Arkiv for April 2011

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Andrea og (An)Drea.

Det er noe med at med en gang det blir varmere i lufta så blir det så mye lettere å ta vare på vennskap. Man treffes mer. Man ler mer. Man koser seg mer. Det er så mange fler valgmuligheter til hva man kan finne på. Man blir rett og slett mer sosial, og det er det beste med både våren og sommeren. Hurra for at en kald og lang vinter med kakaokoppen ved min side er over. Nå kan vennskap og sosiale begivenheter ta over. Ja til mer sladring over en brus (eller utepils) på Solsiden. Ja til grilling på Marinen. Ja til øredøvende latter som gir oss rare blikk. Ja til en evigvarende sommer som, i likhet med alle foregående somrer, skal bli den beste sommeren – ever.

Og btw – bloggen er nede store deler av tiden for tiden. Jeg håper det blir fiksa og back to normal snarest! Plutselig var themet mitt forsvunnet også, så jeg måtte bruke en gammel versjon av designet mitt. Derfor ser det litt annerledes ut nå. Jeg prøver å fikse ting litt etter litt, men jeg er ikke akkurat dreven på html-koder lenger. Anyways, det har gått to dager uten blogg og jeg har blitt så frustrert at jeg nesten har fått lyst på røyk. Og jeg har aldri røyka. Det sier litt om hvor frustrerende det faktisk er, og det er i grunn ganske så skremmende. Jeg er avhengig av en… blogg.

Photobucket
Jeg tror alle jenter gjør det. Jeg gjentar; jeg tror alle jenter gjør det. Forskjellen er bare måten det gjøres på. Enten gjøres det med tvil og usikkerhet, eller det gjøres med den største selvsikkerhet i universet. Eller noe midt i mellom. Eller… ja, på alle andre mulige måter. Poenget er – alle gjør det nok. Du kjenner sikkert til det. Du går på gata. Du går ikke alene der, men allikevel setter du deg selv i sentrum. Du er i midten, alle andre er bare rundt omkring deg. Du går, og mens du går tenker du veldig på hvordan du ser ut når du går. Hva de bak deg tenker om rumpa di. Går jeg fint? Går jeg rart? Ser jeg bra ut? Ser jeg feit ut? Humper rumpa mi opp og ned verre enn Spaceshot på Tusenfryd? Burde jeg kledd meg i noe annet? Burde jeg egentlig tatt på meg en svær hettegenser for å skjule litt mer?

Jeg tenkte i alle fall sånn i dag. Etter å ha druknet meg selv i påskegodt og i overkant mye karbs i hele påska (og lenge før påska startet, bare for at “påska nærmer seg…”) så har kroppen pltuselig blitt litt mer… klumpete. Da drar jeg ikke på meg treningstightsen med den samme selvtilliten som før. Selv om den kjennes akkurat like behagelig ut så vet man jo aldri om det ser like behagelig ut, om du skjønner hva jeg mener. Og når man ser slanke, spreke jenter strutte selvsikkert rundt i akkurat den samme tightsen så angrer man kanskje litt på alle kosestundene foran tv´n man i øyeblikket satte så veldig pris på. Det er min første tanke. Deretter får jeg en åpenbaring. En rumpeåpenbaring, ut av intet. Plutselig ler jeg nesten høyt av meg selv hvor teit jeg er som anstrenger meg fælt for å gå slik at rumpa mi disser minst mulig. Jeg ler høyt av hvor teit jeg er som har brukt unødvendig hjernekapasitet på noe latterlig unødvendig.

Åpenbaringen, ja. Tilbake til den. Plutselig slo det meg; siden det florerer av jenter (i alle størrelser) i treningstights rundt omkring i byen for tiden, så er det vel antagelig ingen som gidder å bry seg om hvordan rumpa mi ser ut, hvordan jeg går eller hvordan jeg ser ut. Med tusenvis av jenter i treningstights så er jeg vel neppe den med størst rumpe. Neppe den med rarest gange. Neppe den med så unormalt bra rumpe at alle bare se på den og tenke “wow!”. Hva har jeg egentlig bekymret meg for? For når jeg tenker over det; hvor ofte bryr jeg meg om hvordan alle andre ser ut i treningstights? Hvor mange sekunder tar det før jeg har glemt vedkommende etter å ha observert og konkludert med kroppsfasong og “karakter”? Ikke sant. Hvorfor skal min egen selvopptatthet ødelegge min egen selvtillit?

Så nå strutter jeg altså rundt i treningstightsen min uten å tenke på hvordan jeg ser ut. Jeg smiler til alle som tilsynelatende har vært litt mer sparsommelig på påskegodtet enn meg selv, uten å tenke at “doh, de ser jo mye bedre ut enn meg!”. Jeg dropper å bruke unødvendig tid og kapasitet på å vurdere meg selv og måten jeg går på. Nå går jeg bare. Slik det faller seg naturlig. Selvsikkert nok til å vise verden at om noen, mot all formodning, skulle se på rumpa mi og tenke “æææsj”, så driter jeg i det. For sannheten er at ingen (andre enn meg selv) verken bryr seg (eller har brydd seg tidligere) i mer enn maks to sekunder. At the most.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Påskeferien er over, og jeg sitter på kontoret og redigerer bilder igjen, og tenkte derfor at jeg kunne poste en god del bilder fra hjemmefotograferingen jeg hadde litt før påske. Jeg var hjemme hos Filippa og foreldrene hennes, og jeg må bare si det; hjemme/utefotograferinger er noe av det gøyeste som finnes! Spesielt når man må løpe etter hovedpersonen til man blir helt svett. Det er gøy! Og dessuten får man jo helt personlige bilder også. Bilder ingen andre har lignende av, og man kommer helt klart utenom de typiske, veldig oppstilte bildene. Jeg liker det! Dette vil jeg helt klart gjøre mer av. Hugs!

 

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Sommerdag. Varmeste dagen ved kysten så tidlig på året, noensinne. Jeg (og alle andre) nøt det så lenge det varte, og krysser fingrene for at dette bare var en liten sniktitt på hvordan store deler av sommeren blir. Vilja har løpt naken rundt i hagen, og det er da man vet at våren er her for å bli til sommer nå, og ikke for å bli til vinter i nye tilbakefall. Jeg knipset mange fine bilder av henne der hun løp, men det er bilder jeg dessverre holder for meg selv. Vilja har vel rett til å velge om hun vil ha rumpa si klint over bloggen selv, og når jeg spør henne nå kan jeg ikke gjøre annet enn å ta nikkinga med ei klype salt. Dessverre, for det ene bildet passet perfekt i midten over her. Jaaaaja. Sånn er det. Hugs.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Litt stemningsbilder fra Frøyapåske. Jeg skulle ønske påska kunne vart enda litt lenger, selv om det heldigvis er helligdag på mandag også. Tida går for fort, og snart er vi tilbake på Heimdal igjen. Det er jo ikke ille det heller altså, men jeg tror jeg kunne ha vært her for bestandig. Vilja trives kjempegodt hun også, så godt at hun helst ikke vil legge seg for å sove overhodet. Med andre ord; vi har det veldig fint!

Photobucket

I går tok jeg bilder av dette flotte paret, og jeg gleder meg veldig til å treffe dem igjen! For jeg skal nemlig ta nyfødtbilder av babyen deres når han eller hun bestemmer seg for å forlate mors mage. Veldig greit å kombinere gravidfotografering med nyfødtfotografering, så får man litt av alt!

I det siste har jeg reist frem og tilbake til Frøya, og for øyeblikket sitter jeg på Heimdal. Jeg jobbet på Fame på tirsdag og i går, og jeg har jobbet endel med egne fotograferinger også. Pluss at jeg holder på å fikse ny nettside. Så det har blitt litt dårlig med blogging de siste dagene- igjen.  Jeg løper bare rundt meg selv, og får liksom ikke gjort noe som helst. Men, det tar seg alltid opp igjen, det vet vi jo. Nå er det plutselig blitt påske, og i dag skal jeg og Vilja ta turen til Gina, William og Mattias for å feire ettårsdagen til fineste William, og deretter tar vi turen til Frøya igjen. Så da får jeg kanskje litt mer ro i rævva (som vi sier på trøndersk). Da håper jeg dere alle får en finfin påske, enten det er på hytta eller hjemme. Hugs.

Photobucket

Det føles godt å bare glemme alle bekymringer – bare for en liten stund. Men så våkner man en mandagsmorgen, og selv om man prøver å starte dagen rolig og pent med en kopp te så klarer man liksom ikke å helt slippe taket på uroen. Uroen man vet snart er tilbake på plass akkurat der den var før man sjekket ut på den midlertidlige, mentale ferien. Det er mandag morgen, og man gjør seg klar til å returnere til virkeligheten som forteller at man har uåpnede regninger og en jobbmail med 0 nye mailer. Pang! Uroen er der igjen. “Har jeg valgt rett? Hva skal jeg gjøre nå? Blir det bedre? Klarer jeg det?”

Jada. Litt bekymringer har jo jeg også. Jeg lever ikke på rosa skyer hver dag. Jeg hopper ikke rundt, slenger med håret og smiler bredt hver dag. Det finnes dager hvor jeg rister på hodet på en helt annen måte, og da rister jeg på hodet av å tenke på hvor ufattelig impulsiv jeg til tider kan være, hvor rotete og ustrukturert jeg er og hvor utrolig slitsomt det kan være å være sånn. Hvor slitsomt det er å ikke ha noen til å passe litt på seg når man får sprø ideer og drømmer man aller helst burde ha venta litt med, men som man omfavner like lett og selvsagt som sitt eget barn.

Optimisten i meg sier jo selvfølgelig fremdeles at ting ordner seg (for det gjør de jo alltid, ikke sant?), men noen dager føles alt bare så… tungt. Det skal jeg ikke legge skjul på. Det høres fint og flott ut at man lever ut drømmen sin, at man er en av (kanskje) få som bare kjører på og gjør det man har mest lyst til å gjøre, men… Det er mye men der også. Spesielt når man er singel mamma til ei jente på to, uten førerkort og uten et eget sted å bo. Av og til høres A4 nesten like bra ut som ompamusikk.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Søndag. Vellykket kveld i går. Blomster i håret, sushi, øl og champagne. Hvordan kan det da gå galt? Formen er fin i dag også, så da er alt egentlig ganske så perfekt. Det er fint med helg. Det er fint å være hjemme på Frøya også. Så fint at jeg velger å ikke reise tilbake til byen i dag, men drøyer det helt til tirsdag. Også tar jeg med meg Vilja uttover på torsdag igjen. Påske. Det er fint, det. Det er fint. Livet er fint. Alt er… fint. Veldig fint. Life is good!

Photobucket

Her kommer et bilde av Silje. Og med det sier jeg faktisk bare god natt, og så går jeg og legger meg. Jeg er s-t-u-p-t-r-ø-t-t, men veldig lykkelig, for i dag gikk jeg på rollerblades igjen. Første (ordentlige) tur i år, og det ga meg en så god lykkerus at jeg tror adrenalinet ga meg et ekstra spark bak. Det gikk fort, kanskje litt for fort, og nå har jeg fremdeles blodsmak i munnen. Men imorgen er det ny dag med tid til ny tur, og jeg skal dessuten på håndballkamp og sushivors også. På Frøya, for det er her jeg er. Jeg tror det blir en finfin lørdag, og jeg skal selvfølgelig knipse litt så dere får se hvor fin en lørdag kan være. Men nå har jeg jo bablet mye mer enn jeg hadde tenkt, så går jeg. God natt.

PhotobucketPhotobucket

Alt fra H&M.

Her kommer noen bilder av Julie igjen. Dette er bare en liten del av dyreprintserien jeg tok, så det kommer fler etterhvert. Både av Julie og Silje. Og av begge to sammen. Meeen, retusj tar tid, og når jeg tror jeg er ferdig (og poster bildene på facebook) så oppdager jeg plutselig nye ting som må fikses på. Det er liksom alltid noe. Jeg deler opp bildet i biter bare for å ikke bli distrahert av selve bildet, og leter etter ting som ikke ser så bra ut som de kan gjøre. Midt i denne prosessen tenker jeg alltid “hvilke feil ville Bjørn Opsahl så kreativt spydig kommentert?” Gotta love tough love, spesielt når ord som “kjøttkakehals” blir endel av tilbakemeldingene. Det gjør det jo desto mer interessant. Jeg mener… det er sånt man husker. Jeg kommer i alle fall ikke til å glemme å tusje en hals igjen, for da popper det ekstremt morsomme ordet kjøttkakehals opp i hodet mitt med en eneste gang, og jeg kan ikke gjøre annet enn å le og takke Opsahl for at han sier ting som de faktisk er – rett ut, uten å nøle.

Jeg digger jo at folk peker ut feilene for meg, for det er jammen ikke lett å se alle småting selv. Spesielt ikke når man stirrer på det samme bildet på den samme skjermen i timer i strekk. Det samme gjelder egentlig litt mer generelt også. Litt mer… dypt. Du vet, selvinnsikt og sånne greier. Når man tilbringer tjuefire timer i døgnet oppi sitt eget hode er det jammen ikke lett å se sine egne feil og mangler til enhver tid, og derfor er det fint at det finnes mennesker som tørr å ta sjansen på å fornærme andre, i håp om at det kan ringe en bjelle eller to. Det er bare ett eneste stort men; fåtallet av menneskeheten tar imot slik hjelp med åpne armer. Jeg har aldri helt forstått hvorfor. Det kan virke som at folk flest heller vil drite seg ut enn å faktisk få en sjans til å forbedre seg, uansett hva det gjelder. Underlig.

Det er en hyklersk verden. Ærlighet varer lengst sies det. “Ærlighet varer lengst så lenge sannehten er den jeg vil høre” passer bedre. Vi foretrekker løgn fremfor vanskelig sannhet, selv om det aldri innrømmes. Vi tåler aldri å høre noe som kan såre oss. Da vil vi mye heller lukke øynene og la ting passere. Vel, merk mine ord; blind mann kan også se. Så det så. (Høhø.) Men nå har jeg altså fått et innlegg om retusj til å handle om brutal (men nødvendig) ærlighet, så da er det vel på tide å gi seg. Nå.