Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Jeg famlet rundt i stummende mørke, men det var lyst ute. Inne også. Jeg famlet meg ned trappa, men bomma litt på et av de siste trinna, og falt langflat ned på gulvet med haka først. Typisk. Jeg kom meg opp, tok et par hodepinetabletter mot hodepina (som kjentes jævlig godt på tross av høy promille), gikk inn i festlokalet og så vann dryppe ned fra taket. I første etasje. Da jeg forundret og oppspilt utbrøt at det regnet inne fikk jeg gode råd om å gå og legge meg. Når man tror det regner inn gjennom to etasjer, så er det på tide å innse at man ikke lenger har så mye godt å bidra med i det gode selskap. Og det forstod jeg heldigvis. Jeg tuslet opp på rommet i andre etasje, fant overkøyen i køysenga, klatret opp (det er fremdeles en gåte hvordan jeg kom meg helberga opp) og la frem klær til neste dag i sengenden. Det er imponerende av ei som nettopp falt ned trappa og trodde det regnet fra taket. Så sovnet jeg.

Så sånn kan det altså gå når man feirer midtsommeraftan og bryllup i Sverige. Jeg kunne selvfølgelig fortalt alle de gode historiene vi sitter igjen med etter ei bryllupshelg i Hudiksvall, men jeg føler det får være vår greie. Vi som var der. Du vet – what happens in Hudik, stays in Hudik og den greia der. Det er når man har minst tjue forskjellige historier å le av i ettertid at man vet at det har vært en bra fest. Eller rettere sagt; fester. I flertall. Man vet at dette er en helg som huskes i lang tid fremover når man allerede starter mimringa i bilen på vei hjem, blandet med allsang og latter. Historiene har allerede blitt gjenfortalt uendelig mange ganger, og noe sier meg at vi kommer til å prate om dem uendelig mange ganger til. Og vi kommer til å le like godt hver gang også. Episk.

Photobucket