig at en liten halvtime i ny og ne av en persons liv kan gi mange, mange år til en annen. Jeg gjentar; gi blod.

Photobucket

PhotobucketPhotobucket

Tjohei! Kanskje på tide å stikke hodet sitt innom her igjen også. I helgen var jeg i (eller sier man på?) Nes, og der tok jeg årets første bryllupsbilder! Heldagsfotografering, og jeg hadde det kjempegøy og fikk mange flotte bilder. Gleder meg til å jobbe mer med bildene! Men det rekker jeg ikke med det første – i dag tar jeg først buss til Trondheim (er på Frøya nå), og deretter blir det nattbus til Oslo. I Oslo skal jeg være med på en bloggaksjon som heter “Blogg for livet”, og jeg skal selvfølgelig blogge mer om det når jeg kommer meg nedover. Gleder meg!

Klokka halv åtte i går kom jeg altså til Frøya fra Nes, så stakk jeg ut på blades, trente litt styrke, dusja og satte meg i sofaen – men det tok ikke mange minuttene før jeg fikk makk i rævva, og derfor ble det en tur bort på vin og øl! Ikke dumt, ikke dumt. Så ble det noen få timer søvn, og så var det opp og hopp og rett ut på trening igjen. Så her sitter man ikke mye i ro for tiden. Jeg aner ikke hvor det kommer fra, men jeg har ekstremt mye energi these days. Jeg vil gjøre…. alt! Kontroll på kontinentet, dere. Kontrååååååll. Jepp. Nå skal jeg jobbe litt! Ciao.

Det forbauser meg i blant hvor gammeldagse vi fremdeles er, på tross av likestillingskamp og brente bh´er i lang tid nå. Likelønn kan forhandles frem. Like arbeidsforhold kan forhandles frem. De fleste forskjellsbehandlinger mellom menn og kvinner kan endres. Men, synet vårt er ikke like enkelt å endre. Idealene er printet fast i oss som brennmerking på kyr, og er ikke lett å fjerne. Jeg tror faktisk de styrer hva vi tenker om folk oftere enn hva vi selv tørr å innrømme.

Tenk på dette med sjekking. Når to mennesker, i dette tilfellet en mann og en kvinne, kommer så langt at de har det kos i senga uten at det blir noe forhold ut av det, så får de fleste en viss oppfatning av greia. Ofte tror man automatisk at det er mannen som har vært en luring, som har lurt denne kvinnen til å bli med på morsommheter hun egentlig burde være litt grådig på. At han har spydd ut lovnader om livet og fremtiden i hytt og pine for å få det han ville, og deretter bare kastet henne vekk. Det er så og si alltid kvinnen som blir sett på som offeret. Mannen er jegeren. Kvinnen er byttet. Mannen er dritsekken, kvinnen er… vel, bare dum og godtroende. Men er det sånn? Eller er det bare lettest for alle parter at det tilsynelatende er sånn? Menn skaper en eller annen form for status for seg selv, og jenter unngår et dårlig rykte. Det er jo tross alt bedre å være naiv, dum og godtroende enn å være en frøken som knuller som en mann.

Mora til ei venninne av meg sa en gang til henne at “jeg tror du blir litt lett sjarmert av disse mannfolka, jeg.” Hun kunne liksågodt sagt “du er naiv som tror han virkelig liker deg. Dumme, uvitende jente…” For det er synet vi har på jenter fremdeles. “Sjarmert” blir brukt negativt, og burde egentlig stått sammen med “lettlurt” i synonymordboka. I folks oppfatninger av andre mennesker finnes det sjelden noe midt i mellom. Spesielt ikke om man hever stemmen og sier at man faktisk ikke var verken dum, godtroende eller et offer i en situasjon. Da går man fra Sydpolen til Nordpolen på et blunk. Ingen ser ut til å tenke over at man ikke nødvedigvis er billig, løssluppen og lett å få i senga om man ikke tar offerrollen. For folk flest er det enten eller. Billig eller dum er valget vi får, og da er det ikke rart at vi jenter senker blikket, sparker i en stein, holder kjeft og velger dum, men takk for at det faktisk finnes jenter som løfter blikket stolt og velger å ikke velge mellom to så idiotiske alternativer. Noen lar rett og slett steinen ligge akkurat der den er, selv om alle rundt løper som tullinger og sparker den så langt vekk fra sannheten som overhodet mulig.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
Her kommer noen bilder fra en fotografering jeg hadde i helgen. Sebastian har jeg jo tatt bilder av før også, men da var han vel bare rundt åtte måneder gammel. Nå har gutten blitt to! Herlig. Hva syns du om bildene?

Vilja ser ikke mørkt på en tretimers lang busstur. Overtrøtthet kan vel kanskje ta mye av æren (om man kan si det på den måten) for latterkrampen, og jeg syns helt klart vi nådde et høydepunkt da hun gjentatte ganger sa “tisserumpen min” høyt så de fleste i bussen kunne høre henne. Om det ikke hadde vært på helsebussen, da, hvor nitti prosent av passasjerene er over sytti og antagelig så døve at de ikke hadde hørt sin egen fis engang. (Som forøvrig får dem til å tro at ingen andre kan høre den heller…) Tross det hadde vi en flott reise. Når man reiser med Vilja er ingen reiser kjedelige!

I går så jeg Avatar. Ja, det var kanskje på tide. Jeg er ikke den som ser mest film. Jeg er mer på serier, jeg. Korte episoder man rekker å se ferdig kjapt nok funker veldig greit. Anyways, i går så jeg Avatar, og med skyhøye forventninger så må jeg nesten være så ærlig og si at jeg ble litt skuffa. Ikke for at filmen er dårlig laget, for det er den jo absolutt ikke. Effektene, lydene, gjennomføringen – alt er jo rimelig imponerende, men så er det noe som får meg til å lure litt på om filmen er ordnet av to helt ulike mennesker. To helt ulike amerikanske mennesker. Filmen er så amerikansk som du kan få det – “spennende” kampmusikk, intense blikk og småharry kommentarer. Gjerne samtidig. Men så har du den andre parten. Den som velger side i kampen. Den som får oss til å skille mellom hvem som er de onde og hvem som er de gode. Det tok ikke lange stykket inn i filmen før jeg begynte å tenke på Israel og Palestina. Irak og USA. Eller Pocahontas. Det er ikke vanskelig å se at dette ikke bare er en eventyrfilm, men at det faktisk er ganske så virkelig også. Om vi ser bort fra en god del detaljer, selvsagt. Som kjempedrager man kan ri på foreksempel.

Men tilbake til poenget. Til tross for at filmen er så amerikansk som du kan få det, så er den ikke så veldig amerikansk politisk. Ja, for som sagt – dette er ikke bare en eventyrfilm. Det er om krig, fred og politikk og sånn også. Og ikke minst; religion. Hadde den vært amerikansk tvers gjennom så hadde vi blitt manipulert til å sympatisere med motsatt side, og da kunne filmen liksågodt het “Soldier” istedet for “Avatar.” Det er derfor jeg med ett begynte å lure på hva det amerikanske folk mener om denne filmen. Ser de egentlig hvem som er hvem, eller går de ut fra kinosalen uten å ense den litt dypere meningen som ligger bak hele greia? Tenker de ikke over det engang når den sterkeste militære av “the sky people” (som forøvrig liksågodt kunne vært spilt av Arnold Schwarzenegger) sier “vi skal bekjempe terror med terror”? Lyder ikke det veldig kjent? Har vi ikke sett denne filmen før – både i kinosalen, på nyhetene og i media?

Grunnen til at jeg fant filmen så skuffende er for at den er amerikansk nok til at jeg etter et kvarter skjønte hvor det bar hen. Jeg skjønte hva som kom, og jeg skjønte hvordan ting kom til å ende. Og hva sitter man igjen med da? En ekstremt dyr film med masse effekter og høyt volum. Og det trenger ikke være så ille det, om man ikke har et ønske om å formidle en dypere mening som man så åpenbart har her. Man kan selvfølgelig velge å ikke tenke over noe av det, kose seg med filmen og popcornet, hoppe rundt i sofaen og fekte mens man roper “dø, motherfucker, DØ!”, men faktum er at dette er noens liv på ordentlig også. Hver dag. Og at det blandes med musikk som får alt til å virke mer pompøst enn Ari Behn, istedet for å skape disse sterke, uttrykksfulle øyeblikkene de så hardt prøver å få frem, blir rett og slett litt for enkelt. Det er mulig jeg er litt streng, men for meg var ikke dette annet enn gammelt nytt i ny forpakning. Over og ut.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

På lørdag kom William og Gina til Frøya de også, og i går ble det plutselig litt sommervær igjen. Det må man selvfølgelig utnytte med en is, og det så ikke ut til at disse to hadde noe imot det. skal jeg begynne redigering av bilder fra helga – jeg hadde en kjempemorsom utefotografering med Sebastian på to år! Hugs.

Photobucket
Det er fint å ha evnen til å utfordre seg selv. Til å se sine egne negative sider uten å bli helt emo, og prøve å forbedre seg litt etter litt. Men – når man vet hva man selv mangler eller kanskje kan forbedre… hvordan gjør man det egentlig? Hvordan endrer man seg selv når man vet og skjønner at det beste hadd vært om man hadde vært litt annerledes, men allikevel bare… er sånn? Er man rett og slett bare nødt til å leve med sine dårlige sider, og bare skjule det så godt man kan for alle andre? Det slår meg i alle fall at det bør være et godt utgangspunkt å ha kommet så langt at man vet hva man selv mangler. Da mangler man det kanskje ikke helt hundre prosent i alle fall. For om man innser at disse sidene med seg selv faktisk ikke er så gode, så ligger det litt moral og integritet der et sted allikevel, tross alt. Og da er det håp.