Arkiv for Juli 2008

Photobucket

Mens det er overskyet og kaldt ute, sitter jeg inne og drikker iste med jordbær og isbiter. Jeg drikker selvfølgelig fra sugerør, for det skal man gjøre. Det er noe med sugerør som gjør meg skikkelig glad. Sugerør blir aldri teit. Jeg har to forskjellige typer isbiter også. Isbitstenger og hjerteisbiter. Iste er likevel ikke nok. Jeg er sulten. Jeg har sikkert gått gjennom kjøkkenskapene førti ganger for å se om jeg finner noe jeg plutselig skulle få lyst på, men magen er fremdeles like sint som den var i utganspunktet. Den brøler etter mat, men det er absolutt ingenting som frister. Jeg får vel gå å finne noe som er så fristende som mulig før kvalmen kommer krypende. Så skal jeg se tv. Det er hardt å være meg. Hihi. Kos dere minst like mye som meg i kveld.

>

I går var jeg borte. Jeg var på hyttetur sammen med fire herlige jenter, og jeg trengte virkelig en slik sladderkveld med grilling, godteri og (i mitt tilfelle) brus. Etterhvert ville selvfølgelig knotten også være med på moroa, og tåka kom sigende. Dette var mer enn vi jenter kunne takle, så vi gikk innendørs og fortsatte med sladring og fråtsing der. Alt i alt en super kveld, på tross av store mengder knott og kald tåke.

ekledyr
Knott og mygg er noe man må bli vant til på hyttetur.

I dag har jeg og Kaj vært hos jordmor, og vet dere hva? Lyden av hundreofemtifem små hjerteslag i minuttet fikk meg til å glise bredere enn hva jeg trodde var mulig. Jeg gliser enda. Alt står bra til. Nei, alt står utmerket til. En slik følelse er vanskelig å forklare. Jeg er lykkelig. Og litt trøtt. Det sistnevnte gjør ingenting, for nå ser det ut til at sola er på vei gjennom den tykke tåka som har hindret oss i å se solen på to døgn. Da er det kanskje mulighet for at jeg kan sleike mer sol, og lese videre i den særdeles spennende boka jeg har begynt med. Kanskje jeg også finner noe gøy å ta fler sommerbilder av. Sommerbilder blir jeg aldri lei av. Ha en fin dag!
>

Nå sitter jeg her. Rufus ligger ikke mange centimetrene unna meg, og det gjør forsåvidt ikke Sala heller. Jeg er en dyremagnet i kveld, men for min del er ikke dyrenes nærvær nok. Jeg vil ha Kaj her, og jeg vil ha ham her nå! Uansett. Kaj kommer vel straks hjem fra jobb. Han burde vært her ti over ti, som vanlig, men han måtte jobbe litt ekstra. I mens sitter jeg her med intense ryggsmerter som kom fra ingensteds, og kveldskvalmen jeg nå har blitt ganske så vant til. Morgenkvalme er et begrep jeg ikke helt forstår. Kvelskvalme derimot – jeg er et vandrende leksikon når det gjelder kveldskvalme. Okei, jeg overdriver. Igjen. Det gjør jeg ofte for tiden. Jeg er aldeles ikke så kvalm som jeg skal ha det til. Jeg er bare lettere uggen, og det bør man vel kanskje ikke klage så høyt over. Det sitter faktisk gravide jenter rundt omkring og spyr as we speak.

Nuvel. I natt hadde jeg nok en utrolig syk drøm. De har det nemlig vært mange av de siste tolv ukene. I natt drømte jeg at noen stjal babyen min. Alt gikk så fort, og plutselig lente jeg meg oppgitt og hysterisk mot en bil og gråt. Politiet så på meg med medlidende blikk, og jeg forklarte at jeg ikke ante hvem som tok babyen min. Jeg husket ikke ansiktet hennes heller, for det forsvant like raskt som det hadde kommet. Nok om den drømmen. Den var ikke noe særlig gøy.

Sånn. Det var litt gravidprat for i kveld. Jeg har vel liten tro på at dette kan være interessant for noen, men la gå. Tiden vil vise om jeg føler det er verdt å blogge mer om slikt vås. Nå kan jeg høre Kajs bil komme gjennom tåka som slynger seg rundt alt ute. Tåka kom helt plutselig, og i kveld er det absolutt ingenting som minner meg om syden ute. Det er kaldt, grått og trist. Og jeg kan nesten ikke se naboens hus.>

Photobucket
Nå er det ordentlig sommer. Duften av solkrem sender meg rett på stranda – selv om det ikke er strand å finne på mange, mange mil. Lukten av sol og varme er herlig, spesielt om kveldene. I går luktet det syden ute. Sol, varme og grillukt blandet seg sammen, og ga meg en følelse av å gå i en av de mange varme, hyggelige gatene på Kreta. Jeg hadde lyst til å løpe til nærmeste badevann, og kaste meg uti. Følelsen av å treffe den sjokkerende kalde vannflaten er i virkeligheten en mye bedre følelse enn det høres ut som. Kuldesjokk er undervurdert. Det finnes nesten ikke noe som er bedre enn disse frysningene man får av å hoppe rett ut i det kalde vannet. Frysningene som beveger seg fra toppen av hodet til tuppen av tærne på en-to-tre. Ah, det er deilig med sommer.

Nå skal jeg kose meg videre i sola med Da Vinci-koden, og jeg skal toppe det hele med ei skål Corn Flakes med syltetøy og melk. Eller “korn flækks” som jeg alltid har kalt det, og som jeg fremdeles kaller det. Dessuten heter det Kindelegg, ikke kinderegg, hånføner, ikke hårføner, og skitt hau, ikke skitt au, også. Jeg har alltid hatt rett. Haha, jeg glemmer aldri den gangen jeg sa til mamma: “jaja, skitt hau. Mamma så forundret på meg, og svarte forferdet: “hva var det du kalte meg?” Jeg var omtrent seks-syv år, og skjønte ikke hvorfor hun ble så sinna på meg for at jeg brukte et ordtak jeg hardde hørt alle de voksne bruke. (“Skithau” er et trøndersk ord som kan oversettes med dritthode. Altså, ikke særlig fint å kalle sin mor.)

>

adressa2
forsideukeadressaadressautdrag
Jeg hadde egentlig ingen planer om å poste noe som helst fra Adresseavisa, men nå er det faktisk mange som har spurt om jeg kunne gjøre det. Da gjør jeg det selvfølgelig, på tross av at jeg garantert virker rimelig selvgod, full av meg selv og selvsentrert. Det er jeg vel – til en viss grad. Det er vi vel alle. Uansett. Se, hvor mange bilder av meg! Jeg ble nesten litt flau. Likevel var det utrolig gøy. Jeg er ikke ofte i andre aviser enn lokalavisa, og der er vel alle en gang i blant. (Det siste bildet er flere utklipp fra teksten. Tok selvfølgelig ikke med alt. Bare litt.)
Forresten.
Sigrun har postet et innlegg med linker til artikkelen. Innlegget finner du her.

Nok en herlig sommerdag er snart over, og jeg har fått smake på sommerens ulemper. Klegg. Jeg aner ikke hvor mange som har prøvd å få en liten bit av meg, men det er utrolig mange. Hvordan skal jeg klare å slappe av når det flyr minst fem klegg rundt hodet mitt til enhver tid? Jeg får det ikke til. Uansett. Jeg har overlevd ute i hele dag, og det har vært deilig. Til slutt fant jeg en plass hvor kleggen ikke var å se, så jeg kunne sitte i fred og lese i boka mi. Eller, det er Kajs bok. Jeg syns det er litt flaut å innrømme det, men jeg har enda ikke lest Da Vinci-koden. Det virker som alle har lest den, til og med de dyslektiske elevene jeg husker fra barneskolen. De som var i “gruppa”, som det ble kalt. Slike som stadig minner meg om Ralphs kommentar i Simpsons: “I am special.” Uansett. Nå har også jeg begynt på boka, og det lover bra. Jeg har bare kommet til side tjue, men interessen er allerede skapt. Det må være et godt tegn.

>

bringebr2
Det er sol, vi har gått tur, vi har badet, vi har spist bringebær, vi har svettet. Med andre ord; vi har kost oss skikkelig på en vakker sommerdag. Jeg skal ikke prøve å forklare hvor deilig det er, for det har sikkert mange andre prøvd å gjort før meg. Det er ikke mulig å beskrive følelsen og gleden man får av godt sommervær, bringebær på strå, mengder med iskaldt vann og vannmelon. Og det beste av alt; at man deler det med kjæresten. Det er ikke mulig.

Fra det ene til det andre. Jeg lovte å komme med et interessant innlegg tidligere i dag. Dette innlegget skal nå bli ganske så interessant. I have big news. Shocking news. For noen av dere, i hvertfall. Noen av dere vet det jeg snart skal fortelle allerede, men flesteparten av dere har vel egentlig ikke peiling. Jeg har fundert mye på hvordan jeg skulle si dette på. Måter som var morsomme, interessante, koselige, hintende. Jeg har til og med laget en videoblogg som sier det som må bli sagt. Likevel dropper jeg alle fine, overdrevne ord og fancy videoblogger, og sier det rett som det er; jeg er gravid. Det har jeg vært i litt over tolv uker nå, og følelsen er helt utrolig. Nå kan jeg nesten ikke vente til alt som kommer, selv om ting tar tid. Vi gleder oss.

(Forresten. Jeg skal ikke slutte å blogge, og bloggen kommer aldri til å bli en kjedelig, ubetydelig blogg om babybæsj, gulping, melkespreng eller grining midt på natten. Don't you worry.)

>

djeeea
Kjole (her brukt som topp) fra Gina Tricot
Skjørt fra Oasis

Jeg rekker egentlig ikke skrive så mye nå, for jeg vil være ute! Det er sol, og jeg vil bade. Likevel kan jeg tipse alle i Trøndelag om å kjøpe Adresseavisen i dag. Der er nemlig jeg, til og med på forsiden! I'm a covergirl. Hihi. Neida. Litt flaut, men mest gøy. Les reportasjen i Ukeadressa. Den er om blogging og mote. Stilig, stilig. Jeg kommer tilbake med et interessant innlegg senere i dag. Kanskje en videoblogg også. Det etterlyses, så da får jeg vel bare kaste meg foran kamera ei stund, og se hva jeg får til. Vel, kos dere så lenge!

>

shoes2
Sko fra Din Sko.

Tenk å være en ballong. En ballong som lever lenge. Ikke slik som de dårlige ballongene man kjøper på dagligvarebutikken. Ikke slike som dør etter et par dager. Jeg mener ordentlige ballonger. Store og sterke fylt med helium. Om mennesker hadde vært store, sterke ballonger fylt med helium, hadde alle mennesker kommet til himmelen. Noen hadde selvfølgelig tatt turen tidligere enn andre, men slik er det jo nå også. Selv om vi ikke er ballonger, mener jeg. Om vi mennesker hadde vært heliumballonger hadde vi ikke trengt å tenke på om vi har vært snille nok til å komme til himmelen eller ikke. Vi hadde ikke trengt å tenke på hvordan, hvorfor eller om. Om mennesker hadde vært ballonger fylt med helium, hadde alle mennesker kommet til himmelen. Til og med skeptiske agnostikere og oss standhaftige ateister.

>

Photobucket
dreamedfarger
Et uredigert bilde av hvordan håret ble.

Jeg har farget håret. På grunn av en særdeles dårlig hårdag i går, bestemte jeg meg helt plutselig for å farge det. Impulsivt. Først kjøpte jeg lys askeblond. Jeg vil fremdeles være blond, men bare ikke så platina som jeg har vært tidligere. Det sliter på håret, skjønner dere. Og håret mitt har lidd nok. Uansett. Lys askeblond er akkurat det samme som grått. Grått med litt lilla i. Dermed vil jeg ikke anbefale noen å kjøpe lys askeblond. Det så rett og slett jævlig ut.

På en-to-tre ligna jeg altså på bestemor. Det er ikke ille det, altså, men å ligne på en bestemor som attenåring er vel kanskje ikke helt etter min plan. Dermed måtte jeg selvfølgelig tilbake til butikken (med grått hår. Flaut!), og kjøpe ny hårfarge. Denne gangen ble det gyldenblond. Gyldenblond er en ganske mørk blondfarge, tydeligvis. Fin, men mørk. (selvfølgelig ikke like mørk som på bildet. Bildet er faktisk redigert.) Den ligner litt på lysebrun, faktisk. Det var vel ikke meningen, men who cares. Nå er jeg ny. Det er det viktigste, og det føles like godt som alltid.

Nå skal jeg dra rompa mi ut på platten for å få litt sol. Det er sommer – igjen! Det må jeg selvfølgelig utnytte til det fulle. Dermed blir det meg, Sala og Rufus på platten. Pluss solkrem, tre flasker med vann, plommer og musikk. Deilig, deilig.

>

Det er ikke bare-bare å være på konsert. For det første er mennesker gale. Førtifemåringer med skinnkåper, overpropsjonerte flammesko, banebrytende piercinger og skallede hoder (bortsett fra den lille hestehalen med hår som henger fast i bakhodet), er mer enn hva jeg kan takle. Det er i seg selv skremmende nok til å bli hjemme fra slike konserter. Og jeg har enda ikke nevnt det verste. Røyken. Røykdisen som snor seg opp i nesa mi, gjennom munnen og ned i lungene. Røykdisen som gjør meg ubehagelig kvalm og svimmel. Etter fem minutter inne på konsertområdet har hodepina fra helvete blitt et faktum. Jeg når en tilstand som får meg til å tenke “jeg vil hjem – nå!” og “dette klarer jeg ikke, jeg kommer til å besvime!”. Like før jeg forlater denne førtilstanden, og flyter inn i selve komaland, kommer Bruce Dickinson og Co på scenen. De tar av med Aces High, og temperaturen stiger; både generelt og i kroppen min. Jeg er reddet. For en stund.

En vellykket konsertåpning reddet meg altså fra besvimelse og oppmerksomhet jeg helst vil være foruten. Desverre holdt de ikke denne temperaturen lenger enn en halvtime, og den overdøvende allsangen forsvinner med de velkjente refrengene. Maiden glir over i noe som føles som èn endeløs sang, selv om de antagelig spilte minst fem, og temperaturen synker. De holder på å miste meg. Jeg er igjen på nippet til å gi opp, til å la kroppen min sveve inn i en tilstand jeg ikke har kontroll over. Kaj ser bekymret ut, og mumler “Du er blek. Er du dårlig? Skal vi dra nå?” Jeg vurderer saken nøye. Det frister. Jeg bestemmer meg for å vente litt. En sang. På den måten er det ikke opp til meg. Det er opp til de gamle gubbene på scenen. Det er opp til Iron Maiden.

Jeg har flaks. Maiden skrur opp temperaturen på ny, og jeg prøver å synge med så godt jeg kan på en av de aller mest kjente sangene. Kroppen får mirakuløst ny energi, og jeg er tilbake. Jeg lever. Jeg synger. Velkjente sanger kommer en etter en, og det ble derfor en god avslutning. De tar seg opp, og vi er med. Igjen. Likevel sniker vi oss ut og vekk fra heftige gitarsoloer før de er ferdige. Vi prioriterer kort taxikø, og lyden av “Hallowed Be Thy Name” forsvinner i det fjerne i det vi setter oss inn i bilen. (I ettertid viste det seg at dette var den siste sangen de spilte. Det stod det i alle fall på nett.) Vi ruller vekk fra Lerkendal, og snur ryggen til fulle, sinte mennesker, Iron Maiden og førtifemåringene som nå er i ekstase over å ha sett de gamle heltene sine rocke Bartebyen for første gang. Magen min har roet seg. Nå smiler jeg. Både for at jeg vet at jeg ikke lenger trenger å være redd for å besvime, og for at konserten var svært vellykket.>