I gårkveld ble jeg plutselig syk. I hele natt har jeg spydd hver andre time, og dagen i dag har jeg oppholdt meg på soverommet nesten uten stopp. Ei kald flaske vann i den ene hånda, spybøtta i den andre. Jeg har prøvd meg opp av senga et par ganger, men uten hell. Feberen har kommet krypende, og det er jo ikke akkurat kaldt her i utgangspunktet heller. Over tjue grader i skyggen ute, jeg tørr nesten ikke tenke på hvor varmt det er inne. Sånt blir man lettere slapp av. Æsj, jeg håper jeg våkner frisk i morgen.

Nå ligger jeg fremdeles i senga, men jeg har (igjen) store planer om å komme meg opp. Jeg savner Vilja. Og Kaj. Flinke Kaj som har vært med Vilja i hele dag, uten hjelp fra meg. (Bortsett fra små puppebesøk på rommet, selvfølgelig.) Tenk om jeg ikke hadde en så flink og herlig kjæreste. Da hadde nok dagen min blitt hundre ganger verre. Å bære rundt på, leke med og styre med Vilja i spypausene hadde vel ikke akkurat vært optimalt. Haha, jeg ser det for meg.

Nei, nå skal jeg komme meg opp, så jeg kanskje rekker å være litt med Vilja før hun skal sove. Krysser fingrene for at jeg er i superform i morgen. Herregud, så takknemlig jeg er for at jeg sjelden er syk! Jeg er jo nesten aldri syk. Jeg kan ikke huske sist jeg lå slik, så jeg skal jo i grunn ikke klage. Men så er det jo allmennkunnskap at vi mennesker elsker å klage litt, så jeg kan jo ikke dy meg jeg heller. Men nå er jeg ferdig. Hejdå!